Så var det onsdag og jammen var det fri fra jobben igjen. Jeg blir så sliten av sånne fri dager, så spørs om jeg egentlig ikke bør han mer enn en ukes ferie omgangen?
En har lagt ut en serie cacher som er ultimat nord, sør, øst, vest og toppen av Ringerike, de fører til en bonus cache et sted på Ringerike. Siden Hilde har tatt denne tidligere, så måtte jeg ta den en onsdag, så jeg blir ajour,
Turen gikk til Ringerike Vest: Dugurdsnatten, en topp på fjellryggen Haverstingen helt vest i kommunen.
Haverstingen utgjør en høy og markert nord-sydgående åsrygg mellom Brekkebygda i Ringerike og Krøderen. Området ligger på grunnfjell, med sure dypbergarter. Østsiden av Haverstingen har bratte skråninger med store høydeforskjeller, som heller i øst-nordøstlig retning. Her finner man varierte vegetasjonstyper, fra høyproduktive granskoger til barblandingsskoger og røsslyngfuruskoger høyt oppe i lia, samt topper med fjellskogpreg og uten trær. Langs ryggen går kommunegrensa mellom Ringerike og Krødsherad og området er det aller vestligste området i Ringerike kommune. Det er flere markerte topper langs Haverstingen, hvorav Dugurdsnatten er den mest kjente av dem. Den høyeste av toppene rager opp i 777 moh. mens Dugurdsnatten når 770 moh. Det aller vestligste punktet i Ringerike kommune ligger ca. 600 meter nord for Dugurdsnatten.
Ultimate bushing på høyt nivå. Ja for det er vel bushing som er geocaching? Følge foreslått rute og parkering... nei ikke i dag, kanskje neste gang? Men om man velger å bestige fra Brekkebygda isteden, så bør man kanskje gå litt seinere på året, så det er flere som har gått der. Jeg fulgte stien, for den var godt merket fra Dammyr... men det var bare det at den ikke varte så langt. Det ble glimtvis sti og glimtvis bushing til jeg tilfeldigvis fikk øye på et merkebånd igjen.
Det var ikke fult så greit å bushe som det jeg hadde regnet med, for i dag befant jeg meg i helt ukjent terreng. Siden jeg hadde med meg tre geodogger var det ikke bare å leike helt apekatt i fjellsiden. Det var utrolig mange hyller i fjellet som plutselig sluttet, så en gang måtte vi et stykke tilbake for vi kom rett og slett ikke lenger hverken oppover eller bortover.
Haverstingen er vel kanskje mest kjent for Haverstingen tunnel på Bergensbanen som går rett gjennom åsryggen mellom Brekkebygda og Ørgenvika. Tunnelen er 2300 meter lang og ble drevet gjennom med håndkraft i forbindelse med byggingen av Bergensbanen. Arbeidet tok mer enn 6 år og gjennomslaget skjedde 18. november 1909. I vår tid planlegges bygging av ny riksvei 7 mellom Sokna og Ørgenvika. Den nye riksveien planlegges i hovedsak å følge Bergensbanen og vil også føres i tunnel gjennom Haverstingen. Den nye riksveien vil forkorte avstanden mellom Oslo og Bergen gjennom Hallingdalen med rundt 20 kilometer.
På østsiden av Haverstingen ligger Haverstingen naturreservat. Dette er et 2 572 dekar stort skogområde som ble vernet ved kongelig resolusjon av 10. juni 2005. Opprettelsen av Haverstingen naturreservat har som formål å bevare et skogområde som økosystem med alt naturlig plante- og dyreliv. Reservatet består av en frodig barskogli som er lite påvirket av moderne skogbruk. Det er stor variasjon i skogen i området, som er særlig rik på skogtyper med en rik flora av lav, hvorav flere regnes som trua og står oppført på nasjonal rødliste. Grensen til naturreservatet går over Dugurdsnatten. Fra Dugurdnatten er det fantastisk utsikt vestover mot Norefjell og Krøderen, østover mot Brekkebygda og Ringerike og nordover mot Flå og Vassfaret.
Langt i det fjerne ser en den nye veien til Ørgenvika forsvinne inn i fjellet.
Til tider var stien godt merket med både plastikkbånd og varder. Men jeg klarte ikke å følge stien hele tiden, så det ble ekstremt mye bushing denne dagen. Til tider var nivået på melkesyra opp til ørene.
Langt i det fjerne ser en den nye veien til Ørgenvika forsvinne inn i fjellet.
Til tider var stien godt merket med både plastikkbånd og varder. Men jeg klarte ikke å følge stien hele tiden, så det ble ekstremt mye bushing denne dagen. Til tider var nivået på melkesyra opp til ørene.
Lite vann var det på turen oppover også, så hundene drakk på skift når de fant en skjult bekk. Tessy sto på hodet mellom steinene forholdsvis lenge.
Når jeg trodde jeg var oppe, så viste GPS'n at jeg fortsatt hadde igjen vel 100 meter. De meterne var ikke bortover, men oppover. Legg merke til dette juvet jeg først må ned, før jeg kan starte å klatre opp igjen.
Ikke videre vennlig terreng for bushing.
Men for et nydelig skue en blir belønnet med når en endelig har klatret opp fjellsiden så si.
Til tross for nyinnkjøpt GPS, trenings klokke og telefon, så tenkte jeg ikke på å ta waypoint så jeg kunne ta meg enkelt ned samme veien som opp.
Det var et kaldt drag i lufta når vi kom på toppen. Da angret jeg litt på dagens turantrekk som var singlet og skjårts.
Ronja, Mounty og Tessy på 770 meters høyde.
Krødsherad i bakgrunnen.
Krøderen
Med en fot i Ringerike og en fot i Krødsherad
Det er en slik utsikt som gjør opp for alt sliten nedenfra.
Nå er det ikke mye snø igjen i fjellet.
Hallingdalen
Ronja ble rimelig sliten etter nesten 8 kilometer i forholdsvis høy lyng til tider. På toppen var det bedre, her var det både flaberg og hardtråkket sti.
* *
Som du hører på videoen så blås det forholdsvis friskt på toppen.
Ned igjen fulgte vi blåmerket tydelig sti et stykke, men ikke for lenge. Ville ikke risikere å måtte gå fra Krødsherad og hjem på ettermiddagen.
En helt utrolig flott tur, til tross for et ganske stygt fall på veien hjem. Jeg fant jo ikke der jeg hadde kommet opp, så jeg bushet nedover lia igjen. Nesten vanskeligere å komme seg ned enn det var å komme opp. Stadig kom jeg på fjellhyller som gjorde at jeg ikke kom nedover, knapt nok bortover.
På vei nedover ble utsikten helt borte gitt. Men med litt mørbanket kropp og bein som ser ut som jeg har vært i krigen med 10 kattunger, så spørs det om jeg får sove i natt.
Det ble en mye våtere trasse på veien hjem, men det var nok varmt for hundene. De benyttet enhver anledning til å avkjøle seg og drikke vann,
Her har jeg gått i dag
Plutselig skled begge beina unna meg og jeg landet med en stor stein midt i ryggen. Det første som slo meg at nå knakk jeg vel ribbein eller ett eller annet ekkelt. Jeg hadde tross alt igjen noen kilometer til bilen i et helt uframkommelig terreng! Jeg fikk karret meg opp og prøvde å puste normalt. Men vondt var det.
Trøsten var at Hilde iallefall hadde hørt rykter om at jeg hadde tenkt meg hit i dag. Men det kunne blitt lenge å vente på redningen. Når jeg kom hjem sjekket jeg ryggen, og den hadde fått en sin rød rose, som var riktig så hoven. Ikke det at jeg er noen lege, men har nå hatt litt på videregående om kroppens oppbygging. Rimelig sikker på at jeg har en riktig så forslått nyre på høyresiden. Den er litt mer utsatt, for leveren skal også ha plass på høyre siden av kroppen.
Endelig nede ved Kimetjern, og all nedstigning var over. Da var det bare å følge vannkanten og prøve å finne veien vi hadde parkert ved litt lenger ned.
Men aller først så måtte hundene få seg en svømmetur. Det hadde de virkelig fortjent.
Det gikk hardt utover utstyret i dag, jeg klarte å miste solskjermingen til linsa på kamera i dag. Jeg oppdaget plutselig at den var borte. Spørs om jeg må se om jeg finner en ny sånn på nettet. Litt rart var det å finne ut når vi kom hjem at Nalle og Tassen hadde vært der bare noen timer etter oss.
