Gunnarsteinen "Drapstein"

Når det ble et krav om at alle veier skulle ha veinavn og skiltes, så har det dukket opp moen spennende alternativer i nærheten. På vei over til Krødsherad er det en vei som heter Gunnarsteinveien. Spurte noen, men ingen visste noe om denne Gunnarsteinen som hadde fått navnet oppkalt etter seg. 

Jeg har søkt litt rundt på nettet, uten resultater, men brått en dag forrige uke så kom jeg over et skriv fra Universitetets oldtidssamling datert ØK-registrering 1970. Hva ØK står for er jeg ikke sikker på. Men der var det beskrevet hvor steinen var og hvorfor den het Gunnarsteinen.

På kartet til Norgeskart.no står det bare Gunnarsteinslia og Drapstein, så det skulle være en grei sak å finne riktig stein på høydedraget mellom myrene. Det hadde regnet javnt hele dagen, så når sola kom på ettermiddagen ble det tur på hundene.

Det tok ikke lange tiden før vi kom til snuplassen på kartet. Det gikk traktorvei videre til både høyre og venstre, si skulle til høyre.

Stien var forholdsvis tydelig, til tider veldig tydelig, men brått litt gjenngrodd. Det var veldig vått i lyngen og med småbusker midt i veien noen steder så ble jeg rimelig våt til midt på lårene.

Jeg hadde kledd meg til overskyet vær, så når sola kom for fult rant svetten nedover ryggen.

Hjulsporene var til tider fulle av vann, noe Hailey satte stor pris på.

Kantarellen hadde så smått begynt å poppe opp fra skogbunnen.

Det var endel store steiner langs kjerrestien, så jeg fulgte med på kartet så jeg ikke skulle gå forbi den riktige steinen.

Det må jo være noen som bruker denne veien, for den var veldig tydelig. Jeg må sjekke ut om jeg får til en runde der, for denne dagen gikk jeg riksveien tilbake til bilen, så det ikke skulle bli sånn frem og tilbake tur. Det er ganske store myrer i området, så de er ikke alltid like enkle å komme seg forbi. Langt mindre krysse over.

Mellom Gunnarstein og stien lå det tidligere et pinnekast. Denne røysa er borte i dag. Gunnarsteinveien, en skogsbilvei som etter ca. 300 m går over i en tilvokst traktorvei/sti, var tidligere en del av en større ferdselsvei kalt «kongevei» over skogen til Enderud i Øvre Krødsherad. Gunnarstein ligger lett synlig tett inntil den tilvokste traktorveien/stien. Kan man lese i papirene jeg fant.

Ifølge tradisjonen skal bakgrunnen for verperøysa/pinnekast være at kramkaren Gunnar blei overfalt og drept ved steinen på vei fra Enderud. Hørte man gråt og ynk når man gikk forbi, ville dette gi seg om man kasta på en stein eller pinne. Ei verperøys blir også kalt et varp eller et kast.

Kjerreveien fulgte merkingen på kartet, så vi fortsatte framover.

Ingen av steinene videre var så store som Gunnarsteinen var, men de var ikke så små heller.

Det er mye skjegg på buskene i gammel granskog

Stien svingte ganske brått og etter en stund kunne vi høre bilene fra veien.

Bella satte også pris på vannet i hjulsporene. Det begynte å bli rimelig varmt, så når vi kom tilbake til bilen viste gradestokken der 26 varmegrader. Klart bilen hadde stått i sola, så det gjorde jo sitt.

Man trenger ikke bli rein av å bade, hilsen Hailey

Jeg var litt spent når vi nærmet oss veien, for etter kartet skulle vi krysse over ei myr. Men det viste seg at den var såpass igjengrodd av busker, så det var ikke særlig vått der.

Vi kom inn på en snuplass eller noe de hadde laget i forbindelse med hogsten i vinter.

Jeg ble overrasket over all trafikken på "gamleveien" til Hallingdal, men vi måtte endt opp der så det passet med alle som sluttet på jobb og skulle hjem. Begge veier egentlig. Men en 500 meter overlever man stort sett. Det var brei veiskulder.

Ørtevatnet og ku titting

 

Etter å ha sett på kuene på Veme på fredag hentet jeg hundene og satte kursen mot Sokna. Jeg måtte innom butikken for å kjøpe litt middager til helga. Da gikk charolais kuene på et jorde helt inntil veien. Måtte jo stoppe på busstoppet og ta noen bilder av dem, før vi skulle gå tur ett eller annet sted.

Jeg kan ikke si disse er like fine som herefordkuene. Hver bonde har sine vurderinger på hva dem velger.

De tok livet med ro, og regnet holdt seg unna frem til kvelden.

Kalver som koser seg med flokken er alltid fint å se.

Før butikken dro vi til Ørtevatnet for å kikke litt der. Der har jeg aldri vært tidligere, og jeg tror nok ikke jeg kommer til å ta en runde der seinere heller. Det var ikke særlig mange steder å gå, mange hytter og mye myr langs vannet.

I ettertid så jeg at jeg godt kunne sjekket kartet når jeg var der, for det var en sti som gjorde en runde bort til en annen vei, som kom tilbake. Men det var veldig mange hytter der, så jeg trodde den stien kun gikk bort til de andre hyttene. 

Det var en som sto på ei brygge og fisket, så var det et par bilder ved et par hytter, ellers var det helt folketomt til å være fredag ettermiddag.

Termometeret ved badebrygga viste 12 grader, så bading fristet ikke.

Kanskje en dag til sommeren...

Stien svingte vekk fra vannet og satte kursen inn i skauen.

Det var mengder med myrull der.

Multeblomstene sto også rimelig tett

Noen var tydeligvis mer redd for å bli blaut på beina enn det andre var.

Vi kjørte over Havikskauen på veien hjem, da ble det et lite stopp ved Breivannsdammen så hundene skulle få drikke litt. Der var det jammen en liten mink som hoppet og spratt rundt. Den var så rask og så langt borte at jeg ikke fikk tatt noe bilde av den.

For dere som lurer på hvordan det gikk i hundeparaden som Agria arrangerte i helga. Kan lese HER

Fjelltoppjakten til Dugurdsnatten

 

Brått ble det Fjelltoppjakt til Dugurdsnatten. Dit jeg og Inger Synøve egentlig skulle på tur sist søndag når det snødde og gikk over til regn utover dagen. Jeg sendte noen meldinger med Hilde på søndag og brått var det avtalt tur etter jobb dagen etter. 

Jeg har vært på Dugurdsnatten en gang tidligere når jeg dreiv med geocaching. Da gikk jeg opp fra Brekkebygda med utgangspunkt over Haverstingtunnelen. Det er 9 år siden sist besøk, så når Hilde rapporterte i overkant mye snø på skygge siden. Da falt valget ned på å kjøre til Ørgenvika stasjon og labbe høydemeterne derfra. 

Det er ikke akkurat noe pusle tur egentlig om vi valgte solsiden heller. Det er vel det de kaller javn stigning i vel tre kilometer. Det blir en frem og tilbake tur, for det er så bratt at alternativene finnes praktisk talt ikke i virkeligheten. 

En får liksom ikke fram hvor bratt det egentlig er fra der vi satte fra oss bilen. I turbeskrivelsen som ligger på ut.no sto det stor parkering før bommen, men der lå det masse ved når vi var der. Så vi valgte å kjøre gjennom bommen og der var det stor parkering. Så var det bare å ta beina fatt og forsere høydemeter.

Ja, vi skal helt på toppen der og ennå litt innover. Vi startet vel egentlig turen med å kle av oss jakker og genser. Med god fart så blir man svett, selv med lite klær. Veien var fin etter bommen også, så vi kunne i praksis kjørt nesten helt opp, men så bratt vei og ingen mulighet for å få snudd og veldig skarpe svinger, så egner det seg ikke for bil oppover der egentlig.

Blåveisen sto på geledd langs veien oppover. Mørke og flotte står de å strekker seg mot ettermiddagsola.

Hilde og Varga tok ledelsen oppover.

Når du tror du er på toppen er du i realiteten kanskje halvveis. Det var der vi så antydninger til snø første gangen.

Hundene satte stor pris på snøen som brått dukket opp. De ble varme av godt tempo oppover bakkene de også. Det var bra med vann i bekker som både krysset veien og som rant ved siden av. Når det er varmt så er det viktig at de får tilgang på drikke jevnlig.

Det må være mye elg rundt om for tiden, for der jeg har vært på tur i det siste så har det vært oss og elgen. Mer eller mindre av både elgmøkk og elgspor.

Like før veien stoppet gikk stien opp til venstre og vi skulle få en god dose høydemeter til.

Jeg hadde egentlig tenkt at Hailey skulle være hjemme, men når jeg hadde glemt noe inne når jeg skulle dra så sto hun rett innenfor døra og var veldig klar til å være med. Hun hoppet inn i bilen frivillig, og det er slett ikke hver gang. Som regel setter hun kursen mot hundegården eller inngangsdøra når hun skjønner at vi skal kjøre før vi skal på tur. 

Jeg regnet med at det kom til å gå greit om hun var med til tross for at det er bratt. Vi går på fast dekke, det er myr og løssnø hun har problemer med. 

Du veit utsikten er bra når til og med hundene snur seg for å nyte synet av Krøderen.

Det er ikke mye snø på Norefjell lenger, veldig mange store svarte flekker selv høyt til fjells.

Snur vi oss så vi ser oppover Hallingdal så ser vi Krøderen helt til Gulsvik og Hallingdalen oppover. Knapt et snøfnugg og skimte.

Men vi var ikke på toppen. Det var bare å fortsette å gå oppover på flaberg og lyng.

Dugurdsnatten ligger på en fjellrygg som heter Haverstingen. Haverstingen er vel kanskje mest kjent for Haverstingen tunnel på Bergensbanen som går rett gjennom åsryggen mellom Brekkebygda og Ørgenvika. Tunnelen er 2300 meter lang og ble drevet gjennom med håndkraft i forbindelse med byggingen av Bergensbanen. Arbeidet tok mer enn 6 år og gjennomslaget skjedde 18. november 1909.

Snur man ryggen til Krødsherad så ser man ut over Ringerike og man ser virkelig ut over et enormt område. Brekkebygda, Ådalen, Vikerfjell og jo finere vær jo lengre ser man til alle kanter.

På toppen ble det ubønnhørlig dokumentert, både med bilder og med innsjekking i fjelltoppjakten appen. Jeg og Patran har nå samlet oss 35 fjelltopper og mangler 91 stykker for å nå årsmålet vårt med 100 nye innsjekkinger i 2025.

Hilde disket opp med middag og dette er absolutt en variant til å smøre med seg ei brødskive eller to på tur. Wraps fra Kiwi.

Mens vi spiste så var Varga så trøtt at hun tok seg en liten dubb. Klart hun holdt seg til Hilde som hun hadde gått sammen med hele veien oppover.

Men som alt annet som man nyter, så har det en ende. Sola nærmet seg horisonten og når den går ned så blir det iskaldt når man har gått seg dryppende svett på vei oppover.

Kan kanskje minne litt om Vestlandet med høye fjell og dype daler med en fjord i bunnen. Hailey fikk gå løs et godt stykke på hjemveien. Hun var sliten og fortjente å kunne avpasse både fart og terreng etter kroppen sin.

Det er brattere enn det ser ut, så hun kom ikke til å løpe etter en levende sjel.

Jeg tok det roligere enn Hilde og Varga på vei nedover, for å gi Hailey den tiden hun trengte og for å holde meg på beina på snøføret.

Ja også ble det noen fotostopp også.

De flate partiene på turen kunne du telle på ei hånd.

Der vi hadde parkert bilen så strakte hvitveisen seg mot de siste solstrålene. Takk for turen Hilde, snart er det nye turmål i sikte.