Vassfarstien fra Pukla til Ørneflag Del 2

 

På noen av vanna så hadde ikke isen gått ennå, men det er nok ikke lenge før det er sommer på fjellet heller. Temperaturen var der.

Hundene veit å slappe av når vi hviler. De har vært med på fjelltur før, så de veit at det kan bli en lang dag. 

En siste sjekk på kartet for å finne retningen til Ørneflag som var neste turmål. Vi skjønte at det ikke ble mindre snø å forsere for å komme dit.

Vi har et ørlite håp om å komme til himmelen.

Her var vi  i det minste på Vassfarstien igjen.

Når vi bikket over haugen så ble det brått mindre snø, da hadde vi et håp om å kunne gå forholdsvis raskt dit vi skulle uten å dette gjennom for mye snø og ned i bekker og steinrøyser.

Vi var begge to skjønt enige i at dette her var Ørneflag. Vi hadde begge to gått opp fra andre siden sist vi var der, men det så veldig kjent ut mente vi. Vi tok sikte på grasinga på midten for å komme opp. Det virket som et smart veivalg fra avstand i det minste.

Det viste seg å være forholdsvis bratt opp når vi kom nærmere.

Utsikten var upåklagelig, men varden og postkassa var "borte". Vi kikka både rundt oss og på hverandre uten å bli særlig klokere.

Gamle minner, kart og terreng stemte ikke. Så da var det vel bare å sjekke kartet igjen. Norgeskart.no påsto at det var et stykke igjen til Ørneflag fortsatt... Vi hadde klatret oss opp på 1239moh på Dyttholfjellet! Erre mulig å være så amatører til å ha vært så mye på fjellet og gått etter kart tidligere...

Vi nøyt utsikten, tok noe drikke og lusket ned til bunnen igjen til 1160moh for å sette kurs mot der kartet sa Ørneflag befant seg.

Greplyngen blomstret flere steder allerede og humlene summet fra blomst til blomst.

Utsikten mot Vassfaret forsvant og Hedalen dukket opp i horisonten.

Så dukket det egentlige Ørneflag opp og vi tok sikte på å krabbe oss opp til 1243moh, for å nå målet.

Vi passerte Saunatten på høyre side og var på rett vei.

Jeg mistet tellinga på alle små og store bekker vi måtte forsere. Til slutt gikk vi bare rett over om det ikke var for dypt. Vi var blitt drit våte på beina iløpet av dagen, mange ganger allerede.

Bella og Hilde klarte seg bra uten å bli for våte

I bunnen før oppstigningen startet var det et bredt belte med vann. Når vi hadde kommet oss over der så fant vi jammen blåmerkinga til Vassfarstien igjen.

Tørt og bart samt merket sti, nå var det begrenset hvor galt det kunne gå fram til neste matpause på toppen av Ørneflag.

Blåmerkinga fulgte snøkanten et stykke. Da tok vi en snarvei over snøen til neste blå stein.

Vi syntes stien var i snilleste laget en stund, for vi mente  stien opp var ganske bratt.

Hilde og Bella sklei ned snøskavlen og da var det bare å følge etter for meg og Hailey.

Da vi kom ned sjekket vi kartet og det viste seg at den blåmerkede Vassfarstien vi hadde fulgt snodde seg rundt Ørneflag og ikke oppå. Når vi var der sist så kom vi fra andre kanten og tok en umerket sti opp.

Så da var det bare å bite i det sure eplet og klatre oppover i fjellsiden uten sti. For å gå helt rundt for å finne stien fra den andre kanten, det gadd vi ikke.

Det var bare å nyte utsikten for hver pause vi tok oppover.

På toppen fant vi både varden og postkassa.

Vi tok resten av nista til denne utsikten. Her så vi straka veien til parkeringa. Klokka mi viste 15 kilometer og jeg visste at om vi tok kompasskurs mot bilen hadde vi ennå ei mil å gå før vi kunne sette oss ned.

Jeg er så glad jeg har hunder som passer på å hvile når vi tar pauser. Gode til å utnytte tiden er dem.

Ikke alle dager i fjellet er som denne

Jeg hadde både skrubbsår og blåmerker etter at snøen hadde gitt etter og sendt meg ned i steinrøysa, mer enn en gang.

Jeg skal innrømme at det var ikke vondt å få ei lita pause på toppen der. 

Vi laget en runde av det på en måte, for vi tok utgangspunkt i å gå veien ned igjen til parkeringa. Det går litt radigere å gå på grusvci på slutten enn en sti. Om vi hadde gått tilbake igjen samme stien så måtte vi gått 5 kilometer til. 

På veien tilbake passet vi å komme oss  på riktig side av vannene, så vi kunne komme på riktig side av Harehopp.

Sola nærmet seg bakken, men med så lange lyse kvelder vi har nå, så hadde vi god tid med å rekke bilen før den skulle gå ned.

Etter en times tid eller så var vi tilbake til Harehopp igjen. Vi kunne ta utgangspunkt i Skardsvarden til venstre i bildet. Varden er lett å få øye på fra langt hold. 

Vi gjorde ikke noe stopp annet enn å drikke litt ved Harehopp.

Er nok ikke siste gangen i år jeg ser HareHopp hytta.

Det var en utrolig flott dag i fjellet som en godt kunne hatt ski på deler av veien.

Det er bare å suge til seg alle inntrykk og nyte dagen til siste meter.

Det er et godt stykke fra Harehopp til man kommer til toppen av stien mot Damtjernlia for å se utover hyttefeltet.

Jeg hadde smurt meg godt, så jeg ble ikke solbrent, men Hilde hadde nok slurvet litt for hun ble litt rosa bak på leggene.

Jeg nøyde meg med skikkelig sokkeskille. Rart med det første skillet en får av sola om våren, det skillet blir liksom resten av sommeren.

Da var vi ferdige med dagens siste snø og det ble ned til bilen igjen etter en snau time. Da var det godt når Hilde bøy på en Kvikklunsj for å få opp blodsukkeret litt.  Takk for nok en flott fjelltur Hilde.

Vassfarstien fra Pukla til Ørneflag Del 1

 

Det ble litt i overkant overtenning på årets første fjelltur. Jeg og Hilde har ventet tålmodig det siste halve året på at vi kunne legge ut på årets første fjelltur. Vi skulle egentlig gå fra Sørbølfjellet til Bukollen, men med årets seine smelting så valgte vi å moderere oss. Hilde hadde for sikkerhets skyld lagt igjen telefonen hjemme, så jeg lånte bort min den dagen. Kjekt å kunne ta noen bilder da, siden jeg hadde meg meg fotoapparatet mitt. Dermed ble Hilde kartleser iløpet av turen... hvordan synes du det gikk Hilde?

Det ble bare 25 kilometer og 1/3 gikk på snø. Vi skulle gå Vassfarstien fra Pukla til Ørneflag, det var en strekke vi ikke hadde gått noen av oss. Etter litt studering av kart før avreise fant vi ut at vi skulle parkere bilen litt nede i lia og gå stien opp fra noen hytter. Da kom vi rett på Vassfarstien like ved Pukla, så vi fikk gått mest mulig av stien.

Vi parkerte  i veikanten og la i vei innover en likte kjørbar vei på starten. Skikkelig vårløsings bløt, så vi gikk isteden for å bli sittende fast i den gjørma. Vi valgte stien til høyre for å komme på riktig retning. 

Javn stigning oppover, men etter kartkurvene så hadde jeg forventet at det hadde vært brattere.

Vi hadde ikke kommet så langt før vi kunne begynne å nyte utsikten.

Det så ut til at en kan ta seg en tur på multetur i høst, om de rekker å bli modne da.

Jeg hadde vel en mistanke allerede her om at det kunne bli litt vanskelig å følge blå merket vassfarsti fram til målet. Men man må jo ha trua. Snu har vel aldri vært noe alternativ når det gjelder meg.

Vi skulle kanskje lagt turen herover, men da hadde vi gått glipp av en utrolig flott fjelltur. Lenge siden jeg har koset meg så mye med å kave rundt i snø i shorts og singlett. Har vel aldri vært på fjelltur uten ski med så mye snø og så varmt vær heller. 

 Om denne turen setter standarden for årets fjellturer, da er det bare å glede seg.

Det har blitt mye turer i Hallingdal siste året, og jeg tror ikke det er siste gangen turmålet blir et sted i Hallingdal. Jeg må innrømme at jeg liker fjellturer bedre enn skauturer. Må liksom ha litt utsikt når man er på tur.

En halvtimes tid eller så var vi inne på Vassfarstien like før Pukla. Da var det bare å legge ivei innover Sørbølfjellet til vi kom til Ørneflag. Men vi skjønte ganske fort at Vassfarstien ikke var så enkel å følge. Den går nede i dumpa og der lå det snø ennå. 

Vi løste det forholdsvis enkelt med å gå parallelt med stien litt høyere opp i terrenget der snøen var borte. 

Det gikk med et par liter vann på turen for min del, og hundene hadde fri tilgang det meste av turen. Enten var det forholdsvis vått, eller så var det så tørt at det kråset i lyngen allerede.

Det ble egentlig mer og mer snø innover, så vi hadde nok ikke fått noe enkel vei om vi skulle gått for opprinnelig plan over til Bukollen. 

Jeg og Hilde har vært mye på tur i forbindelse med geocaching, og da er det korteste veien som gjelder. Gammel vane er vond og legge av seg, så det ble litt bratt til tider. Etter garmin så ble det 1005 høydemeter stigning og 957 høydemeter ned. Altså forholdsvis kuppert tur. 

Det var litt magisk å komme opp på fjellet og se snøen lå så langt øyet kunne se i den retningen vi hadde tenkt oss.

Vi ga vel ikke akkurat opp stien, men prøvde i det minste å skimte etter blåmerker på steinene som var smeltet fram. Vi hadde jo kart så vi visste hvor den skulle være. Det ble mange bilder på turen, og selv om fjell og vann og snø gikk igjen som tema... ja så holder det liksom ikke med kun ett bilde eller to. 

Dokumentasjon fra flotte turer er viktig når de lange vinterkveldene kommer.

Vi valgte å ikke klatre oss opp på Pukla i og med at vi hadde planer om en lengre tur innover i fjellet. Trenger ikke mer høydemeter enn man må når vi har tenkt oss opp til 1243moh.

Hilde er ikke fult så ivrig fotograf som det jeg var, så hun og Bella lå stadig i teten. Men jeg hang med så godt jeg kunne mellom fotostoppene.  Vi fant ut at vi kunne gå inn til Hare Hopp før vi fant fram nista vår.

Vi hadde tatt en solid frokost begge to, så vi var klare til å brenne noen kalorier.

Snøen var overraskende rein til å være så seint på året. Som regel har den vært både grå og til tider helt svart når sommeren nærmer seg.

Litt spennende var det jo å skulle forsere snøen, om den holdt og hvor dypt vi måtte vabbe. Men som du ser så gikk det overraskende fort.

En helt utrolig tur var det med tilnærmet vindstille store deler av dagen.

Når vi ikke kunne følge stien som egentlig går i vannkanten, så valgte vi å gå et stykke opp i skråningen. 

Det er ikke så godt å se sporene våre, men vi rundet kanten.

Sørbølfjellet er pent da. Tror det er det fineste fjellet jeg har gått på som er i grei avstand fra meg.

Det blei litt sjekking av kart på de bare partiene for å se om vi var langt unna Vassfarstien. 

Ett stykke nedenfor Bukollen står det et skilt med 70 km, så om en skulle fulgt blåmerket Vassfarsti, så hadde vi hatt to mil foran oss. Kan nok hende det hadde blitt forholdsvis mye snø å forsere på den turen.

Området ved Tolvtjerna så er det mye vann og bekker på kryss og tvers.

Når vi gikk på snøen ved vannet så safet vi avstanden. Ingen av oss hadde lyst på årets første bad her.

Men var det mest hensiktsmessig så holdt vi oss til der det var bart.

Vi øyner Harehopp i det fjerne. Der har vi tenkt å ta dagens første stopp for å spise litt av nista vår.

Et område der så er det mange store steiner som står opp som blokker.

Harehopp hadde smeltet fram siden påsken. Men vi var på feil side av vannet, så vi fant ut at vi like godt kunne ta nista vår i solhellinga der vi var.