Ofredalstunnelen

Årdalsfjorden ligger grønn under oss der vi har klatret oss oppover i fjellsiden. Denne gangen med bil. Det var hit vi egentlig skulle, så måtte vi bare finne på litt fornuftig på veien hit. 

Jeg har stor sans for å oppsøke steder ikke alle har vært, for der alle har vært blir jeg stort sett skuffet.

Når man er på tur med noen man har gått på skole sammen med så veit en hvordan den turen fungerer. Lite med overraskelser og mengder med samtaleemner. Er man på gåtur eller man kjører, ja så går jo skravla ganske javnt. Wenche Lill har vært på tur på alle sånne steder som alle andre har vært på tur, så jeg får jo litt turreferater når vi er på tur. Da trenger ikke jeg å gå Dronningveien, Besseggen, Rampestreken, Trolltunga og Prekestolen. Jeg trives veldig dårlig på tur der det er mye folk, derfor farter jeg vel mest litt utenfor sesong også.

Det er over 2000 tunneler i Norge for vei og bane. En tur på vestlandet og du har kjørt halvparten av dem. Det føles i det minste som det. En av tunellene er Ofredalstunnelen som er en veitunnel i Årdal kommune. Tunnelen går gjennom Seimsåsen mellom Seimsdalen og Åsete i Indre Ofredal. Det var ikke meningen at den skulle bli verdens bratteste tunnel. I arbeidet med tunnelen gikk det meste galt. Opp til Indre Ofredal har tunnelen 15,5 prosent stigning, Statens vegvesen anbefaler ikke brattere veistigning enn 8 prosent. Verdens lengste tunell er også rett i nærheten. Det er Lærdalstunellen. Den har jeg kjørt tidligere i sommer sammen med Patran.

Ei bygd med stor fraflytting, presseoppslag i hele Europa og en skandale uten tydelig syndebukk. Det er noen av ingrediensene i sagaen om Ofredalstunnelen. Den 2200 meter lange Ofredalstunnelen i Sogn som åpna i 1992 . Når du kjører inn på nedsiden er det over én kilometer hvor det er helt flatt. Da ser det ut som om veien stopper rett i fjellveggen, før det plutselig går oppover i en voldsom stigning.

Tilkomstveiene på begge sider av tunnelen var bygget ferdige før arbeiderne begynte å sprenge tunnelen. Da halvparten av tunnelen var bygget ferdig, oppdaget entreprenøren at den kom til å ende 30 høydemeter for lavt i terrenget på andre siden. Han bestemte seg for at beste løsning var å vende nesa oppover halvveis inni tunnelløpet. Resultatet ble 800 meter med verdens bratteste tunnel-stigning.

Teoriene om hva som skjedde da sogningene bygde den bratteste tunnelen er i verden, er like mangfoldige som de er fargerike. Noe enkelt svar med to streker under finnes ikke. Saken er et mysterium. Fra kommunen sin side blir det hevdet at sviktende kartdata er årsaken. Andre sier det var uheldig at veiene på begge sider stod ferdige før tunneldrivingen var i gang. Atter andre snakker om slurv som en viktig forklaring.

* *

Jon Roy Dalheim fra teknisk etat i Årdal kommune deltok i en episode om Ofredalstunnelen i NRK-programmet «Norsk attraksjon» i 2007. Der skylder han på en kombinasjon av tidspress og uheldige omstendigheter for at prosjektet bar galt av sted. Ifølge Dalheim var det bestilt et arbeid med kartdata til tunnelen, men huset til han som skulle levere dataene brant ned med alt råmaterialet. Vinteren var like om hjørnet og det var ikke mulig å hente ut flere opplysninger før til våren.

Når vi kom ut av tunnelen forsatte veien like bratt nedover til havet igjen. Da passerte vi et fraflyttet eller nedlagt sted. Det hadde en stieinlagt mur for å få en flat plass foran seg, omkranset av et høyt flettverksgjerde. Så om det hadde vært fengsel eller barnehjem hadde vært gøy å visst. Så om du vet kan du kommentere på innlegget.

Veien var både smal og bratt. Det eneste som skilte oss fra avgrunnen var store steiner som var brukt som autovern.

Helt innerst i Indre Ofredal ender veien på kaia og der er det både kiosk og overnattingssted.

Vi tuslet litt rundt der, men så ikke en sjel der i og med at stedet var stengt for sesongen.

Sikkert flott her en varm sommerdag også. Årdalsfjorden lå stille så det var lite bølgeskvulp å høre.

Pærene hang store og nesten modne i hagen på overnattingsstedet.

Kanskje det blir ei natt her en gang

Tilbake til tunnelen for å komme tilbake til sivilisasjonen, til dab dekning på bilradioen, til nettdekning og ikke minst mobildekning. Det var helt fraværende, bortsett fra på kaia.

Ja det var like øde som det ser ut som.

Tåka lå som et bredt belte litt nede i fjellsiden på begge sider av tunnelen.

* *

Det var en spesiell følelse, men man fikk ikke den store følelsen av at det var bratt, bortsett fra at man fikk dotter i ørene. Det var ikke før etter at vi hadde avtalt tur dit, at jeg kom på at vi faktisk har en bratt bakke i nærområdet. En bakke jeg har kjørt når det fremdeles var lov å kjøre opp bakken. Riperbakken er en smal og svært bratt bakke som fører opp til Veienmoen fra Stabells gate i Hønefoss. Bakken starter ved Grand Hotel og ender i Høybyveien på Veienmoen. Bakken er blant annet kjent fra Ringerike Grand Prix. Den bratteste delen er cirka 350 meter lang og har en stigningsprosent på cirka 20. Historisk var Riperbakken en del av hovedferdselsåren mellom Drammen og Hønefoss. Hovedveien til Hallingdal gikk opp den nåværende Riperbakken tidligere. Den er trolig oppkalt etter Knut Olsen Riper (1652-1720), som eide sagbruk og gårdsbruk nær Riperbakken.

Vettisfossen i Utladalen

Vi fant greit fram til parkeringa inne i Utladalen og kunne snøre på oss turskoa og legge i vei med både niste og drikke. Wenche Lill hadde til og med med seg litt ekstra klær. Man vet jo aldri med både fjell og Vestlandet. Da kan det fort bli litt ustabilt vær. Hr Yr lovet slett ikke sol fra skyfri himmel. Hjellefossen i bakgrunn med sine 240 meter fall.

Mye av strekket var overraskende nok på brei vei. 

Vettifossen er det høyste verna fossefallet i Nord-Europa med et fritt fall på 275 meter. Fossen ble vernet allerede i 1924. Gjennom Utladalen går elva Utla. Ville Utladalen og rolige Vetti heter turen på UT.no. 

Jeg ble litt skuffa, for det var slett ikke hengebruer vi skulle over når vi måtte krysse elva til sammen 4 ganger. 

På veien innover var vi nok litt tidlig ute, for da var ingen av kafeene åpne ennå. Men vi hadde jo inntatt frokost nummer 2 i Hemsedal, så vi klarte oss greit uten vaffel vi. 

Gamle tømmerstuer og hesjer med høy. 

 Bruene var solide og man kunne kjøre bil over dem. Langt oppe i veien sto det en caravelle med danske skilter. 

Langs veien var det stokker som man kunne dra ut informasjonsskilter om stedet man befant seg på.

Utla gikk stri under brua. 

Grusveien fulgte elva innover. Der man ikke så elva så hørte en godt vannmassene som dundret nedover i terrenget.

Det var like mye rognebær på Vestlandet som det det er her på Østlandet.

Det var veldig varmt og klamt i været, så vi ble raskt våte på ryggen og skikkelig varme.

Med bratte fjellsider på begge sider av veien så skulle det ikke mye nedbør til før fossene ble rimelig store. Avdalsfossen som finner veien ned i Utla.

Det har nok vært mye lemping av stein opp gjennom tidene her. Det har nok raset mer enn en gang over denne veien.

Jeg nyter naturkreftene. Mennesker blir små og unyttige når naturen viser sine krefter om det er vind eller vann.

Enkelte steder var det noen vanndammer i veien, men veien i seg selv var tørr og fin. Helt klart joggeskoføre, men lenger opp langs elva så var vi glade for skikkelig fottøy.

Hadde nok vært litt mer sug i magen om man skulle krysset elva over hengebru.

Vi stoppet og leste oss opp på den informasjonen som var satt opp.

Enkelte steder hadde man følelsen av å gå gjennom en tunnel av blader

Bratte fjellskrenter og lautrær var det ikke manko på. Sikkert flott her når høstfargene kommer før bladene blåser av.

Steinurer var det også mange av. Det var nok en stund siden det raste der, for mosen lå tjukk på steinene. Det ble mange bilder på vei innover, for sånn fram og tilbaketur er det begrenset på variasjonen på bildene når man går tilbake til bilen.

Denne enorme uri ble til ved at et stort bergområde under Fureholten raste ut i 1870-årene. Store mengder av kampesteiner på begge sider av Vettisvegen og i Utla tyder på at ufattelige naturkrefter var i sving den gangen.

Man føler seg litt liten når man titter oppover. Raser det stein så er det jo ingen steder å gjøre av seg. På slike steder kommer det ikke bare en stein om en løsner.

Det arbeides hardt fra flere langs veien

Når vi kom gjennom rasområdet så ble alt grønt og frodig igjen.

De fire bruene lå ikke med veldig lang avstand mellom seg egentlig.

Vi merket egentlig ikke hvor mye veien steig innover langs elva før vi var på vei tilbake til bilen. Da var det mye brattere nedoverbakker enn det vi husket å ha gått oppover. Vi hadde egentlig kommentert det litt når vi gikk innover at det var overraskende slitsomt å gå innover til at det var såpass flatt. Det var jo ikke så flatt som vi trodde viste det seg.

Inne blant buskene ned mot elva var det laget til en bålplass. Det er både fint og idyllisk langs elva, men å sitte i fossebrus over lengre tid er slitsomt for ørene.

Høljafossen bruset det mye vann rundt.

Da vi hadde passert Høljafossen kom vi til en bratt bakke. Der var de nok plaget av at vannet gravde bort veien, for der hadde de lagt asfalt og satt opp autovern ut mot elva.

På andre siden av haugen bar det nedover igjen. Ikke riktig så bratt, for her var det grusdekke igjen.

Når man krabber oppover i terrenget, ja så kommer utsikten krypende også.

Gamle bruer var det noen av

Om det var slammede blekkplater eller det var støpt love var litt usikkert, men det så ut som rusta hadde slått gjennom flere steder.

Hva får noen til å dra så langt inn i ingenmannsland og finne ut at de skal lage seg en gård? Greit nok på sommerstid, men hva med vinteren...

Som seg hør og bør så signerer man seg inn i turboka DNT kassa.

På nabogården var det tre hester som gikk på beite

Det er ikke noen liten gård heller. Her var det både kare og overnattingsmuligheter etter som jeg forsto. Ja og om du lurte... vi skal klatre oss opp lia du ser bak husene.

Litt Flåklypafølelse

Du veit det er dårlig med sol og ustabilt vær når de lager tak på loven for å få tørket høyet.

Vi valgte stien mot toppen, 1500 meter så var vi ved målet. Klokka mi viste at det var noe lenger, så jeg tipper de ikke hadde målt alle svingene som stien hadde oppover fjellsiden.

Herfra var det ikke vei lenger, men stort sett grus mellom forholdsvis store steiner. Helt grei sti å gå for både ankler og knær.

Det vil si det er omtrent 24 centimeter høyde per meter bortover i terrenget. Det høres bratt ut og der er bratt!

Den bratteste kilometeren på turen brukte vi 48 minutter på, den raskeste vi gikk brukte vi litt over 7 minutter.

Det kommer ikke så godt fram på bildet, men her er det tre sløyfer nedover på stien. Den første ser du godt, så kan du skimte svingen til venstre.

Oppe i den bratte skråningen som stien snodde seg fram og tilbake, så ble det jammen meg ennå brattere. Det var vaier på hver side av stien flere steder. 

En liten titt til venstre og det var egentlig greit at det var en liten vaier å holde i. Om man sklei utenfor stien her, så stoppet man vel kanskje i en buskelegg før man kom til elva.

Noen steiner i rasområdet var flyttet på så det ble en flat sti.

Etterpå går stien rett inn i skauen oppover bærer det igjen. At stien går oppover betyr at det er litt slakkere terreng enn det har vært lenger ned i løypa.

Før den igjen slynger seg helt utpå kanten av stupet.

Viktig å få i seg nok drikke når man svetter i oppoverbakkene.

Endelig flatet terrenget ut, i allefall i forhold til det vi hadde hatt siste timen.

Ikke engang soppen var særlig optimistisk 

Det viste seg å være et stykke til når vi hadde kommet opp i så si riktig høyde. Jeg brukte Norgeskart, for å finne riktige stier. Jeg blir aldri kammerat med Ut.no. Alle stiene er jo på Norgeskart også, så da er saken ganske grei om man vei hvor man skal.

Det ble mange bilder på vei innover, for jeg regnet ikke med å ta så mange på tilbaketuren. Hr Yr hadde nemlig lovet regn denne dagen, så vi måtte passe på mens himmelen ennå holdt tett.

Vi kom inn på noe som kunne minne om en gammel setervoll med steingjerde. Den gikk stien rett igjennom.

Det var lagt steiner over myra fram til stiskillet.

Valgets kval om man ikke har et mål allerede

Vi nærmet oss og kunne høre litt fossestryk

Vi måtte krysse elva for å komme til utkikkspunktet slik at vi fikk sett fossen

Blir litt venting når en er på tur med meg som er litt ivrigere med kamera enn det Wenche Lill var.

Det var satt opp gjerde lenge før fossekanten

Så var vi ved turmålet og kunne nyte fossefallet, 275 meter i fritt fall.

Det er en god stund siden jeg har vært så svett på tur, men jeg har vel heller ikke krabbet oppover lia i så bratt terreng tidligere heller.

Synet som møtte oss var vel verdt slitet oppover bakkene. Oppholdsvær og det var bare å sette seg ned for å nyte naturen og en sjokolade. Vannet holdt ennå, så vi kunne trygt nyte hvila.

Det gikk en sti til bunnen av fossen også. Vi hadde planer om å gå den også, men skulle se ann hvordan været utviklet seg. Ikke noe vits å se fossespruten i regnvær.

Du kan så vidt skimte stien på andre siden av elva. Jeg har en følelse av at jeg kommer til å ta den turen en gang. Jeg tror fossen er et mektig skue fra bunnen, en solskinnsdag.

Høsten er definitivt rett rundt hjørnet her også.

Det gikk overraskende greit å gå den bratte stien ned igjen. De siste kilometerne mot bilen kom regnet. Etterhvert som vi nærmet oss parkeringen så økte det i styrke. Når vi nådde bilen kunne vi vri alt vi hadde på oss, til og med underbuksa. Det ble skifting under bakluka på bilen i full offentlighet. Regnet ikke med at det satt noen i de andre bilene som sto der. Det hadde regnet så mye, at man ikke følte seg fult så skitten av svette som man vanligvis gjør etter en slik tur.

Det må være lov å komme med litt selvskryt når man drar med seg andre i samme slengen. Takk for turen til Vestlandet Wenche Lill. Det er ikke mange som hadde blitt med på dette. Den 15. kilometeren vår hadde vi tilnærmet joggetempo på 7 min 17 sek, De siste 1,5 kilometerne før vi nådde toppen skulle vi opp 355 høydemeter. Om ikke andre synes vi er spreke, så synes jeg det var imponerende fysisk prestasjon av to som snart runder 19 år for 3. gang.