Utsikten fra Fløyen

 

Etter en liten femminutter på hotellrommet så finner vi ut at vi skal gå mot Fløyen og kanskje ta banen opp på toppen. I fjelltoppjaktens eldorado, så måtte vi i det minste sjekke inn på en topp når vi var i Bergen. Det er begrenset på lengden man går når man har med ei som er 3.5 år. 

Bergen har et stort havneområde og det ene store skipet etter det andre ligger side om side der. Statsråd Lehmkuhl er et majestetisk skip som lå der hele tiden vi var der. Statsraad Lehmkuhl er et av verdens best bevarte seilskip, og er tilbake i Bergen denne våren etter ett år på ekspedisjon.

Eksport av tørrfisk og import av korn var de viktigste handelsvarene. Bryggen var en av Hansaforbundets utenriksstasjoner, og hansatidens bystruktur, inspirert av både norske og europeiske byggetradisjoner, ble innskrevet på Unescos verdensarvliste i 1979.

Hele Bergen er dekket av brostein i gatene, der er asfalt et sjeldent syn i bakgatene. Vi gikk opp veien som går opp ved hotellet jeg og Patran lå på sist vi var i Bergen i 2014. Her fikk jeg tilfeldig se en stolpe, så da scannet jeg den i forbifarten. Totalt ble det 3 stolper i løpet av Bergensoppholdet.

Til og med fotgjengerovergangene er laget i brostein i forskjellige farger.

Det var ikke kø utenfor Fløybanen, men det var ganske tett med folk inne.

Jeg eier ikke køkultur, så med litt spisse albuer blant en flokk utenlandske turister, fikk Sofie en kremplass på turen oppover i vogna.

Halvveis er det to spor, slik at vognene kunne passere hverandre.

Sofie har vært opptatt av utsikt siden hun var bitte liten. Utsikt er til for å se på.

Bergen by er stor når du ser utover fra Fløyen

Bergen havn, ute på tuppen av halvøya ligger akvariet som vi skulle besøke dagen etter. Vi måtte planlegge aktiviteter litt etter værmeldingen. Det kom heldigvis ikke så mye regn som det først var meldt, men noen skurer ble det.

Siden det var spådd ganske mye regn på ettermiddagen på tirsdag, så fant vi en restaurant på vei tilbake til hotellet som vi kjøpte med oss litt vårruller og et par gryter for å spise på hotellrommet. 

Sofie er ikke skvetten, hun kan godt sitte på armen til Trollet hun.

På Fløyen ble det iskrem og der var det to veldig nærgående ender, til Sofies store fryd.

Vi spiste ikke mat her da vi hadde bestilt mat vi skulle plukke opp på hjemveien,

Jeg tenkte ikke på at det skulle være Festspillene i Bergen helga etter at vi var der. Så det var endel begrensede tilganger rundt hotellet vårt, som lå vegg i vegg med Sverresborgfestning. Bergenshus festning er en del av samme området som er avstengt, men vi kom oss inn på deler av området .

Det er mye informasjon om Fløybanen på område.  Allerede i 1895 ble tanken luftet om et transportmiddel til Fløyen, og bak idéen stod bergenseren og stortingsmannen John Lund. Bystyret godkjente prosjektet under forutsetning av det skulle bygges en elektrisk drevet «taugbane». Mot en årlig avgift sa kommunen seg villig til å avstå en fire meter bred trasé i nevnte område. Regjeringen bifalte konsesjonsbeslutningen den 10.oktober 1896. Konsesjonsinnehaveren klarte ikke å skaffe nødvendig kapital, og dermed ble prosjektet henlagt.

Idéen ble tatt opp igjen i 1907. Kabelbaneprosjektet i Bergen ble snart kjent over hele verden, og europeiske aviser hadde oppslag om planene. A/S Fløibanen ble stiftet i 1912, og direktør Waldemar Platou ble selskapets første leder. Arkitekt for anlegget var Einar Oscar Schou, og ingeniør og anleggsleder var Erling Gjestland.

Høsten 1914 kom arbeidet med Fløibanen i gang. Arbeidet skulle opprinnelig ta rundt halvannet år, men første verdenskrig og materialmangel førte til store forsinkelser. Fløibanen ble åpnet 15. januar 1918 og ble raskt populær, både som transportmiddel og som en opplevelse i seg selv.

Mange statuer i Bergen, denne passerte vi på vei til restauranten for å hente middagen vår.

Restauranten hadde en åpen løsning inn til kjøkkenet. Og når du er liten og ikke ser over disken, ja da er det vel naturlig å gå rundt for å kikke bak disken. Sofie ble hilst blidt på av både kjøkkenpersonalet og kokken før hun ble med ut igjen med maten,

Etter middag og dusj var det barnetv og kos. Vi var jo tross alt på ferie og da er det litt andre regler som gjelder for små jenter. 

Lørdagstur til Høgnipa

 

Høgnipa var lørdagens turmål. Det var spådd sol så når jeg sendte ei melding til Hilde så ble hun med på tur. De to siste gangene som jeg har vært der har det vært tåke og ikke utsikt. Så nå satset vi på at vi kunne se litt mer enn de forrige gangene vi hadde vært der. 

Jeg og Hilde har vært der fra begge kanter, men denne gangen valgte vi å gå fra Redalen. Det er en litt mer knevennlig tur enn å klatre opp fra Bergsjø. Om trent på dagen 10 år etter første gangen jeg var der oppe, så da er det 10 år mellom hver gang jeg har hatt utsikt der. Turen er absolutt verd det, når været er bra.

Det er ikke lange biten, fram og tilbake blir det en 7-8 kilometer bare.

Når grusveien slutter så er det også slutten på hyttefeltet og man følger stien innover langs vannet.

Midtre Tretjenn er forholdsvis dypt ser det ut som, da de har laget ei brygge de kan bade fra i enden av tjernet.

Det er bare å krysse fingrene for at en får til mange slike turer i løpet av sommeren. 

Ja ikke spesifikt til Høgnipa, det er så veldig mange skogstjern man kan bade i på sommeren. Ja for i sommer har jeg lyst til å bade masse. Sole meg og kose meg på tur.

Langs stien som gikk ved myrene sto det tett i tett med multeblomster. Så kommer det ikke noe hagleskurer så tyder det på mye multe på seinsommeren.

Ved Øvre Tretjenn så er det ei pil opp til høyre. Der går stien blåmerket videre oppover i lia.

Lyngen blomstret rosa så langt øyet kunne se.

Det begynner å bli bart på fjellet også nå.

Før du er framme er det en liten åskam, den heter Bikkjemyråsen og har en innsjekk i Fjelltoppjakten.

Det er noen kubber til å sitte på, og en gang har det kanskje vært brukbar utsikt her også.

Gapahuken på Bikkjemyråsen trenger virkelig et nytt tak.

Det blei ei lita pause i skyggen, før vi tok fatt på siste motbakken.

Greit å komme seg til toppen for å nyte utsikten. Det er så kort tur at vi hadde ikke med oss noe matpakke. Nei det var greit å komme seg hjem igjen da dette er en tur retur tur.

Det er forholdsvis ulent og bratt der, så det blir litt balansering på kryss og tvers før en er helt på toppen.

Så var vi på toppen og kunne signere turboka i kassa, før vi satte oss ved varden.

Med Bergsjø og Havikskauen for våre føtter ble det en halvtimes til på rumpa for å nyte utsikten.

Det er utsikt i alle retninger på toppen der

Mange store flater som har blitt snauhogd. Ikke noe man egentlig legger merke til før man kommer litt opp i høyden.

Takk for turen Hilde, så spørs det om vi får til flere turer i sommer.

Jeg har lovet Wenche Lill en tur hit i sommer, så det er bare å finne en ettermiddag med bra vær og gjøre reprise.

Grei sti å gå ned igjen også, den er ikke for bratt så det går uten klatring og kruking.

Det ble mer blomsterbilder enn bilder av utsikten på vei tilbake til bilen. 

Hvitlyngen og multeblomstene sloss om plassen.

Det var ikke så mye som en søledam på toppen, så når vi kom ned igjen til Midtere Tretjern så stupte hundene ut i vannet og avkjølte seg samtidig som de drakk seg utørste. Jeg gledet meg til jeg kom til bilen, for der hadde jeg plassert drikke mitt.

Jeg kjente ikke på vannet, men det hadde vært godt med en dukkert.

På vei ned til bilen igjen passerte vi en hoggormunge. Dette er den eneste giftige ormen vi har i Norge, og godt er det. Det er estimert at mellom 150 og 300 personer bites av hoggorm årlig i Norge. Det reelle tallet er usikkert, da mange tilfeller er milde og ikke blir rapportert. Alvorlige reaksjoner forekommer, men dødsfall er svært sjeldne i Norge. Flest bitt skjer på våren og forsommeren (særlig mai) når hoggormen er mest aktiv etter vinteren. Det er anslått at nærmere 2000 hunder blir bitt i året.