Med lørdagens slit på tur til Delingskollen i møkkavær, og Hr Yr som spådde knallvær søndagen, ja fryktelig til vindvær, men sol i det minste. Så tenkte jeg veldig lørdagskvelden på hva jeg kunne finne på dagen etter. Fjellet var utelukket, da det var meldt opp mot 20 m/s i kastene.
Så blir det til at man snoker rundt på nettet og kommentere litt her og litt der og vups så er det noen som avslører sitt neste turmål, et sted jeg ikke har vært tidligere. De har ikke noe bestemt tidspunkt, så da sier jeg at jeg kan plukke henne opp søndag formiddag så kan jeg bli med på tur. Hege syntes det var en god ide, så hun skulle si ifra når hun var klar på morgenen.
Brått befant vi oss på vei opp mot Elsrudkollen. Egentlig skulle vi bare til kirka i Viker og gå opp åsen, men så hadde Hege funnet ut at det gikk en sti lenger inn på fjellet som vi kunne gå isteden. Vi kjørte opp Sakrrudvegen og parkerte ved ei av hyttene der.
Det er mange merkesteder fra gamle dager å finne i Viker. Det de gamle har fortalt om stedene har gått fra mann til mann og sitter godt i minnet her oppe. En dag i juli i 1720 var gjeterjenta Astrid Olsdatter Elsrud, 15 år, som vanlig ute for å gjete fe ved Skarrud gård i Vestre Ådal i Ringerike. Litt ut på ettermiddagen hørte hun et lydspill. Mens hun lyttet til musikken, kom en mann som hadde samme svarte klær som Nils Olsen Skarrud, husbonden hun var i tjeneste hos.
Mannen bad Astrid kaste kniven hun hadde med seg, i ei steinrøys. Han ville også ha henne med for å høre på lydspillet. Da de hadde gått et kort stykke, møtte de fire menn som var kledd i røde trøyer, svarte bukser, blå strømper, svarte sko med spenner og svarte, runde luer. Alle hadde gult hår.
Plutselig stod alle i fjellet der musikken kom fra. Én av de første hun møtte der, var en prest som bad Astrid drikke av et sølvbeger, men gjeterjenta nektet som presten sa. Snart dukket prestekona opp, og hun ville servere både lefsekling og drikke, men Astrid tok ikke til seg noe. Prestefrua presenterte deretter sine pent pyntede døtre. Disse lovet Astrid like pene klær og smykker som de hadde om hun ville bli hos dem. Også prestekonas ti sønner kom fram, og hun sa at Astrid kunne få den hun ville av sønnene til mann om gjeterjenta ville bli hos dem. Men Astrid ville verken spise, drikke eller gjøre noe av det hun ble bedt om å foreta seg.
Nå var det prestefruas mor sin tur til å prøve. «Drikk din galning», sa hun og forsøkte å tvinge Astrid til å drikke fra et sølvkrus, men Astrid holdt sin munn lukket. Flere slektninger av Astrid dukket opp. De ville også prøve å få henne til å spise og drikke, men Astrid stod imot.
Snart ble det holdt bryllup i berget, og brudefølget utbrøt: Å, om du kunne bli hos oss! En tykkfallen mann kom med et rødt beger til Astrid og sa at om hun ville drikke av det, skulle hun straks glemme sin mor og sin far. Han ville også at hun skulle få på seg penere klær og smykker, men Astrid rørte ikke noe av det de bød henne, og det kom ikke et ord fra hennes munn.
Nå ble det bryllup der over 100 gjester var til stede. Mye god mat ble servert, og vakker musikk ble framført. Astrid ble tilbudt penger fra brudeparet, men også dette nektet hun å ta imot. Dansen som fulgte etter måltidet, ville hun heller ikke være med på.
Plutselig hørte alle lyden av en stygg klokke. De vil ha henne ut igjen, utbrøt prestefruen, som tok Astrid i armen. Far ikke ille med henne, sa hun, vi skal alltids få henne ut igjen. Straks etter ble Astrid båret ut gjennom den samme døren som hun hadde kommet inn. Hun ble satt på en liten, grønn flekk i nærheten av gården hun tjente på. Prestekona bad Astrid bli sittende og løp bort.
Astrid kunne ikke fortelle hvor lenge hun ble sittende, men ved daggry neste dag kom en kar i rød trøye til henne og sa at om hun nå ville snakke, skulle hun slippe inn igjen i berget. Men så tok han Astrid i armene sine, bar henne til gjerdet ved gården og utbrøt: Løp nå, la meg se hvor fort du kan gå!
Astrid løp til gården, åpnet selv døra til stua og gikk inn. Der møtte hun matmora si og tjenestepika på gården. Av dem fikk den sultne og tørste gjetergjenta både mat og drikke. Astrid var utmattet og syk i åtte dager. Da hun ble frisk, fikk hun lov til å reise hjem til sine foreldre i 14 dager. Hun ville gå til nattverd i kirka, men ble nektet fordi hun først måtte få mer undervisning i kristendom.
Astrid sa også at de samme fire mennene som fulgte henne inn i berget, også var med da hun gikk til klokkeren for å få kristendomsopplæring. Dette kunne hun avlegge ed på. Da sagnet om gjeterjenta som ble bergtatt, ble kjent, ble det innkalt til domsmøte hos fogden der lensmann Must var til stede. Protokollen fra møtet har Ringerike Museum tatt vare på. Kirkeklokka som ble brukt til å ringe den bergtatte jenta ut av fjellet, var den minste kirkeklokka som finnes i Hedalen stavkirke. Folk trodde at denne klokka hadde spesielle egenskaper.
På domsmøtet kunne Astrid fortelle at stedet hun hadde vært på, var svært stort, større enn kirken. Vegger og tak var slette, og det så ut som om de var laget i messing. På bordet lå det en blå silkeduk. Lys kom fra brennende lys i røde lysestaker og det som ble brent under skorsteinen. Når dørene ble åpnet, så det ut som om det var grønne enger utenfor berget. I 1840 ble historien om Astrid Olsdatter Elsrud trykket og solgt for 4 skilling per eksemplar.
Er du redd for å gå deg bort så er dette stedet du bør ta deg en tur. Her var det mange skilt og godt merkede stier. Det var brukt mye blåmaling i området.
Så var vi oppe på Elsrudkollen og kunne nyte utsikten. Ja for den var vanvittig. Bare synd det blås stiv kuling på kanten der, men det ble noen bilder før vi søkte ly i skauen igjen.
Jutulen som bodde i Elsrudkollen var sjelden ute og for. Men den gangen han kom ruslende over fjellet laget han et og annet spor etter seg. Vi har «Jutulfæla» på den gamle Vikersetervegen. Og senest sist sommer dukket et annet fotavtrykk fram i berget ved «Børbu», også ved den gamle setervegen. Etter at jord og mose var måket vekk fra flaberget sto fotavtrykket der tydelig og mystisk. Jutulen hadde bodd noen tusen år i Elsrudkollen og begynte å bli såpass voksen at en frierferd kunne være på plass. I Grøtrudkollen bodde den gygra han hadde et godt øye til, og dit var det ikke lange spranget.
Men den uheldige frieren plompa uti fjorden og kom fram med sølete bein. Gygra ble sint, så jutulen furta heimat og var ikke ute på hundre år. Men han tenkte på gygra, og tilslutt fant han på å lage seg ei bru. Han kastet stein og jord ned i fjorden og dette så riktig bra ut. Men den stakkars jutulen ble nok for ivrig i sitt arbeid. Plutselig spratt sola opp over Grøterudkollen og jutulen kom seg ikke tidsnok inn i berget, men ble selv til en stor haug stein som falt sammen over brua. Dette ble så: «Jutulbru».
Det er utsikt så å si fra den ene enden av Sperillen til den andre.
Når jeg sjekket inn på Fjelltoppjakten så jeg at det var en topp til like i nærheten. Det viste seg å være den lille kollen midt i bildet. Skarderudkollen. Vi så at om vi tok bilen bort til hyttefeltet så kunne vi lage oss en liten runde opp på den og sjekke inn der også. Kanskje det var litt utsikt oppover mot Nes i Ådal på toppen.
Vi skulle jo bare på en liten tur, så vi hadde ikke med oss noe niste. Jeg burde snart lære at det sjelden blir en liten tur om jeg har tenkt en liten tur. Impulskontrollen er vel litt dårlig når det gjelder turlivets gleder. Godt Hege hadde med noen kjeks som vi spiste på slutten av dagen.
Det var uaktuelt å sitte på tuppen for å nyte utsikten, for der blås det virkelig iskaldt. Vi gikk litt inn i skauen igjen for å sette oss ned i lyngen for å ta ei pause.
Til og med Varga hadde tid til å nyte sola
Det var ikke enkelt å kle seg denne dagen, for i sola var det skikkelig varmt, men der det blås ble det kuldegrader omtrent.
Siden vi gikk samme veien ned igjen var det bare å nyte utsikten vi hadde hatt ryggen til på vei oppover.
Det er fult av små vann på Vikerfjell, myrer og mindre koller.
Brått var vi nede ved bilen igjen og dagen var ennå ung. Noen kilometer i bilen og så parkerte vi ved Svarttjern, tok beina fatt for å nå nye høyder.
