Det har blitt ganske javnt med turer den siste uka. Etter jobb på mandag dro jeg og Åse opp til Buvantet og parkerte for å gå opp til en innsjekk på Lauskardfjellet. Der har jeg vært tidligere også. Da var jeg og Hilde som var på tur. Det var allerede 6 år siden, hadde jeg skulle tippe så hadde det ikke blitt så mange årene.
Åse hadde fri, men jeg måtte jobbe. Siden vi skulle forbi meg så plukket hun meg opp hjemme og så ble det tur på meg og Varga.
Vi hadde ikke kommet lange biten oppover før vi støtte på første hindring, og flere skulle det bli. Mange flere! Det var ikke få busker som hadde blåst over ende på denne runden vi gikk. Snaue 8 kilometer, men med så mange høydemeter, så ble det tungt nok.
På kartet var det et par stier som var tegnet inn, men de gikk ikke helt til tops, men jeg hadde hørt at Hilde hadde funnet en bra sti som ikke sto på kartet. Det er jo veldig greit da en veit at en skal til toppen, da er det bare å følge kompasskursen og bushe.
Høydemeterne kom kjapt, så det var ikke langt vi hadde gått før vi så bort på Bukollen over tretoppene under oss.
Hula var nesten så stor at Varga hadde fått plass.
Det ble litt gåing i sikk sakk oppover, for en del av disse buskene var så grove, at det ikke var bare bare å skritte over dem. Da måtte det vurderes om en skulle gå rundt den ene eller andre veien.
Oppe på den første haugen og de aller fleste høydemetrne var tilbakelagt.
Da vi hadde forsert denne myra dumpet vi inn på en tydelig blåmerket sti som også hadde endel varder vi kunne følge mot toppen. Vi bestemte oss for å følge den stien tilbake mot bilen, for å se hvor den startet henn. Den sto nemlig ikke på kartet.
Men aller først måtte vi komme oss opp til toppunktet på Lauskardfjellet for å få sjekket inn i Fjelltoppjakten.
Det lå flere pytter på rekke og rad innover myrene. Jeg kunne ikke huske at det så slik ut sist vi var der, men når jeg ser tilbake på bildene så hadde vi jo vært på samme stedet tidligere.
Brått kom vi til et stort vann som virket ganske dypt. Det var steiner og fjell rundt kanten istedenfor myrer. Der var det ei enslig and, det hadde jeg nevnt i forrige innlegg om Lauskardfjellet også. Kanskje det er den samme?
Det er tydelig at Varga nyter turlivet like mye som oss andre.
Varga har begynt å ha beina ute i vannet når hun drikker, så kanskje det blir bading på henne i sommer om det blir varmt.
På toppen var det flatt og vi kunne nyte en appelsin hver. Rettere sagt vi nøt den på returen, for der varden var blås det noe så surt og kaldt, at det var ikke hyggelig å stå der mer enn nødvendig.
Åse skrev oss inn i turboka som lå i varden, si sveipet oss inn i Fjelltoppjakten så vi fikk en grønn hake der. Sola var ennå oppe og vi hadde god tid ned til bilen. Det var bra, for Åse hadde fått vridd kneet sitt, men ikke mer enn at det gikk greit å gå ned igjen. Man må bare ta tiden til hjelp.
Mellom busketoppene kunne vi skimte alle vannene vi hadde passert på vei oppover.
Vi hadde god utsikt et godt stykke. Her kan du se Bukollen, med Vikerfjell i bakgrunnen.
Toppen av Lauskardfjell med den store forseggjorte varden ligger akkurat i tregrensa.
Nede ved vannet forsvant utsikten og vi fulgte stien som svingte bare mer og mer til venstre.
Ytterst på Rabben hadde noen satt opp ei postkasse med turbok oppi. Igjen signerte Åse oss inn for å dokumentere besøket fro de som kom etter oss.
Det hadde trolig vært ett triggerpunkt her, for det var tre jernstenger som stakk opp av fjellet.
Det er artig å bla gjennom slike bøker som ligger i turkasser på turmål. Men her var det ikke mange kjente navn å dra kjensel på. Vi kom til den konklusjonen at det måtte vare mange hyttefolk, og få lokale.
Vi fulgte stien et lite stykke til, men det så ut som den endte opp ved Langvatnet og det passet oss dårlig, da vi hadde parkert ved Buvatnet. Man trenger ikke gå lenger enn nødvendig når det nærmer seg solnedgang.
Solnedgangen startet
Vi fant bilen idet sola forsvant bak åsen og det ble merkbart litt kaldere. Takk for en flott tur og neste turmål er allerede avtalt. Da skal vi på utflukt til annet fylke.