Hviledag... funker ikke det veit du

 

Ja jeg skulle ta en rolig dag, og jeg klarte det halve dagen i det minste. Men så lettet tåka og det fristet jo litt å lufte hundene, i og med det er siste arbeidsuka før juleferien.  Jeg leste ut boka mi, før jeg lempet hunder i bilen og satte kursen mot Sokna. På Sokna skinte sola nesten gjennom tåkehavet, så da ble valget Strømsoddbygda som ligger litt høyere i terrenget.

En innskytelse så ble det til at jeg stoppet ved Understryk, Der var det minimalt med tåke og sola prøvde å skinne litt.

På denne siden av elva har jeg aldri gått tur tidligere, så her var ukjent terreng for meg.

Det var noen bilspor innover i furuskauen. Jeg fulgte disse, for jeg lurte på hva jeg ville finne i andre enden.

Tåka gir seg ikke helt og sola slipper ikke helt til. Men tur fikk vi.

Så stoppet veien og vi kom ned til en åpen plass rett i vannkanten. Her kunne det egnet seg veldig bra for hengekøyetur på våren.

Isen hadde lagt seg, men den var mest sløsh, så den holdt vi oss unna.

Varga prøver seg, og jammen gikk det greit.

Vi fortsatte langs vannkanten til vi kom til en bekk. Den var så brei at det ikke nyttet å hoppe over og isen stolte jeg ikke på.

Hailey tok dagens bad, så da var turen optimal for henne.

Sola på vei ned, ennå klokka ikke er blitt ettermiddag engang.

Det er godt å kjenne sola varme når man er ute midt i desember.

Det har ikke vært for mange nydelige dager i det siste.

Noen dager med kuldegrader dag og natt, så hadde det blitt en flott skøyteis her.

Vi nådde bekken med overvann og Varga tråkket gjennom til tider, så da hadde nok jeg blitt skikkelig våt på beina med mine tursko.

Da var det bare å snu da. På veien tilbake fulgte vi vannkanten tilbake til bilen.

Bella storkoser seg også. Nå har de skjønt at jeg er litt tilbake i turmode, så er det bare å håpe at beinet ikke blir for vondt dagen etter.

Det har vært en underling vinter så langt. Og sjekker man ut langtidsvarslet så ser det ikke bedre ut. Ikke noe håp om skiføre til jul på jordene her i alle fall, man må på fjellet. Før jeg skal dit på ski, så må kneet være helt bra igjen.

Tåka kom mer og sola forsvant litt mer.'

Speilinger i vannet gir litt kveldsstemning.

Nyte dagens siste solstråler

Varga er stadig flinkere på poseringer

Bella er nydelig 

Vel tilbake til bilen så kjørte vi hjem

Kolleputt

 

Om det var lurt med tur fra Halvassbrua til Kolleputt i dag vet jeg ikke. Men det var lurt for hundene sin del i det minste. Jeg får litt mark i rumpa av å holde meg i ro, det ligger liksom ikke helt for meg. Men jeg måtte gå et sted hundene kunne være løs, et sted det ikke var ulent og ikke glatt. Vi endte opp med veien til Kolleputt, der snøen lå urørt.

Jeg hadde med meg fotoapparatet, for jeg hadde bare tusletempo og hundene trengte virkelig å få løpe som de ville.

Det var tåke, men noen glimt av blå hummel ble det. 

Det var nok å snuse på der. Det var en rev som hadde gått foran oss i veien. Hundene løp både frem og tilbake, så de fikk over dobbelt så lang tur som det jeg fikk humpet meg av gårde. 

I følge Hailey er ikke badesesongen over ennå. Det ble mer enn ett bad også.

Mye is i grøftene, men jammen er det veldig bløtt fremdeles. 

Det var ikke alle steder som bar preg av varmegrader. Noen steder hadde istappene holdt seg.

Elva hadde ikke antydning til is, men ennå er det noen som går på skøyter på et tjern på Holleia.  

Det var mange istapper alle steder

Brått hadde det jammen vært en hest der med vogn. Sporene kom fra veien vi hadde gått oppover til Kaståsen, Jeg mener bestemt at jeg gikk den veien til enden tidligere i høst uten å skjønne noen vei videre. Så hvor i all verden kom den hesten med kjerra si fra?

Vi gikk helt inn til Kolleputt der hesten hadde snudd med vogna si. Det var derfra jeg trodde den hadde kommet, men det hadde den ikke.

Varga elsker snø

Snøen er til for å spises opp

Det var mange store bekker 

Til tross for varmegrader så henger ennå snøen på skauen.

Brakka står fremdeles ved snuplassen ved Kolleputt

Ikke engang Kolleputt hadde fått is.

Like mye vann i bekkene som det var sist jeg var her.

Istappene henger ut i bekken

Jeg fikk melding av hun som hadde Varga de første 8 ukene en kveld her. Hun syntes Varga var blitt så vakker. Så jeg skal prøve å stikke innom på Tronhjemskanten til sommeren, så kanskje vi får til et treff med flere av valpene.

Sjarmør i pels

Det er mange avstikkere opp og ned av veikanten for Varga.

Like før bilen hadde jeg tatt hundene i bånd, da møtte vi noen andre som også var ute på tur med hunden sin innover samme veien.

Fjelltoppjakten på Sandvasskollen

 

Jeg og Åse har snakket om at vi må klatre oss opp på Sandvasskollen. Jeg har vært der en gang tidligere for mange år siden. Om du skal gå til Gyranfisen fra Vidalen er det samme utgangspunkt. Denne gangen var vi enige om å gå opp veien jeg kom ned sist. Det var enklest for oss å møtes i Vidalen, da det blir midt mellom oss. Jeg lovet dessuten å hjelpe Kenneth med å ta opp båten på Buvasskoia på veien hjem.

Så langt inn var det kommet snø, men det gikk helt greit å gå i. Vi snakket litt om at vi kanskje burde tatt på oss piggsko for å komme oss opp på toppen for å sjekke inn i Fjelltoppjakten.

Man får raskt høydemeter når man tar veien oppover fra veikrysset i Vidalen. Med høydemeter så får man også utsikt. Jeg fant ut hvor jeg skal prøve meg for å komme opp til flabergne i Vidalen.

Det er ikke så bratt oppover, men det stiger jevnt. Det er en 350 høydemeter på 3 kilometer omtrent. Turen vinterstid går opp og ned, på sommeren kan man lage en runde av det. Da blir det en lengre tur.

Etterhvert som vi klatret oppover så ble det litt mer snø og vi snakket om at det kanskje kunne være skikkelig glatt å komme helt opp på toppen for å sjekke inn i fjelltoppjakten.

Frida og Varga var stadig på noen avstikkere, mens Una og Bella tusla i beina våre både oppover og nedover. Gamle damer holder sammen.

Der veien går over til sti står det ei hytte i enden av ei myr. Skikkelig trivelig lita koie.

Der oppe er toppen og der er det grå flekker fremdeles, så vi har god tru på å komme opp.

Det skulle være et vann i enden av myra, det så vi så vidt til. Der hadde det ikke lagt seg is ennå.

Stien lignet mest på en hinderløype i starten. Ikke alle er enkle å klatre over, så vi måtte ned på kne og krabbe ved et par anledninger. Det er ikke å stikke under en stol at man ikke er like tøyelig og myk som man en gang var.

Bella legger i vei med friskt mot.

Det var ikke små busker som hadde havnet over veien.

Det er noe eget med en verden i gråtoner.

Første glimtet av utsikt utover Vidalen.

Utsikten fra toppen er dermed formidabel. Mildværet i bunnen av dalen. På toppen var det drag i lufta, så det var ikke så lenge vi var der. Vi hadde begge lagt igjen vindtett jakke i bilen.

Vi var heldige, steinene var ikke glatte så vi kunne gå helt greit opp til varden.

På kanten er det litt småglatt, så det er greit å ikke skli utfor kanten. Sånt er fort gjort.

Varga kikker ned på et frossent Sandvatnet, langt der nede.

Langt i det fjerne kunne vi skimte blå himmel, men det ble med det.

Når man er i høyden så er det bare å nyte utsikten. 924 meter over havet så er et ikke mange busene som skygger for utsikten.

Her kommer det ekstra godt fram hvor bratt det egentlig er ned her.

Her er det ingen som ønsker å ta snarveien ned til bilen,

Sandvasskollen med utsikt til Sandvatnet,

Noe som er sikkert er at dette er siste fjelltur uten ski.

Etter innsjekking og bilder av utsikten så er det bare å orientere seg for å finne stien ned til bilen igjen.

* *

Frister det å komme opp og nyte denne utsikten? Det er en fin forholdsvis kort tur som tar et par timer tur retur.

Takk for turen!