Bremanger til Aurland

 At Hr Yr meldte solskinn for en gang skyld i løpet av ferien gjorde ikke noe, men det passet dårlig at det var den dagen jeg skulle kjøre 400 kilometer. Ferien nærmet seg slutten og jeg hadde kun igjen ei overnatting før jeg hadde planlagt å kjøre hjem fra Hallingdal på søndag.

Jeg kom meg av gårde forholdsvis tidlig, og plottet inn GPS'n med adressen til hotellet i Hallingdal. Jeg hadde kjørt til Bremanger fra Sogndal uten å ferge, men brått så var jeg på ei fergekai. Jeg kan ikke si jeg helt skjønte når jeg måtte ha blitt dirigert en annen vei enn til Bremanger. Men jeg hadde en mistanke noen kilometer tidligere da jeg brått så skilt til et stedsnavn jeg hadde sett reklame for på Havlys og en Hjortefarm. 

Ingen sak å ta ferge, for du kjører inn og venter det kvarteret eller så som turen tar, før du kjører iland igjen. Fergene går stort sett fram og tilbake med en annen ferge, så du venter aldri lenge for å komme med. Kan nok ta lenger tid når turistsesongen virkelig tar til, men i juli er jeg aldri på tur der det er andre turister. Jeg har noe annet å finne på enn å stå i kø.

Det blir ikke så varmt i bilen for hundene heller når en tar ned bakrutene. Det er jo vind når båten går.

Lastebilene blir alltid plassert midt på båten slik at den skal ha sånn nogenlunde stabil vektfordeling. Vi kjørte i land og hadde ikke kjørt mange kilometerne før vi kom til ei ny ferge kai.

Vi hadde brått havnet på Lote og da måtte vi over fjorden igjen. Når man stadig kjører i lange tunneler og tar noen ferger så blir man litt retningsvill. Da er det bare å stole på at GPS'n på bilen tar fornuftige valg. I alle fall når man er på en helt annen vei enn man kjørte til stedet man dro fra.

Det er lite annet enn ei fergekø med parkering på slike steder. Jeg var glad for at knallværet til Hr Yr ikke hadde slått til riktig ennå. Jeg hadde nemlig planer om flere stopp på veien hjemover, men ikke riktig ennå. Så skyer og oppholdsvær passet meg bra.

Denne ferga var det langt flere som skulle med, men ikke noe særlig med lastebiler.

Her møtte vi også ei anen ferge midtfjords. De holder god avstand til hverandre.

Overfarten er det bare å nyte. Man ser godt hvem som er turister og hvem som pleier å kjøre ferga. Turistene løper rundt på dekk og lokalbefolkningen sitter i bilene sine og scroller på telefonene sine.

Det var noen timer siden vi hadde startet opp på turen, så da stoppet jeg ved et severdighetsmerke for en foss. Hundene trengte å strekke på beina og få litt vann. Jeg hadde jo tross alt vært ute å trasket på fergeturene.

Denne fossen var et imponerende syn, og selvfølgelig var det et kraftverk der.

Det er knapt en foss av litt størrelse på som ligger litt sentralt til, uten at det er laget et kraftverk der. Nå er det kommet krav om at de må slippe vann i fosseløpet også, slik at de ikke går tørre. Det skal ikke være mer inngripende i naturen enn nødvendig.

Vi måtte et godt stykke på oversiden av fossen for å komme ned til elva, slik at hundene kunne drikke.

Det er god sikkerhet i innsuget til turbinene. Det skulle bare mangle, om man sklir og havner uti så har man ikke en sjanse til å stoppe.

Når vi nærmet oss Sogndal igjen hadde sola begynt å varme skikkelig, jeg måtte på do og da var det naturlig å svinge inn til Bøyabreen, der jeg hadde vært noen år tidligere. Beistrekk, nyte sola, gå på do og se om det hadde skjedd noe siden sist. Jeg og Bella hadde nemlig vært der i 2021. Da var vi også innom en annen bre som ikke var så tilgjengelig. Jeg burde vel kanskje tatt turen innom denne denne gangen også, men det får bli neste gang.

Midt på dagen var vi endelig til den ferga jeg visste vi måtte ta tilbake til Lærdal. Nok en gang måtte vi vente litt før ferga kom for å ta oss over. Jeg hadde tenkt en runde i gamle Lærdalsøyri, men der var det fult opp av biler og folk i et Amcar treff eller noe lignende, så da ble det bare en matbit på bensinstasjonen isteden. Med nydelig vær og en flott fjellovergang, så var det bare å lade opp. 

En kommer og en går, da er det bare å vente...

Som ei kommenterte, kjører jeg mer båt nå så kan jeg kalle meg sjømann.

Blir ikke mer sommerfølelse enn dette

God sommer!

Ytterst på Grotle

 Jeg hadde hørt mye fint om sandstrendene på Bremangerlandet, så det var nøye planlagt hvor jeg skulle overnatte der. I og med at det ikke hadde blitt særlig med stopp på veien oppover, så var det ikke helt på tide med innsjekking ennå. 

Jeg kjørte derfor forbi Havlys bed og breakfast, helt ut til Grotle, der veien ikke gikk lenger.

Regnet hadde gitt seg, men det var ganske grått med lave skyer over alt.

Der hav og land møtes finner du Bremanger, med sin uberørte natur og yrende dyreliv. Bremanger Kommune er kjent for sine hvite strender, sjøklipper, høge fjell, fjord, seilingslei, hav og isbre. Et eldorado av naturopplevelser der været i seg sjøl er verdt å oppleve både i solskinm og storm sier dem. Jeg foretrekker helt klart fint vær med sol.

Med langt over 100 merka turløyper, fra de heilt enkle til de mest krevende løypene, er Bremanger kommune perfekt for fotturar. Her kan du vandre på kvite strender som Grotlesanden og Vetvika, gå topptur på Hornelen, 

Europas høyste sjøklippe eller gå på Blånibba ved Ålfotbreen, Bremangers høyeste fjelltopp. Vil du se storhavet på nært hold er utsikta fra ”stormhytta” Dosabu eller dagturshytta på Veten til å miste pusten av. Det fins et hav av varierte flotte turer i heile kommunen. I Bremanger kommune er du tett på dyrelivet som hjort, ørn, oter og ulike fugler, fisker og sjødyr.

Hvor brei stranda er varierer utfra om det er flo eller fjære,

Det er javnt spådd utrykt for regn og overskyet hele ferien min, men lørdagen er det spådd knallsol. Da skal jeg kjøre mange mil i bil, så det er så typisk altså!

Til og med kamera mitt protesterer i alt regnet og har dugget linse etter en stund ute.

Tang og tare ser også pent ut til tider.

Det er sikkert masse folk her når det er fint vær på sommeren og turistene virkelig har funnet veien hit.

Jeg gikk helt i enden av stranda, jeg måtte jo se hva som var på andre siden av haugen. Det kunne jo være enda mer strand.

Men det var det ikke.

Lurer på hvor langt utover havbunnen er hvit jeg.

Hundene begynner å bli skikkelig lei av ferielivet, de langter hjem.

Måker er egentlig pene fugler når man slipper disse ibbene bymåkene.

Tjelden hadde også sine runder, men stort sett så satt både den og måkene på en stein og fulgte med nede i vannet.

Om det var småfisk, skjell eller krabber de leitet etter veit jeg ikke. Men det var mange tomme krabbeskjell rundt om kring.

Det lå mye skjell på stranda også.

Blomstene spiret på reint fjell omtrent, de trener bare en liten sprekk for å gro.

Jeg la en manet ut i vannet igjen, men om den klarer seg veit jeg ikke. Håper ikke den hadde ligget for lenge over vann,

Alle krabbeskallene var det hakket hull i.

Minneplate om en av Shetlandseilerne

Bildene taler vel for seg

Fra Sogndal til Bremanger

 

Dagen i Sogndal startet med hundelufting før jeg gjorde noe som helst annet. En siste gang på Fjordstien bort til brua og tilbake til hotellet.

Når jeg spiste frokost var det glimt av sol inn i spisesalen.

Det ble ikke mange stoppene iløpet av turen til Bremanger. Solglimtene var få, mens regnbygene var store og mange. Det ble et par tissepauser på hundene og litt handling av litt mat på meg. Jeg angret litt på at jeg ikke hadde kjøpt noe mer skikkelig mat, for butikken i Bremanger der jeg skulle overnatte stengte allerede klokken fem om ettermiddagen.

Synd jeg ikke hadde sol på veien, for det var mange flotte steder jeg kunne tenkt meg å stoppe på. Så det er vel bare å krysse fingrene for flott vær på lørdag da jeg skal dra nedover igjen.

Etter noen timers kjøring kunne jeg endelig stoppe i Bremanger. Solglimt til tider og mange flotte hvite sandstrender. Jeg har bare sett bilder herfra tidligere, så jeg bestemte meg for at i år skulle jeg ta sommerferien i Bremanger. Jeg er ikke så glad i å kjøre bil, og dette kom til å bli mange kilometer tur retur. Cirka 100 totalt innen jeg er hjemme igjen,

Jeg fant overnattingsstedet som jeg skulle tilbringe to netter på. Fikk nøkkelen til rommet, lempet inn bagger og noen ting til hundene. Så gikk vi ut for å se litt på nærområdet.

Vi møtte flere hyggelige folk som syntes hundene var så fine, også noen som kommenterte at de var en hel flokk. Jeg bare smiler og går videre, for de kan jo ikke noe for at det er 10 andre som har sagt det samme de siste dagene. Eller det er egentlig noe jeg har hørt hele tiden hvor jeg har hatt med meg mer enn to hunder.

Nærmeste nabo er en kirkegård uten kirke, men bare med veldig gamle graver. De jeg så var ingen gravlagt etter 1905. 

Den nye kirkegården lå litt lenger bort i veien. Men kirka lå den andre veien igjen. Så det var spredte vigslede steder der i bygda.

Tørrfisken henger klar til servering

Bak denne hytta var bygdas badeplass så det ut til. Her var det ikke mye tang og tare på stranda som det var andre steder.

Jeg skulle hatt et anker i hagen, gjerne litt større enn dette.

Naust til utleie. 

Rett over bukta for der vi hadde overnatting lå det mange båter.

Bølgene slo mot moloen

Du veit det er mye vind når krakken er festet med kjetting i stein.

På veien tilbake så jeg noen turister som var veldig fokuserte på en låve og tok bilder fra vinduene. Da måtte jeg kikke litt ekstra etter også.