Kveldshimmel på Teinvassåsen

Venus, Mars, Jupiter og Saturn er de fire planetene på nattehimmelen som lyser sterkest, og som lettest kan ses med det blotte øye. Den enkleste måten å skille mellom stjerner og planeter er å følge med på om objektet blinker eller har et jevnt lys. Sett fra jorden ser det ut som alle stjerner blinker. Men i virkeligheten er det ikke stjernene som blinker, årsaken er i stedet den urolige atmosfæren. 

Astronomene kjenner bare til noen få stjerner som faktisk blinker, nemlig de såkalte variable stjernene. Energien frigjør partikler, inkludert elektroner og protoner, som akselereres langs magnetfeltlinjene og kolliderer med atomer og molekyler i jordens atmosfære. 

Når disse partiklene kolliderer med atmosfæren, overføres energien til atomene og molekylene og forårsaker at de sender ut lys. 

Stjernene beveger seg rundt i galaksen vår, men fordi avstandene er så store, endrer stjernebildene seg for sakte til at vi merker det i vår levetid. Sånn sett kan vi innbille oss at alle stjernene sitter fast på en slags himmelglobus vi betrakter innenfra. Stjernene glir over nattehimmelen fordi Jorda roterer. 

De fleste stjerner er mellom én og ti milliarder år gamle. Enkelte kan til og med være så gamle som nærmere 13,7 milliarder år, tilsvarende alderen på Universet. Den eldste stjernen som har blitt oppdaget, HE 1523–0901, antas å være 13,2 milliarder år gammel. Jo mer massiv en stjerne er, desto kortere blir levetiden.

Husmorferie i Vassfaret

 

Jeg kan vel ikke si annet enn at det var godt å sette seg i bilen etter turen over fjellet på et par mil. Sette opp døra på hytta for å lufte ut den innestengte lufta etter sist det overnattet noen der. Få fyr i ovnen. Få av seg de svette klærne og vaske seg i den kalde bekken. Få på seg tørr joggedress og starte opp på maten.

Mandagen var ganske planløs, for Hr Yr hadde lovet regn. Og regn kom det fra morgenen av og utover formiddagen. Vi tok en lat morgen i senga, før det ble en sein frokost. Jeg hadde tatt med meg ei bok og vi hadde godteri, så da kan en nyte hyttelivet med fyr i ovnen. 

Etter lunsjen kom det solglimt og Hr Yr lovet oppholdsvær resten av dagen. Kort rådslåing og vi dro ned til Nevlingdammen. Selv om vi hadde en lang tur dagen før, så er det godt å få leet seg litt etter en lang formiddag inne på hytta.

Det var laget en stilig rasteplass med tak over bordet ved parkeringen. Ut med hundene av bilen og snøre joggeskoa og legge i vei. Kjente det var litt greit å droppe fjellskoa, selv om jeg hadde med meg et ekstra par i tilfelle.

Vi valgte Skjærbergveien da vi var rimelig sikre på at stien langs Nevlingen kom til å være rimelig våt. Definitivt ikke egnet for joggesko i alle fall. Men veien egnet seg bra.

 Nevlingkollen med tåkedotter etter formiddagens regn, men høstfargene sto ikke akkurat i kø her heller. 

Halvveis var det et utsiktspunkt du kunne gå ut på. Nevlingen er et vakkert skue.

Man må nyte det man kan når man er på nye steder. 

Virre nyter også utsikten. Hunder har en tendens til å kikke på det samme som du kikker på om det ikke er noe interessant å snuse på. 

Dette sier noe om hvor vått det er alle steder nå. Det kommer en hel bekk ut fra mosen.

Det var nesten like mange bekker som det er på vestlandet.

Vel framme på dagens turmål som var Vassfarplassen. 

Det var ikke mer enn ett eller to av husene som var originale. Nå så det ut som ei lita grend.

Siden det ikke var noen der, så gikk vi ned på tunet for å kikke litt på vinduene. Det er lov å være nysgjerrige på gamle steder. Kulturtitting.

Med nyslått tun så var det bare kuene som manglet for skikkelig seterstemning.

Veien til mølla i Vassfaret går rett ned i lia, så vi fant ut at vi skulle gå der tilbake til bilen isteden for å gå samme veien tilbake.

God gammel seteridyll

Dere ser hvem som er rundhåndet med godbiter? Det er aldri meg. Mine hunder er ikke veldig bortskjemte med godbiter. 

Vassfarplassen, også kalt Mikkelsplassen, Nevlingsmoen, Døleplassen og Nordre

Vassfaret. Dette var den største gården i Vassfaret. Den ble ryddet eller bygd

opp igjen av Eirik Tolleivsen fra Kolsrud i Flå nær 1750. Han var født i 1702 og

var gift 2 ganger og hadde 6 barn.

Sommeridyll, ikke sikkert det er så trivelig midtvinters her.

Det var ikke lange biten før vi kom inn på veien vi tok av når vi gikk innover.

 Dambua ved Nevlingdammen. Vi kunne jo ikke bare dra før vi hadde tatt en titt på dammen.

Det sto en bobil der med to gamle menn som var ute med fiskestengene sine.

Berte Skrukkefyllhaugen (1854-1950) var den siste beboeren i Vassfaret. Hun var den eneste i en søskenflokk på fire som vokste opp og levde et liv det fortsatt snakkes om. Berte kom fra en fattig bakgrunn og hun fikk ikke mye skolegang. Men hun leste aviser som turister forlot, og hun var så kunnskapsrik at hun fortsatt sto øverst i kirken av 39 jenter da hun ble konfirmert. 

Etter at foreldrene døde, bodde hun og hennes to barn alene på Skrukkefyllhaugen. Det var et hardt liv. For å overleve hele året, og spesielt i de lange vintrene, var arbeidsoppgavene mange. Berte melk, ost og kinn. Hun laget fiskegarn og snarer, fisket, jaktet og sanket egg fra ender og store fugler. Og hun drev med slått og høsting av høy, graving av mose og lav for å få nok fôr til vinteren. 

Hun ga alt videre til sine to barn. En vinter hadde hun Liaros, den eneste kua hun hadde på den tiden, i stua, etter at fjøset ble ødelagt under en storm. Etter noen år giftet hun seg med Ola Svendsen Haugen fra Hallingdal. Han spilte munnspill og ble kalt «Fanten» alle sine dager. De bodde flere år i Hallingvika i Vassfaret, før hun i 1921 flyttet til Flå i Hallingdal.

Skrukkfyllplassen var et veldig trivelig lite sted bak en skigarde og med utsikt ned til vannet. 

Riktig idyllisk denne her, så hadde vi ikke hatt tilgang på hytte i nærheten så hadde det gått ann å leie denne husmannsplassen. Vi tittet inn gjennom rutene og det var et hyggelig sted.

Den siste husmannsplassen vi stoppet ved var Bjørke. Der var det ganske sjuskete. Ikke slått noe gras rundt veggene og brennesla vokste høyt. Trivelig var vel ikke akkurat noe jeg ville kalt denne plassen.

Bjørke ligger i nord-vestenden ved Aurdalsfjorden. På er kart fra 1839 er plassen kalt Bjørkeodden. Til plassen hørte også setra Hansespranget og Rognerudvollen som er ei slåtte på Flåsida, denne ble nok innkjøpt noe seinere. Rydningsmannen hette Anders Torgrimsen, han ryddet plassen ca. 1810. I 1866

hadde Bjørke 3 mål dyrket mark og 20 mål slåtteland. Anders var født i 1776 og gifte seg i 1812 med Barbro Iversdatter, de fikk 10 barn. Hvor de fleste reiste til Amerika.

I et lite hus på eiendommen er det et lite krigsmuseum

Vi gikk tilbake til bilen og satte kursen mot hytta på Teinvassåsen igjen. Middagstiden nærmet seg. Wenche Lill hadde laget ferdig en lasagne som var bare å varme opp når vi kom tilbake. 

Det er endel opplysningsskilt som er satt opp inne i Vassfaret. Med så mye folk de siste årene så er det ikke så rart at bjørnen har flyktet fra området for lenge siden. Vi gikk forbi her i fjor når vi var på husmorferie, da var vi innom bjørnehiet som ligger rett bak Bjørke.

Så sa vi farvell til Vassfaret for denne gangen. Kanskje neste husmorferie blir i disse traktene... vi får se til neste år.

Mandagskvelden ble sein før vi fikk rotet oss i seng. Vi skulle ikke annet enn hjem dagen etter, for Wenche Lill hadde ikke ferie som jeg hadde.

Rundt Søndre Vælsvannet

 

Torsdag ble en aktiv dag som det gikk i ett fra jeg sto opp til jeg var vel hjemme igjen etter noen mil i bil. Jeg hadde avtalt tur med Åse rett etter jobb, Wenche Lill spurte om vi ikke kunne ta utplassering av bilen da isteden for fredag ettermiddag etter jobb, Så da ble det sånn. For litt effektivitet så tok jeg med Varga på jobb. Hun trenger alenetid. 

Jeg satt på med Åse fra jobben, vi parkerte på stranda og gikk litt tilbake før vi tok grusveien inn til venstre. Da kom vi til å få sola i ansiktet på vei tilbake til bilen. 

Det kom noen regndrøpp på vei opp, men når vi begynte å gå lettet været litt. Det var jo spådd sol i kveldinga.

Jeg ble veldig positivt overrasket over denne runden rundt vannet. Åse hadde gått der noen ganger tidligere, det hadde ikke jeg. Veien går i vannkanten, og det gjorde stien rundt vannet også.

Det er godt med høsten og jammen er det godt med nye tursteder. I sommer har det blitt mange nye tursteder. De blir krysset av etterhvert liksom.

Om du har sett på Farmen så kjenner du kanskje igjen Torpet. Jeg så kun på Farmen første sesongen den ble sendt. Da bestemte jeg meg for at sånt vås kom jeg ikke til å se på en gang til. Jeg fatter ikke at noen låner ut dyrene sine til et slikt konsept med hjernedøde folk.

Det ble mange bilder rundt Vælsvannet. Det er mange Vælsvann. Litt rart egentlig at de ikke har fått forskjellige navn, for de ligger ikke akkurat oppå hverandre.

Vælsvanna eller Vælsvatna er et fellesbegrep som omhandler to mindre innsjøer som ligger på hver sin side av kommunegrensen mellom Ringerike og Jevnaker kommuner. Innsjøene er forbundet gjennom en smal kanal, men kanalen er oppdemmet (Brennfudammen) og vannene har derfor en liten høydeforskjell.

Nordre Vælsvannet (340,6 moh.) ligger for en stor del i Jevnaker kommune, men de vestlige områdene, med blant annet Maureroa, Svartkovavika og Storvika nordover til utløpet av Steinbekken ligger øst i Ytre Ådal, i Ringerike kommune. Nordre Vælsvatnet er forbundet med Søre Vælsvatnet gjennom en smal kanal lengst sør i Nordre Vælsvatnet. Kanalen er oppdemmet av Brennfudammen, noe som skaper en viss høydeforskjell på disse vannene. Grensen mellom de to kommunene Ringerike og Jevnaker går nord-nordvest og sør-sørøst retning bare noen få meter nord for Brennfudammen.

Søndre Vælsvannet (337,7 moh.) ligger i sin helhet i Ringerike kommune, mellom Slåtteberget i Ytre Ådal i Ringerike og Toputthaugene og Bjørnberget i Jevnaker. Den nordøstre delen av Søre Vælsvatnet kalles Lortvatnet eller Lortvannet og er adskilt fra resten av vannet avFintangen slom strekker seg midt ut i sundet og noen småøyer og myrområder. Sør i vannet ligger Røssholmvillaen og et fåtall hytter. I utløpet der dannes også elva Væla, som drenerer sørover til den renner ut i Ådalselva ved Henstjern.

Telefondekningen rundt vannet er så som så, så om du ikke er kjent så kan det lønne seg å ha laster inn notgeskart.no før du er der.

Så møtte vi på første hint om at resten av turen kunne bli litt fuktig.

Flate furumoer er også vine å gå tur på, men jammen ble stien brått borte da... litt titting rundt så var den et par meter unna. Jeg har aldri vært særlig god på å følge stier, merkede eller ei.

Det er spredt med hytter rundt hele vannet.

Halvveis omtrent så ble det blå sprekker mellom skyene og jammen tittet sola fram. Etter hvert ble det så varmt at det var bare å ta av seg genseren og knytte den rundt livet.

Dagens bru var litt småglatt, men fult funksjonell å forsere.

Når det som opprinnelig er nærmest en bekk, ser ut som en flomstor elv. Da er det greit det er ei bru der som man kan benytte seg av.

I enden av vannet er det en flott bålplass. 

Lortvatnet var ekstremt vått i kantene, langt innover land.

Sola begynner å nærme seg horisonten, men jeg rakk mye mer før sola sa takk for seg på torsdag.

Jeg har aldri vært her tidligere, men jeg antar at fult så vått pleier det ikke å være i denne enden av vannet.

Det er liten sjanse til å gå seg bort når man skal gå rundt et vann. Det er bare å holde høyre, så ender man opp der man tok utgangspunkt.

Jeg nyter turer som går i sånne omgivelser. Går man rundt ett vann, så er det stort sett flatt. Ingen bratte bakker hverken opp eller ned.

Hundene storkoste seg når de fikk løpe løse og bade når de følte for det.

Varga ble litt sliten av å snuse på mye, passe på hvor Una og Frida befant seg og holde seg i nærheten til meg og Åse.

Jeg synes hun var riktig så flink. Hun blir øyeblikkelig 9 måneder, så nå begynner hun å bli litt hund og ikke bare pøbel.

Brått fikk vi selskap av en hund med peiler. Da satte vi bånd på våre. Helt greit at ikke alt bare blir kaos. Men nykomlingen oppførte seg veldig fint han.

Veien som gikk langs stranda sto under vann, men vi skulle andre veien, videre mot bilen.

Det er Vipps bom for å kjøre opp på stranda på Vælsvannet, men rundt vanner får du ikke kjørt om du ikke har nøkkel til neste bom.

Idyll er et ganske dekkende ord

Etter turen med Åse dro jeg rett til Nes i Ådal for å møte Wenche Lill som hadde handlet inn til hytteturen vår. Vi skulle plassere en bil i Vassfaret og kjøre provianten til hytta på Teinvassåsen. Jo mindre vi må bære med oss, jo bedre.

Vel hjemme ved titiden om kvelden, så ingen kan komme å si at jeg ikke holder dagen.