Marokko-Vest-Sahara

Muren som skjærer tvers igjennom området som har blitt kalt Afrikas siste koloni strekker seg 2700 kilometer lang gjennom ørkenen i nordvestlige Afrika. Vest-Sahara er oljerikt og anser seg selv som en selvstendig stat. Naboen Marokko ser det ikke sånn.

Muren, som består av piggtrådgjerder, elektriske gjerder, sandmurer, og syv millioner landminer, patruljeres av tusenvis av marokkanske vakter. Det gjør den til verdens lengste minefelt og en av verdens lengste militært bevoktede murer. Mange sivile går på miner og dør her hvert år. Muren deler Vest-Sahara i to. 

Til vest for muren ligger store flyktningleirer, kontrollert og jevnlig raidet av marokkansk politi og militærstyrker. Delen av Vest-Sahara som ligger øst for muren, mot Maurtania styres av den Saharawiske frihetsbevegelsen, Polisario-fronten, som ønsker å etablere hele Vest-Sahara som en selvstendig stat. De klarer fra tid til annen å grave seg under muren, men er stort sett totalt isolert fra resten av det de kaller hjemlandet sitt.

Det går fort til julaften nå, på fredag kommer Merethe og Marius. Jeg skal ha ferie hele romjula, det gleder jeg meg til. Over nyttår blir det nok litt overtid tenker jeg, da revisorene kommer og maser om alt de skal ha dokumentert. Men jeg har en følelse av at neste år vil ble et flott år. Jeg gleder meg til et nytt år og alt det innebærer. Jeg har en følelse av at jeg får mye ut av 2023, mye som jeg kanskje bare har ventet på gjennom 2022. Jeg skal bare nyte 2023! Alt har med innstillingen å gjøre.

Lag deg et bra, godt, fint, flott, fabelaktig eller hva du nå håper for, for det nye året som kommer. Følg med her så får du se hva som skjer.

Ser du sola oppe i åsen? Det er 2023, helt innen rekkevidde, og det blir et år fult av solskinn! En må ha trua!

India-Bangladesh

 

Den lengste muren som er bygget i moderne tid ligger på grensen mellom India og Bangladesh. Muren, som i hovedsak er bygget av India, er omtrent 4000 kilometer lang, tilsvarende 89 Berlin-murer. Den Indiske regjeringen begynte å bygge denne muren i 1993, og den dekker fortsatt ikke hele grensen fullstendig. Den består av litt over 3000 kilometer med piggtrådgjerder, deler av det er elektrisk, og resten er patruljerte vollgraver og elver. Det dør omlag 200 personer på denne grensen hvert år. Det har også vært rapporter om bruk av tortur og vold fra de 220.000 indiske vaktene som patruljerer grensen.

Hovedgrunnen til at India-Bangladesh-muren ble bygget var for å begrense innvandring fra Bangladesh, og å stanse terrorister fra å komme inn fra nabolandet. Siden 2018 har Indias regjering jobbet for å styrke gjerdet med ny militær teknologi. Det må sees i sammenheng med at den hindu-nasjonalistiske regjeringen som har styrt i India de siste fem årene har innført anti-muslimsk lovgivning, ettersom Bangladesh er et hovedsakelig muslimsk land.

På mandag var jeg og Wenche Lill på tur på Sokna. Jeg hadde kledd meg godt og det var ikke mer enn 15 kuldegrader. Når jeg kom hjem begynte jeg å fryse noe så vanvittig. Det var ikke sjans for å ta av seg ullgenseren inne, til tross for skikkelig fyr i ovnen. 

Nesten ikke noe søvn om natta, så jeg sendte melding om at jeg ikke kom på jobb, krøp tilbake i senga fortsatt iført to par ullsokker full bekledning og ullgenser. Jeg pleier å sove med vindu åpent året rundt, men når jeg nå hadde døra oppe til stua så stilte de firbeinte veldig mannsterke opp. Til og med Lurven syntes han fortjente å ligge i senga om natta.

Utover tirsdagskvelden kunne jeg kaste ullgenseren i det minste og jeg fikk i meg to pizzastykker fra dagen før. Ellers hadde menyen bestått av ei marsipan julepølse med sjokolade og noen håndfuller potetgull med paprika. Tirsdags natta sov jeg noe bedre, denne gang med vinduet åpent. Har litt trua på at en må ha litt frisk luft om man er syk eller ei. 

Sov til nærmere halv elleve på onsdag formiddag og hadde faktisk lyst på litt frokost. Mamma hadde vært her på morgenen og luftet hunder, gitt de mat og fyret i ovnen. Så det var forholdsvis greit å stå opp. Hadde tenkt meg en liten rusletur nede på jordet så hundene kunne få løpe litt, men med 20 kalde grader ble den planen dyttet til ettermiddagen.

På torsdag syntes jeg at formen var blitt såpass bra at jeg kunne ta meg en tur på jobb igjen. Jeg kan ikke huske sist jeg var borte fra jobb, Men når sofaen med dyne og ullgenser føles helt greit, da veit du at du er sjuk. Småsov meg gjennom noen dokumentarer på Netflix, noen var veldig bra egentlig. "Digitale løgner:Fantasi, død og Internet" er absolutt en du burde sveipe innom.

* *

Masada

Dette fortet i Judea har bratte klipper og røffe landskap. I dag ligger det i ruiner. Den primitive konstruksjonen har vært umulig for historikere å identifisere nøyaktig, men den ble likevel regnet som et verdensarvsted i 2001.

En god fotomodell trenger lang trening og kan starte tidlig med poseringer. Lille Due mi var en måned på søndag, og når jeg er barnepike så må man bare regne med litt fotografering.

Noe annet som er ganske bankers er Lurvens deltagelse i barnepass. Ikke minst når jeg gikk ned for å legge i ovnen eller når jeg begynte med middagen. Han løp fram og tilbake og syntes ikke noe om at Dua skulle ligge aleine og kanskje sutre bitte litt mens jeg var nede. 

Nisselue på hodet var ikke like kult, så vi inngikk et bitte lite kompromiss...

Viktig å sørge for god julestemning i heimen.

Godt hun ikke er like aktiv som faren sin på den alderen, da hadde jeg ikke tatt sjansen på disse bildene uten en til å gripe inn i nødstilfeller.

Hard jobbing krever litt drikke. Sånn er det når en sovner mens man spiser og blir veldig våken igjen når man har skiftet bleie.

Kunsten er å få bildene til å se naturlige ut. Sånne oppsatte bilder er ikke så fine.

Hun er utrolig oppmerksom, så hun fulgte meg med øynene når jeg flyttet på meg.

Blir nok ikke de siste bildene disse her regner jeg med.

Etter supen i fotoshooten så var hun rimelig trøtt igjen, da ble det en dubb i vogga som Patran hadde da hun var liten.

Elvas murer

 Elvas murer utgjør det største bastion-fortet i verden ligger i Portugal. Byggingen begynte under regjeringen av Sancho II og ble fullført et sted mellom det 17. og 19. århundre. Den dekker et område på 300 hektar og er et sted mellom åtte og 10 kilometer lang. Disse vakre murene er et UNESCO verdensarvsted.

På lørdag etter julebordet gikk vi til toppen av Holleia. Mye for å se om det var mildere i høgda, og for å strekke litt på beina på den litt småstøle kroppen min. Når hundene skjønner at vi skal oppover Holleia så er det rimelig aktive for å komme fram.

Vi gikk opp til grustaket og videre snarveien opp til veien som går opp til Gunhildåsen.

Her er det ikke så mye snø ennå, men det er ikke så langt en skal oppover Holleia før snømengden stiger i forhold til antall høydemeter vi kommer oppover.

Merkelig at det ikke var noen jegere ute, når vi kom opp til veien, var det ikke noe spor i det heletatt etter siste snøfall.

Egentlig skulle vi vel vært på tur på andre siden av dalen. Der var det solskinn lenger ned enn på måsasia som jeg bor.

Det er mye fjell langs veien oppover, og der det er fjell er det også stort sett istapper. Og vi skulle ikke lange biten oppover før en kunne tatt hundrevis av istappbilder.

Når vi kom nærmere toppen ble det litt mildere og en kunne høre at vannet rant under overflaten på sitappene.

Er det mye mose i terrenget så blir istappene brunere enn om vannet er reint før det fryser.

Det er de samme stedene det er istapper hvert år.

Når en går oppover så må man snu seg innimellom for å sjekke utsikten. En ser stort sett mot Sokna eller mot Vikerfjell.

Ikke alle steder er det istapper, noen steder blir det fosser av is isteden.

Når jeg gikk turen hadde jeg ikke tenkt at dette skulle bli noe istappinnlegg, men når det er så mye forskjellige istapper på så mange forskjellige steder. Da er det bare å knipse løs.

Det er jo pent da...

Bare å nyte synet, om noen måneder er de borte, da er det vannet som fosser her isteden,

Når jeg var nesten oppe så fant jeg ut at jeg skulle prøve å komme meg opp i sola på toppen. 

Her hadde det ikke vært brøytet hele vinteren, men det var forholdsvis fast å gå avlikevel. Bare litt tungt innimellom hvor en tråkket litt dypere enn ellers.

Første haugen en kommer opp til viste seg å være solløs.

Gikk opp til hytta for å se på utsikten, før vi skulle gå lenger innover mot Gunhildåsen.

Hailey og Bella nyter utsikten. Skauen har mindre snø på seg og jeg kjente det slett ikke beit i kjakan lenger.

Rart de ikke bruker hytta mer når det har blitt så god utsikt i alle retninger her.

Hailey nyter utsikten

Etterhvert som det ble mildere begynte potene å danne isklumper, så det ble klipping av hårene mellom potene når vi kom hjem og fikk fjernet alle klumpene,

Ullgenser, vinterjakke og tova ullvotter var slett ikke for varmt turantrekk.

Takk for turfølget oppover Holleia mot solskinnet. Følg med videre for å bli med på en ny tur.