Akkurat rundt meg er det noe snø fremdeles, så det er bare å krysse fingrene for at den holder om en har tenkt å krysse den. På søndag hadde jeg og Marius en tur i nærmiljøet. Planen var denne hytta som har kommet til syne etter at de hogg masse i fjor. Ja og kanskje helt til Sverri.
Du husker kanskje at jeg og pappa hadde en tur til Bårnåsåsen i februar? Jeg hadde tenkt meg dit allerede da, men pappa er ikke så hipen på å være med meg på slike runder ut i periferien. Det kan jo bli litt ulent terreng å forsere. Marius derimot tar det på strak arm.
Snø og barmark var det glimtevis hele turen som ble på nesten ei mil. Hailey benyttet sjansen for endel SPA-behandlinger. Mudder er bra for huden sier dem.
Vi la i vei oppover som sist, denne veien etter lastbæreren er forholdsvis tørr og grei å gå. Jeg har vært på mange turer i det siste og knipset noen bilder, så det er mye å glede seg til framover. Planene står i kø, så det blir atter ei aktiv helg og påfølgende uke. Ikke minst om pakkene fra Wish dukker opp, men det kan jo ta litt tid.
Det var ikke like fint vær på søndag som det det var på lørdagens tur til Store fiskelaustjern. Jeg hadde ballet på meg litt tjukk jakke, for det var spådd endel vind. Da er det greit med noe vindtett.
Bella er ikke så glad i SPA-behandlinger, men slukke tørsten er kjekt. Det syntes Marius også, så han hadde tatt med seg vannflaske i sekken på denne turen. Jeg var heldig og fikk snike noen slurker. Kjekt å trene seg til litt å gå med sekk til i juni, da det blir en lengre tur med sekk.
På toppen av Bårnåsåsen er det god utsikt over Evjuasletta og helt til Sokna, med både Bukollen og Norefjell i sikte kan en drømme om høsten med lange fjellturer.
Litt nede i skråningen var det et juv vi måtte forsere for å komme fram til hytta. Det var vi og elgen som hadde vabbet nedover der.
Når man er nede i et juv, så er det like bratt opp igjen på den andre siden. Da er det bare å fortsette. Det er gjerne i slike situasjoner man finner ut at man har alt for mye klær på seg. En tur seinere i uka fant jeg ut at jeg hadde for lite klær på meg, da ble jeg helt vælen på henda og måtte stappe de i jakkelomma for å holde rundt båndene til hundene.
Man trenger ikke sti å gå etter når man driver med sånn visuell orientering.
Hundene krummer nakken og legger i vei oppover. Når Marius nevner om jeg har tenkt at vi skal gå opp der... Synes du vi skal gå rundt? Neida, det er jo dit vi skal.
Elgen har virkelig koset seg her, halve buska var rensket for bark.
Hytta kan skimtes i det fjerne og det ser rimelig flatt ut videre.
Uthuset hadde blåst over ende og lå på taket.
Når vi kom nære nok så dukket det opp et par stykker som hadde gått opp fra Evjasletta, de var tydeligvis ikke veldig kjent, for de skjønte ikke hvor vi kom fra. Enda jeg sa hvor vi hadde gått opp henn.
Hytta hadde ikke dør og tilstanden inne var deretter.
Sengetøyet var hengt til lufting og kjelen sto klar på ovnen til å lage mat.
Det er interessant å være på tur med noen som er hakket mer nysgjerrig enn meg... nei det var ikke noe interessant oppe på loftet, annet enn planker.
Så var turens neste mål pekt ut i terrenget og Sverri lå bare femhundre meter lenger bort sånn ca etter kartet.
Der var det bart innover på fururabbene så vi kunne holde et greit tempo.
Ennå et juv med en forholdsvis brei bekk i bunnen måtte forseres for å komme fram. Her hadde til og med elgen kapitulert.
Marius balanserte på buska over bekken, men jeg tok sjansen på å hoppe. Det sprutet litt så buksa ble litt klam, for å si det sånn.
Men vi fant fram og jeg fikk sett denne husmannsplassen som jeg bare har hørt om.
Forholdsvis stort hus med kjøkken og stort soverom, gang med trapp til andre etasje. Men den trappa tok ikke Marius sjansen på å krabbe opp.
Hundene holdt seg ute, mens vi tittet inn.
I slike gamle hus er det ganske assortert inne. De trodde sikkert ikke at det var siste gangen de var der sist de overnattet.
Kjellerlemmen var borte og det var ikke akkurat nyvasket på golvet.
Sengene hadde ikke madrasser, så det var nok en stund siden de var i bruk.
Fjøset hadde det ikke smeltet nok til at vi kom inn, men det var ikke særlig høyt under taket.
For å slippe å gå fram og tilbake samme veien så ble det satt ny kurs mot veien som går inn ved Saraplassen. Der visste jeg det var brøytet etter runden vi hadde om Linjevollen for litt siden.
Forholdsvis bratt opp der også. For vi fant ut at det var bedre å gå i solhellinga mot veien enn å følge bekken som gikk i skyggen i forholdsvis mye snø.
Ivrige elgjegere, for det er mengder med jakttårn i Gardhamarmarka. Ikke alle står like støtt lenger.
Framme ved veien og det gikk uten noen overraskelser hele veien hjem.
