Til Igletjern over Snaukollen

 

Jeg tok bilen inn til Fonkebakken, for jeg tenkte at jeg ikke skulle bli utslitt før jeg kom til sola. Jeg hadde vel ikke rukket dit på nyttårsaften heller om jeg skulle gått hjemmefra. Jeg kom litt seint igang og da blir sola fort borte på ettermiddagen.

Det var ikke mange kuldegradene, men i sola var det 0 omtrent.

Da lastbærersporene tok av fra veien og gikk mot toppen av Snaukollen, ja da var det bare å ta den veien. De var forholdsvis flat og ikke minst tæla så jeg var ikke potensielt særlig utsatt for å vri kneet om jeg gikk litt forsiktig. Da er ikke oppoverbakker noe problem.

Hundene nyter tiden uten bånd, det er ikke mer enn 3 måneder så er det båndtvang igjen.

Bella venter på at jeg skal komme meg oppover.

Men hjulsporene ble etterhvert fylte med is når det ble brattere i terrenget.

Når man kommer litt opp i skråningen kan jeg så si se hjem.

Til og med Norefjell kan man spotte i det fjerne,

Men vi er langt fra toppen av Snaukollen, så da er det bare å finne den beste traseen videre. Mitt mål var å unngå kvister og is, så da var det ikke veldig mange valgene igjen.

Hailey så ut til å stortrives på denne runden. Greit med en god luftetur før kveldens rakettfest.

De siste meterne var ganske bratte, men det er bare å ta tiden til hjelp og krabbe seg opp.

Med høydemetrene så kommer også utsikten.

Skodda ligger over Soknedalen.

Vi kom på toppen og kunne se oss om for å se på utsikten. Jeg har gått opp på Snaukollen en gang tidligere for 4 år siden.

* *

Så når man er der på toppen må man nyte utsikten, helt ut til Heradsbygda, Holleia, opp til Sokna og Norefjell og tilbake til Rishuet.

Det ble en god del stemningsbilder denne siste dagen i 2025.

Jeg skjønte ikke hva jentene plutselig ble så veldig fokusert på, men etterhvert fikk jeg se en godronsetter som svinset på kanten av gruppa.

Varga bare fulgte med, men Bella var litt mer nysgjerrig.

Vi kom inn på den blåmerkede løypa som går inn til Ellingseterkoia. Der har jeg heller ikke vært, men da skal jeg gå opp via Flismoen og opp til Rishue.

Merkinga videre var grei å følge. Vi møtte en annen som også var på tur, så det ble nyttårsønske og litt småprat før vi gikk videre.

Stien forsvant nedover lia

Nede der skiløypa pleier å gå ved mastene ved Igletjern var det mye vann som hadde rent og frosset til tjukk is.

Det var ikke så enkelt å se hvor det var best å ta seg fram.

Det tok sin tid, men jeg kom fram uten for mye styr og ikke minst sklei jeg ikke.

Vi rakk ned til Igletjern før sola ble borte.

Det var mye rim i lyngen der som glitret i sola.

En liten lineup i ettermiddagssola i kanten av Igletjern

God stemning på årets siste dag. 

Varga holdt seg i kanten på tjernet

Vi fulgte veien tilbake til bilen, for på kvelden skulle Kenneth, Ingrid, Sofie og pappa komme på middag.

Måtte det nye åre fortsette som det gamle sluttet.

Vargas første skitur

 

Etter snøen som kom kjørte de endelig opp skiløypa rundt Igletjern i går. Det var egentlig litt i kaldeste laget for en skitur. Når jeg dro hjemmefra var det -15 grader, men erfaringsmessig så blir en varm når en først kommer igang. 

Vi parkerte ved kirka og Varga protesterte ikke på noen verdens ting. Hun har aldri hatt på seg sele tidligere, hun har aldri vært med på bråket fra skiene og staver som er både over og ved siden av henne tidligere. Hva du har igjen for å legge ned jobben med valpen din og fortsette med mye forskjellig når de vokser til. Da er ingenting problemer av ukjente ting som introduseres.

Det gikk litt tid før hun skjønte at hun måtte gå foran meg og helst holde seg på ene siden av sporet. 

* *

Det ble mye hopp og sprett og surring med båndet de første kilometerne, men det ble stadig litt og litt bedre. 

Når vi kom opp på jordene ved Borgerud så skinte sola og det ble mildere med en gang.

Vi er heldige her som har ei skiløype i nærheten så man slipper å gå i kø på lysløypa på Sokna. Den runden fikk jeg litt opp i halsen når vi måtte ha med oss skier i gymmen. Jeg har ikke gått den runden på ski etter at jeg var ferdig på skolen der. Det holder å gå der på beina.

Veien fra Fonkebakken og innover var brøyta i full bredde og vel så det. Men de skal vel ha ut tømmeret som er hogget.

Jeg fikk litt nedsig da de hadde brøytet veien inn til Paulsevillaen også. Der var det knapt snøføre i det heletatt.

Vi var litt seint ute, for her pleier det å være sol. 

* *

Da vi kom opp på Igletjern tok vi igjen to andre som hadde med seg en flat coated retriever. Vi dannet baktropp, men de ville gjerne ha oss forbi i og med at vi hadde tatt dem igjen. Jeg prøvde å gå forbi. Passeringen gikk greit, men da mistet Varga lysta på å gå foran. Klart det hadde vært mye mer gøy å være der for å leike med den andre hunden. Etter noen hundre meter så spurte jeg om hun ikke kunne fortsette å gå foran oss, for Varga hadde aldri vært på skitur tidligere.

Da ble det stramt bånd igjen. Jeg sto og ventet litt for at de skulle få litt forsprang. Men vi tok de stadig igjen. Den flaten var nok ikke særlig interessert i å trekke, men bare være med på tur.

Det ble noen fotopauser på oss. Sola varmet noe, men man blir fort kald på beina når man står rolig.

Runden rundt Igletjern er passelig lengde og passelig kuppert. Ingen bratte bakker hverken opp eller ned.

Varga fordrev tiden med snøbading.

Med rim i håret og sola i fjeset så var det på tide å fortsette runden.

Om det blir mange skiturer i vinter, må jeg nok investere i noen sokker til henne om vi skal ta oss en tur på fjellet.

Jeg følte vi hadde ventet og suset lenge, men det tok ikke lange tiden før vi hadde tatt dem igjen ennå en gang.

Selen fra en tidligere hund passet veldig bra, Håper hun ikke vokser for mye til, så kan hun bruke den neste vinter også.

* *

Jeg sto lenge på toppen, for jeg veit denne bakken er forholdsvis lang. Trodde jeg ga dem tid til å reise seg opp igjen om de hadde falt. Men innen vi var nede på Flismoen, ja så var vi i hæla på dem igjen. 

Så når vi kom bort på veien hadde de stoppet og hadde bestemt seg for å stå der. Vi passerte dem og fulgte løypa tilbake mot kirka. Det gikk et stykke før Varga ikke forventet at de skulle komme etter oss.

Jeg nyter slike dager ute, man har jo vedovnen når man kommer hjem etter en varm dusj.

Fra Flismoen er det slakk nedover bakke helt til bilen.

Kosen med å gå på ski er ikke å beine fram i et voldsomt tempo, men å stoppe for å dokumentere øyeblikket. 

Så var det nok med kos og dokumentasjon synes Varga.

Runden er mellom 8 og 9 kilometer, så Varga hadde ikke så full fart på slutten. 

Nå var det over en måned siden jeg hadde brukt klokka mi, så den hadde nullstilt seg med både dato og tidsangivelse. Jeg får slå den av eller holde den ladet, for det var litt trøbbel å få den til å søke opp GPS signalet igjen.