Heradsbygda til Kilemoen

 

Når man har månedsavslutning så trenger man helt klart en runde i skauen etter jobb. Noen å skravle litt med og ikke minst kunne ha en god latter og løse noen verdensproblemer. Holde resten av verden oppdatert på snap i ny og ne ettersom terrenget blir litt mer krevende enn fortau med asfalt. 

Starten på turen gikk helt greit på forholdsvis kjente stier. Grunnlaget for turen var nemlig ett stikryss vi gikk en vei på forrige tur til Midttjernhuken. Hvor i all verden går den stien der henn da? Så denne gangen gikk vi motsatt vei for at turen ikke skulle bli for lang, så vi traff stikrysset forholdsvis raskt.

Etter hvert fant vi ut gikk på en sti som Bedriftsidrettens 10-på topp har, for vi møtte mange folk. Mer eller mindre trente, og innimellom hang det en avskjært gulmalt dings i trærne langs stien. Etter hvert kom det mindre folk og vi fulgte en annen blåmerking og kom igjen på veien der vi trodde, sånn nesten i alle fall.

Etter en stund kom vi inn på en sti jeg hadde gått tidligere når jeg dreiv med Geocaching, så vi krysset den veien og fortsatte blåmerket sti nedover mot samme veien som vi hadde på runden til Kilemoen sist.

Så slo vi inn på en ny sti for ikke å havne ned til byen og ta asfalten hjem. Egentlig skulle vi vel bare fulgt denne stien, ikke tatt av i stikrysset som viste seg å ikke bli en fult så brukt sti som hovedstien. Men jeg hadde noen minner fra denne Geocacheturen min opp til Oppenborgen. Da var det sikkert lurt å gå ned der...

Bella og Simba er veldig enige i hva som skal sjekkes ut når de er på tur. Klart det er vel de fleste andre firbeinte i bånd også, så da er det best å sjekke alle sjekk-pointene langs veien.

I stikrysset ligger det en klatrevegg med maljer opp mot toppen. Men siden vi ikke hadde med oss klatresele eller tau så valgte vi altså den andre stien.

Her var stien fremdeles rimelig tydelig og vi hadde trua. Klart man må ha trua for å oppnå noe...

Men stien ble litt og litt mer utydelig, vindfall og ras bar terrenget litt preg av. Men å snu er ikke aktuelt, så da må man liksom velge minste motstands vei. Jeg hadde på meg klokka og der hadde jeg tracking og så i det minste at retningen stemte bra. Men så skjer det som det ofte skjer når jeg er på tur og følger en sti...

Christine lurte et øyeblikk på hvor fornøyd jeg var med stivalget mitt... Jeg for min del skjønte ikke hva hun snakket om. Jeg la jo bare inn en intervalløkt med skikkelig rumpe og lårtrening...

Til tider var det så bratt og steinete skråning med tiltider så mange vindfall som var i en vanskelig høyde. Litt for høye å skritte over, men litt for lave å krabbe under, så da ble hundene løse noen meter. Hund i bånd der du nesten ikke kom fram på egenhånd engang er ikke så enkelt. Sannsynligheten for dyr der var heller liten. De liker litt luft rundt seg de også.

Når vi kom oss litt til oppover så fikk vi utsikt rett ned på grustaket til Myhrvang. Vi hadde jo gått forbi et varsel skilt nede i bunn av bakken om at dersom siren gikk måtte vi løpe, for da gikk sprengingen av. 

Etter litt justeringer for å finne en sti, som vi visste gikk på kryss og tvers der, så kom vi endelig på kjente stier. Leieboeren til Christine ventet tålmodig med middagen og fulgte med på oppdateringene. Konklusjonen hans var at vi "kødder ikke tur" nei det blir sjelden kort når vi er på tur.

Jeg fant et bitte lite tjern som huser Nøkken. Det ligger rett ved stien, men det var ukjent for Christine. Jeg ble ett øyeblikk beskylt for å hallusinere... klart jeg begynte å bli sulten, men det var faktisk vann blant trærne. Så da måtte vi jo bort dit da.

Stor vannskål til hundene, men ingen ville bade, så de var nok litt skeptiske til bunnen i tjernet.

Skikkelig trolsk stemning når sola nærmet seg horisonten.

Når vi nærmet oss parkeringen prøvde vi oss på noen stemningsbilder, men med kun telefon til å ta bilder med ble det liksom ikke det optimale. Men Belle vil gjerne være modell hun og poserer som en helt.

Magisk lys når det nærmer seg kvelden

Ennå er det mye snø på Norefjell, det hjalp jo liksom lite med at det snødde en dag forrige uke. Når det snødde her, så kom det vel en halvmeter nysnø der.

Bare å glede seg, kanskje det blir asfalt tur med innebygd is spising på torget neste gang?

Det vara mye både hvitveis og blåveis langs stien. Alt i alt ble det nesten 9 kilometer i forholdsvis ulent terreng til tider. Så godt fornøyd med utbytte av den runden.

Og merkelig nok så går det rykter om at denne vennen er meg... kan ikke skjønne hvor de har det fra? men et lite skjermdump fra Facebook gir et lite hint kanskje... men jeg har ikke brukt opp alle ennå, for jeg får med meg folk på tur fortsatt.

Litt vedlikehold

På tirsdag ble det noen timer å fordrive tiden før Patran skulle hentes. Da stakk jeg innom for litt cachevedlikehold på den ene min. Det viste seg at både cachen og loggen var der, de hadde ikke giddi å leita skikkelig. Jeg har en grønn boks på kartet midt i mellom mange gule smilefjes, så for andre gang så la vi i vei for å prøve å finne denne vannforsyningen ved Oppenborgen.

Årets første blåveis dukket opp langs veikanten, så dette tydet på en god dag for flaks.

Mounty og Ronja sjekket vannkvaliteten ved vannforsyningen til tidligere Norderhovhjemmetgamlehjem i Heradsbygda. Jeg for min del sto over.

Mounty og Ronja liker veldig dårlig at de må vente når jeg går rundt og rundt på samme plassen for å leite etter små bokser. Denne så jeg etter i fjor også, men da var det satt ut skilt om at de skulle sprenge og det kun var to minutters varsel. De har ikke jeg nok ro til å leite systematisk oppe i skråningen, for jeg hadde jo med meg hunder på tur da også.

Vi gikk stien rundt for å komme igjen ved bilen fra den andre kanten. Både jeg og hundene liker best å gå rundt isteden for frem og tilbake.

Om du ville klatre i veggen her så måtte du kontakte DNT. De hadde satt bolter i fjellsiden.

Stien gikk rundt så vi kom opp på toppen av haugen, hvor lurt det var vet jeg ikke, for jeg måtte jo ned igjen på andre siden for å komme ned til bilen igjen.

Det ble med kun den ene cachen, for de andre rundt hadde jeg jo allerede funnet tidligere. Men det er et flott turterreng.

Verdens beste turkompiser har fire bein. Ikke spør de hvor lenge det er igjen, ikke maser de om mat, eller drikke, eller hvile. De lurer bare på om vi skal til høyre eller venstre i et stikryss.

Det er ikke alltid det er så tydelig sti som her, men jeg har en tendens til å miste stier som ikke er tydelige nok.

I bunnen er det gjerne bekker av ulik størrelse en aller helst skulle vært på andre siden av. Hundene elsker slike bekker, jeg er ikke så overbegeistret. Jeg blir garantert våt på beina i slike situasjoner.

På tur i minefelt

I går ble oppdraget å finne en runde med cacher jeg ikke hadde logget som potensielt besto av så store bokser at jeg kunne bli kvitt noen sporbare saker etter evetet på tirsdag. Jeg ble kvitt nesten halvparten så nå må jeg finne noen flere store bokser så jeg blir kvitt resten.

Jeg trodde egentlig at jeg hadde sett mer "fint" på denne runden. Men det var mye forfall og nedgrodd. Her er bilde av en borg... Skulle likt å se den når den var beboelig.

Ved den gamle vannforskyningen var det ingen cache å finne, for med sånt spregningsskilt så frister det ikke veldig å oppholde seg der lenge med to hunder. Spørs om jeg må ta en tur seinere uten hunder på en dag de ikke sprenger. Da har en litt bedre tid å leite.

Her et sted er det altså en cache som er festet til en stein. Det sier seg selv at en må ha litt tid for å få leita litt systematisk her. Til tross for at jeg fulgte den hardtråkkede stien fra bunnen av, så delte den seg ganske vilkårlig etter noen meter opp i fjellsiden.

Siden jeg hadde dagen vurderte jeg å gå til neste cacheområde i Heradsbygda, det var bare en snau kilometer i luftlinje. Men som du ser, det er kjempebratt ned og opp igjen før du kan begynne å cache. Så er det samme gropa å forsere på vei tilbake til bilen. 

Det ble til at jeg tok bilen rundt og parkerte oppe i byggefeltet for å finne veien til gapahuken i Heradsbygda.

Ronja og Mounty venter mens jeg leiter etter cachen. De er ikke like tålmodige på venting som Lady og Tessy, men det går rimelig greit etter en stund. Så satte vi kursen mot den gamle gruva.

Også i Heradsbygda har det foregått leting etter de edlere metaller. På toppen av Oppenåsen, i enden av det som heter Gråsteinveien i dag, ble det på 70-tallet søkt etter Nikkelforekomster.

I området hvor denne cachen ligger, anslås det at det på 20-30 tallet var forsøk på å starte opp en sølvgruve. Ryktene sier også at det var ved hjelp av sølv som ble funnet her, Oppen-slekta ble rike. På sommerstid kan man i området rundt gruveåpningen (som er fylt med vann), skimte konturene i bakken av det som en gang har vært en oppdemmning og renne for vann for utvasking av mineraler.

Litt lenger ned i lia ble det mer venting på dem ettersom jeg måtte bedrive litt treklatring for å rekke opp til boksen.