Vardefjell 1120moh

 Tredje ferieuka mi nærmet seg slutten og jeg hadde lyst på en fjelltur. 

Sommerferieuka nærmer seg slutten og jeg finner ut at jeg skal ta meg en liten fjelltur på en ny fjelltopp. Ukjent topp i kjent område, for å si det sånn. Både Gråfjell og Høgevarde har jeg vært på tur flere ganger, så da måtte jeg studere norgeskart.no litt. Det måtte jo være en topp å gå til uten å måtte kjøre så langt.

Jeg hadde sett på Vardefjell noen ganger tidligere, men har vært litt usikker på hvor fint det egentlig var. Studerte litt på kartet og da så jeg at det var merket opp stier over Vardefjellet. Jeg svingte opp til høyre veien før Gulsviksetran, der jeg pleier å parkere når jeg skal til Høgevarde og Gråfjell. Der var det oppkjøring til Vardefjell hyttefelt og parkering for utfart.

Det var så vidt antydning på høsten i fjellet. Særlig bjørka hadde begynt å få gule blader.

Stien snodde seg opp gjennom småskauen fra parkeringa.

Stien var overraskende "flat" da den snirkla seg både hit og dit, så det var ingen bratte bakker. Det var en merket sti, men endel andre som gikk på kryss og tvers. Jeg fulgte med på norgeskart.no i stikryssene for å velge stien med mest utsikt.

Jeg valgte å gå veien gjennom hyttefeltet på vei tilbake til bilen på parkeringa da jeg hadde fått vridd kneet mitt i løpet av runden. Greit å ikke få vridd det mer om jeg hadde valgt en parallell sti tilbake til bilen.

Jeg hadde ikke gått lange biten før det åpnet seg og jeg kunne se snaufjellet.

Godt og varmt i fjellet så jeg gikk i singlet, men på toppene blås det endel. Stien snirklet seg fram mellom knauser, så det var ikke mye vind å kjenne egentlig.

Det var utallige muligheter for hundene til å få seg drikke.

I varierende terreng så er stien mange steder som på bildet. Det ser ut som en er ved verdens ende og når en runder toppen så kan det i prinsippet være "hva som helst"

Denne gangen viser det seg å være dette som befant seg på andre siden av bakketoppen.

Vardefjell er som alle andre fjell, det har mange småvarder langs stien. I bakgrunnen kan du se Hestgjuvnatten, som jeg ikke har vært på og som heller ikke frister meg å klatre opp på.

Jeg var redd mye av utsikten ville være utsikt ned på hyttefeltet, men det var det ikke. Stien gikk innover og fortsatte på kanten innover. Så utsikten var ned i Hallingdal, ned på Krøderen og dalstrøka innafor. Og de dalstrøka er Sørbølfjellet.

Det var mange småtopper innover og jeg valgte alltid stien til høyre, for å få mest mulig utsikt. Selv om hovedstien var rødmerket med røde T på steinene innover. 

Når man er på tur så må man titte litt rundt seg, og her var det mye pent. Det er ikke alle steder man er på tur som overrasker så mye. Når tanken egentlig bare var å gå der for å slippe å vurdere dette alternativet lenger. Nå kan det til og med tenkes at jeg skal gå der igjen.

Bella nyter også utsikten. Det er mye pent i Hallingdal

Det var endel blåbær langs stien noen steder.

Jeg fikk til og med spist noen multer iløpet av turen

Varga spottet sauer på lang hold

Det var litt rart å gå forholdsvis flat sti, men av likevel så klatret jeg opp på 1120 meter over havet før stien snudde nedover igjen.

Nydelig om man ser seg tilbake også

Jeg liker sånne fjell som man ikke behøver å følge stier, men kan gå der man vil.

Jo lenger opp man kom jo mer utsikt fikk vi oppover Hallingdal også

Det var bare å følge kanten framover

Det har nok vært ei frostnatt eller to her

I enden av dette vannet satte vi oss for å ta ei pause, en energibar og vann. Kun en annen turgåer var det på fjellet, selv om det var endel hytter som hadde besøk. Turgåing var ikke gesjeften, ja om de ikke dro til Fyrisjøen for å gå tur der da.

Til tross for mange turer, er Varga rimelig kvemete på tur. Hun klarer liksom ikke å holde plassen sin, men må både hit og dit.

Bella blir litt lei av sånt, så da danner hun baktropp isteden.

Ikke den verste utsikten dette når man skal slappe av litt på tur.

Slike dager i fjellet må nytes

Turfølget er heller ikke av det verste slaget, så jeg nyter ferien. Bare det ikke regner er det helt greit på en måte.

Røsslyngen er fin i fjellet nå

Så dukket sauen opp som Varga hadde merket for lenge siden

Denne her var slett ingen sinke og kom etter oss i rask gange. Ikke var det lam i nærheten heller, så det var bare å skygge banen.

Vi hørte noen bjeller iløpet av turen, men disse var vel de eneste vi så forholdvis nære.

Varga er mye mer interessert i alt rundt enn det de andre hundene mine er. Hun spotter alt som leer seg på forholdsvis langt hold, om der er folk eller dyr.

Varga bare må se andre veien enn de andre hun

Ja bortsett fra når hun tror at jeg går i fra henne og hun må være igjen på egenhånd. Da følger hun med, men hun sitter i ro når hun har fått beskjed om det.

Dagens turmål, toppen av Vardefjell var nådd.

Bella, Varga og Hailey ventet mens jeg sjekket kartet for å finne riktig sti tilbake til bilen uten at vi skulle gå den samme som vi kom. Som nevnt tidligere så ble det sti ned til hyttefeltet som ble beste løsning.

Jeg koser meg skikkelig på tur med disse her, trenger ikke flere egentlig. Hyggelig med selskap innimellom for å skravle litt, men jeg er ikke avhengig av andre for å ta meg en tur. Hverken på fjellet eller om jeg skulle finne på noe annet.

Etter noen timer på tur skimtet vi både veien og hyttene.

På veien hjem kjørte jeg gamleveien ved Gulsvik, for å sjekke ut en annen vei opp til Sørbølfjellet. Det viste seg at jeg hadde vært opp denne veien første gangen jeg var på Sørbølfjellet, for 8 år siden. Må vel prøve å få til en tur opp her i høst kanskje ...

Resten av ettermiddagen ble tilbragt på verandaen i solnedgang, med ei bok.

Stolpejakt til Vardefjell del 3

 

Skura varte og rakk, så vi ble sittende. Men fant ut etterhvert at vi godt kunne komme oss videre. Man blir raskt kald om man blir sittende. For en ting har jeg lært Inger Synøve, fryser du på tur går du ikke fort nok. Sånn er det med den saken.

Ut på tur, aldri sur... bare lettere frustrert over værgudene til tider. Finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær... Men jeg hadde fult skifte fra topp til tå i bilen. Så da var det bare å fortsette til siste stolpe var tatt.

Man veit at det ikke er helt optimalt vær i fjellet, når til og med humla søker ly under blomsten.

Men litt vær viser vel bare at man lever, så lenge man ikke fryser (og det gjør man ikke om man går fort nok), eller er sulten og tørst, så er det bare å nyte fjellheimen. 

Litt smårusk i lufta var det vel så si hele resten av turen, så det ble mye tørking av linsa på kamera. 

Den stolpen ved Storeli passet liksom ikke helt inn, så vi måtte gå fram og tilbake uansett hvilken av stiene vi valgte til målet for å få med oss den stolpen som sto midt oppe i lia. Da er det kjekt å bruke Norgeskart som bakgrunn på stolpekartet. Høydekurver er alltid vesentlig når man skal gå på tur, særlig i fjellet.

Det er kjekt å være på tur med de som er like fasinerte av naturens undere som meg. Fjellskjegg er imponerende når nesten hele buska er dekket fra topp til tå. Bare så synd at det ikke er så enkelt å få fram på bilder.

Storelie kunne skimtes gjennom regnbyga og de gamle husene var så si intakt. I allefall på avstand. Stolpen skulle stå i utkanten av tunet og stien videre gikk til venstre oppover lia igjen.

Nederst i jordekanten sto det ei gammel løe.

Stien gikk langs et gammelt steingjerde i kanten av jordet.

Når vi kom nærmere så viste det seg at løa ikke var i så god stand som det virket fra avstand.

Det ødela litt liksom med den nye hytta de hadde plassert midt på tunet. Jeg hadde heller pusset opp en av tømmerstuene og laget den komfortabel isteden for å lage ny som slett ikke passet inn på tunet. De burde laget tømmerhytte i det minste.

Nå var det et år eller to for seint for å sette de tilbake i brukbar stand så det ut til.

Sauer var det alle steder der, men de hadde spredt seg. Ingen store saueflokker å se, men mange sauer.

Om det ikke hadde regnet så hadde det nok blitt en rast i \veggen her for å nyte sola. Vi får kanskje ta en retur en gang.

Trivelig på tur i godt selskap og jeg har vel aldri vært så glad for at jeg hadde tørt skifte i bilen når vi kom tilbake dit.

Bak hytta var det to multekart. Ikke noe distrikt å dra til om du vil på multetur, for det var knapt et multeblad å se på den runden vi gikk.

Lita tue kan velte stort lass sier dem, men det måtte en hel steinmur til for å velte Inger Synøve. Jeg skal innrømme at når jeg hørte steiner som buldret bak meg, så tenkte jeg "hvor kommer det raset fra?" Man veit jo aldri når man går innunder fjellskrenter i regnvær. Kanskje jeg skal begynne å ha sekk på tur om sommeren også, da slipper man å slå hodet i steiner når man tipper bakover på tur.

Opp der står neste stolpe, men bushing var hun ikke særlig hippen på ennå. 

Endelig kom vi til stikrysset og kunne ta stien til neste stolpe.

Da meldte ei ny regnskur seg i det fjerne og det var liten tvil på at den skulle til oss.

Steinskvett som løp foran oss på stien, men til slutt tok den vingene fatt.

Stolpen var plassert på turens siste triggerpunkt.

I og for seg så var det turens siste utkikkspunkt også, herfra bar det bare nedover igjen til bilen.

Du skjønner at det har kommet litt nedbør i det siste, når stien har blitt bekk.

Men med en liten oppoverbakke, så var stien tørr igjen.

Stien var enkel å følge, så ingen fare med å gå seg bort om man ikke hadde kart heller.

Brått var vi nede ved Buvasstølan og hyttene rundt. Da var det bare å finne de to siste stolpene for å scanne dem. 

Tror hundene satte litt pris på å komme i bilen igjen for å få tørket opp.

Det skulle ikke vært lov å sette opp hytter nærmere enn dette.

Tidenstann har satt sitt preg.

Trenger ikke mer luksus enn dette på hyttetur, idyllen veier opp for det meste. Srøm, dusj og innedo har man jo hjemme. Takk for en tur man ikke glemmer med det første Inger Synøve, Findus og Tølle.