Innsjekk på Gjesvalåsen

 

Varga ble med på jobb og siden klokka er stilt nå, så blir det mørkt fryktelig tidlig. Siden det var spådd solskinn så måtte jeg jo finne på noe. Skulle jeg hjem for å hente resten av flokken og dra et sted, ja så hadde det vel blitt mørkt. Vi kjørte til Vik og parkerte på Kiwi, for jeg måtte jo teste litt mer av denne Fjelltoppjakten som jeg endelig hadde sjekket inn på en top i Drammen.

Gjesvalåsen hadde jeg vært oppe på tidligere da jeg holdt på med Geocaching. Derfor visste jeg at det var en realt tur som jeg rakk før mørket kom.

Det kom noen skyer i horisonten, men sola hadde ikke forsvunnet bak åsen før vi var tilbake til bilen.

Vi la i vei innover Gamleveien mot Sundvollen. 

Stien går opp i enden av Gjesvalåsen, som blir i enden av denne sletta.

Det er både et vanntårn og antenner på toppen.

Varga hadde mye å få oversikt over, men hun var flink til å holde siden sin. Hun er ikke så flink til det når hun går sammen med de andre. Da må hun liksom ha full oversikt over hva de snuser etter og ha sitt eget territorier.

Jeg husket ikke at stien var så full av leire og det viste seg at den var skikkelig sleip. Jeg fant fort ut at jeg skulle gå ned på andre siden og ta veien tilbake. 

Det er ikke noe skilt som merker stistarten, men en stor stubbe i veikanten gjør at du kikker den veien og da ser en stien.

Varga konstaterte at det hadde gått noen før oss.

Angret litt på joggeskovalget mitt, kunne helt klart hatt noen sko med mer mønster i.

Jeg sjekket fjelltoppjakten appen for å se om vi nærmet oss radiusen for å kunne logge toppen.

Vi nærmet oss, men måtte forbi vanntårnet først.

Det er mange bratte skarpe skrenter i Hole.

På toppen var det en gigantisk gapahuk som blir brukt av både skoleunger og barnehageunger.

 Vi fulgte stien til vi kom til toppen og kunne sjekke inn på Gjestvalåsen.

Jeg måtte jo innom buska der cachen lå, og jammen var den der ennå. Den må begynne å bli gammel.

Den ligger på kanten av en bratt skråning

Vi gjorde som tenkt og tok veien fra vanntårnet ned igjen.

Det var en utrolig hyggelig vei å gå

Rognebæra hang ennå på buskene

Å gå tur i slikt terreng er nydelig

Stien gikk rett over en kolle og kom ned på veien etter en sving

Vi møtte noen andre på tur også, alle smilte og hilste. 

Lite er penere enn solnedganger

Deler av strekket vi gikk på mandag var del av pilgrimsleden

Pilgrimsleden til Stavhella

 

På tirsdag var Varga med på jobb, for jeg hadde avtalt en runde i Krakstadmarka med Åse etter jobb. Vi møttes på Hvervenkastet da Åse hadde vært på møte på jobben sin. På formiddagen var det solskinn, men etter hvert som arbeidsdagen nærmet seg slutten så skyet det mer og mer til.

Det var bare å krysse veien og legge i vei oppover i byggefeltet. Frida og Una var mer enn klare for tur de også, eter å ha ventet litt i bilen.

Byggeprosjektene var på langtnær ferdige oppover i Tanberglia

Vi hadde en viss formening på runden vi skulle gå, men det var ikke alle stiene som var like tydelige i terrenget som de var på kartet.

 Vi skulle ta veien til høyre, og litt oppi bakken skulle vi ta en sti til venstre så vi kom inn på Pilgrimsleden.

Regnværet hadde herjet litt med turveien, men vi skulle ikke gå så langt oppover. Vi tittet begge etter stien, men den var det nok ingen som hadde gått i sommer. Vi fant ikke noe sti i alle fall.

Vi nærmet oss veldig raskt utgangspunktet for turen vår på toppen av byggefeltet. Så da ble det litt replanlegging.

En liten revurdering og vi gikk stien som tok av i svingen av veien på toppen, og fulgte jordekanten til vi kom til ny sti gjennom skauen.

Jeg fant ut at denne stien her hadde jeg gått tidligere. Bare at da hadde jeg kommet andre veien.

Pilgrimsleden er godt merket

Etter et lite stykke gjennom skauen, ble det nok en jordekant å følge.

Ut på en grusvei som vi fulgte fram til svingen, der pilgrimsleden tok av til venstre og nedover i retning Bønsnes kirke.

Pilgrimsleden er brei kjerrevei over jordet, før den forsvinner inn i skauen igjen.

Vi gikk den "feil vei", men det har ikke så mye å si om du ikke har tenkt deg til Nidarosdomen i Trondheim.

Vi tok en liten avstikker bort til Stavhella for å se på utsikten mot Røyse.

Vi tenkte kanskje det gikk en sti videre, men det gjorde det ikke. Så vi måtte tilbake til Pilgrimsleden igjen.

Bare å slå seg ned for å hvile slitne bein om du går langt på Pilgimsleden. Med ruskevær som tok seg opp utover ettermiddagen, så ble det ingen hvil på oss. Arkeologisk minne, gravfelt fra jernalder. Rastebenk for pilegrimer og nydelig utsikt. Stavhella er et lite, begrenset og fredet område som ligger på Tanbergmoen i Norderhov, i Ringerike kommune i Buskerud. Området er først og fremst kjent som gravplass fra tiden før vikingtiden.

 Det finnes minst 25 rundhauger der, samt en rekke flatmarksgraver i området rundt. Gravene er ikke daterte, men antas å være fra bronsealderen og/eller jernalderen. Området har aldri blitt skikkelig arkeologisk utredet, men flere av gravhaugene bærer preg av å ha blitt utgravd/røvet. Den største gravhaugen er en prakthaug og kalles «Prinsehaugen». Den måler cirka 18 m i diameter og 1,7 m i høyde, men den bærer preg av å ha blitt utgravd/røvet. De andre haugene er mindre og måler mellom 8 og 15 m i diameter. De fleste bærer tydelig spor etter graving.

Siste rest av idyll før vi kom ned på asfaltert vei med fortau.

Vi kom ned rett ved der de bygger ny gangvei langs Lisletta mot Haug.

Vi regnet med at det var en undergang, siden det har vært en barneskole på andre siden av veien en gang. Europaveien er ikke særlig hyggelig å krysse, da den er veldig trafikkert på ettermiddagen.

Jammen var det ikke en kulvert under veien og vi kom fram til gangveien som førte tilbake der vi hadde parkert.

Vi passerte Ringvold Botaniske hvor de selger både planter og frukt. Ingen av oss hadde vært innom der for å handle hittil. Men man burde kanskje ta seg en tur for å se på utvalget av lokale varer.

Vi ble ikke våte før vi kom til bilen, bare litt klamme på klærne. Det var godt med en kjapp dusj før jeg laget meg litt mat på kvelden. De andre hundene var sjeleglade for at vi var hjemme igjen og kunne slippe de ut av hundegården.

Takk for turen Åse