Beast of the East

I Aftenposten i dag kunne en lese at noen hadde åpnet døra til fryseren. Vi har sprengkulle i Europa og rekordvarme i Arktis. De polare jetstrømmene er stabile sirkelvinder som går rundt Nordkalotten og markerer skillet mellom svært kald luftmasse over Arktis og varmere luft i Europa. Vanligvis går denne sirkelvinden fra vest mot øst, men av og til gjør denne jetstrømmen rare ting. Det skjedde 15. februar da dette systemet delte seg i to. Vi fikk to runddanser i stedet. Jo takk runddanser merker en når en er ute. For selv om det ikke er uhyggelig kaldt hos meg, 13-14 kuldegrader er da ingenting. Men når en får stiv kuling på toppen, da iser det godt i kjakan når en er ute på tur.

Den isende kalde vinden går ut i Atlanteren der den snur. Der får den ikke varmet seg opp før den kommer tilbake igjen. Det blir som en kald føner som blåser over Norge og Russland. Været drives av mange faktorer på én gang, og meteorologene sliter med å forutsi denne jetstrømmen mer enn en uke i forveien.

"Gyrihaugen"

En slik kollaps i den vanlige jetstrømmen vanligvis varer opptil to-tre uker. Med andre ord kan man forvente så kaldt vær i maksimalt én uke til. De ser forandringer i de vanlige værmønstrene. Det kan være et tegn på at klimaet forandrer seg og gjør været mer uforutsigbart.

UrbaneTotninger slapp billetter i dag til årets sommershow på Kapp. Jeg hadde lyst til å prøve å få tak i billetter til premieren, men hadde vel ikke så store forhåpninger om at det skulle være noen ledige. Gruppesalget hadde vært åpent fra januar, men jammen hadde de ikke ledige billetter! Jeg trodde billettene skulle slippes midnatt, men etter å ha lest litt så fant jeg ut at de ikke ble sluppet før klokka ni i dag tidlig. Da kunne jeg gå å legge meg i går kveld før midnatt. 

Holdt nesten på å glemme det når jeg sto opp, men logget på når jeg spiste frokost og sikret med to premièrebilletter til 26. mai. Da er det bare å glede seg.  Vi har vært på UrbaneTotninger iallefall de tre siste somrene. Showene har vært veldig bra alle årene, så da satser vi på at det blir bra i sommer også. Kapp er jo ikke så avskrekkende langt unna for en liten kveldstur.

Man må da ha litt å se fram til her i livet, små drypp med litt kos og hygge. Jeg er ikke noen type til middagssammenkomster og vennesamlinger i de små mørke nattetimer. Jeg liker bedre å bli underholdt, kunne slappe av og nyte at andre byr på seg selv. Så kan jeg dra hjem når det er over og slappe av i eget selskap hjemme i sofaen før det er leggetid. Liker aller best senga mi, så overnattinger medfører til sjeldenhetene i livet mitt. Heller tidlig opp og seint i seng, enn å overnatte hist og pist. Sikkert helt greit, men jeg er nok litt i overkant vanedyr. 

På en av fototurene denne uka så kom jeg over "Betlehemsstallen med stjerna over taket" midt på Steinssletta gitt. Ikke visste jeg at denne sletta i Hole hadde egen hjemmeside heller før jeg søkte etter litt faktaopplysninger på nettet nå. Her kan du blant annet lese om Halvdanshaugen. Skjøtsel av kantsoner mot vann og vassdrag og bedre hevd av gjengrodde beitelandskap var det første store tiltaket på Steinssletta. Den største utfordringen var rundt Steinsvika. Her var det strandengbeiter fram mot 1950.

Strandengene rundt Steinsvika ble inngjerdet forsommeren 2010, og i juni ble det sluppet ti høylandsfe og nærmere 150 sau på beite. 

Kulturminner inngår ofte i en større helhet, et såkalt kulturmiljø. Eksempel på kulturmiljø kan være ei setergrend med bygninger, slått og beite, eller et bygningsmiljø ved fjorden med sag, kverntufter, naust og sjøbu. Et kulturmiljø er en helhet der enkeltminnene blir styrket ut fra sammenhengen de inngår i. Det er Riksantikvaren som har det overordna ansvar for landets kulturminner. Riksantikvaren har informasjon om freda kulturminner, oversikt over ansvarlige institusjoner, og tips og veiledning for bevaring av freda og verneverdige gjenstander og bygninger. Landbruket som sektor har et særskilt ansvar for å vedlikeholde og bevare de kulturminnene som finnes i landbrukets kulturlandskap.

Steinssletta har hatt kontinuerlig jordbruksdrift i 4000 år. De fleste gårdene er kjent i skriftlige kilder fra 1300-tallet. Gården Stein har vært et viktig knutepunkt langt tilbake i tid. Her ligger også en kirkeruin fra 1200-tallet. De kulturhistoriske verdiene er dels knyttet til overordna eiendomsstruktur, dels til enkeltelementer i form av forhistoriske kulturminner, tun og bygninger. Området har en rekke gravhauger fra jernalderen, blant dem Halvdanshaugen. Sistnevnte gjør et mektig inntrykk der den troner på sletta ut mot Steinsfjorden. Med en diameter på over 50 meter hører den til storhaugene i Skandinavia.

Litt utpå dagen så det ut til at sola skulle titte gjennom skydekket og det så ikke fult så surt ut når jeg tittet ut av vinduet.  Hundene ble sluppet ut og jeg gikk for å kle meg godt så de kunne få litt energibruk i dag også. I går var det så surt og kaldt at det slett ikke fristet å forlate sofakroken når middagen var spist. Hundene la seg til å sove også og gjorde ikke antydning til at de savnet tur på kvelden. De hadde ligget i hundehuset mesteparten av tiden jeg hadde vært på jobb også. Småguffne sånne dager som en helst ikke vil ut for å ta en tissetur engang.

Helt borterst på jordet så var det ikke antydning til at det hadde vært en skiløype noen gang i år. Der var det helt gjennføykede spor. Men ellers var løypa sånn nogenlunde bra når jeg fikk gått oppigjen runden. Hundene la i vei og storkoste seg når de fikk strekt litt på beina. Det ble ikke fult så mange runder som vi pleier, men en times tid holdt vi på ute. Klart det ble litt vedbæring på slutten av tiden, så vi skal slippe å ut i kveld. Er så kjedelig å balle rundt i et mørkt skjul på kveldstid når en kan gjøre det på dagtid. 

Snart er det lyst utover kveldene. I går var første dagen jeg kunne kjøre til jobb på morgenen uten å ha på fult lysene på bilen. Snart så er det soloppgang når jeg står opp, men da skal en straks stille klokken igjen. Det går raskt mot sommerlige tider nå. I morgen er det første vårdagen. Noen få uker er det påske og snøsmeltingen starter for alvor. Herlig tid med ny årstid, men pollen og kline kunne jeg godt vært spart for. Våren er ikke særlig ålreit når en har hund, eller for den saks skyld hunder!

Her kommer den kalde fine tida, Her kommer vinteren, Endelig fred å få.

* *

Bare å nyte så lenge den varer...

Gyrihaugen

.

Dagen startet med litt morgentåke, men yr hadde forespeilet knallsol på formiddagen så da var det bare å lempe Mounty og Ronja i bilen og legge i vei mot dagens mål: Gyrihaugen. 

Cachene langs stien ble raskt plukket både på gode koordinater og hint. Totalt ble dagens fangst hele seks smilefjes på kartet.

Når en skal leite etter en boks i den steinura der, da er det greiest å ikke ha med to ivrige medhjelpere. De ble pent bundet og måtte sitte å se på at jeg prøvde å finne cachen. Det gikk overraskende greit og en tørr fin logg kunne signeres. 

Ved Skardstjern har jeg ikke vært tidligere. 

Der var det veldig idyllisk og tipper de som har den hytta koser seg når de er der. 

En liten kikk på kartet så fant jeg ut at jeg kunne bare fortsette veien og ta av stien ved skogkanten for å komme til Migartjern. Det var jo en mye bedre og flatere vei å gå på enn den vanlige klatrestien som jeg vanligvis tar når jeg er på disse kanter. Alltid optimist og som cacher så har en alltid trua! 

Joda jeg så godt de omtalte steinene i tidligere logger når jeg startet leitingen etter cachen på Migartjern. Jeg fant ut at det så riktig lurt ut å benytte seg av "naturens egen bro" ut til øya. 

Jeg valgte å beholde skoene på da jeg regnet med at det var best å bevege seg med sko rundt på øya. Litt erfaring har en med steiner og vann, så jeg dro buksa godt over knærne og la i vei utover. For å si det sånn, det så adskillig enklere ut enn det var. 

Og for å gjøre en lang historie kort, så holdt det ikke å ha buksa over knærne! Wups sa det bare og jeg satt på rumpa med vann til øra omtrent. Hånda med GPS'n for til værs, for jeg var slett ikke sikker på om den tålte en dukkert. Planen var jo å gå til Gyrihaugen etterpå, så da var det jo litt greit at den virket. Direkte kaldt vann var det ikke, men noen svømmetur droppet jeg. 

Cachen ble funnet og logget og jeg hadde fått et smilefjes til på kartet. Jeg droppet steinene på turen tilbake, og jeg fant ut at jeg kunne vasset ut til øya med å gå på bunnen og buksa over knærne. 

Planen om Gyrihaugen ble fullført, men noe langt stopp på toppen ble det ikke. På veien opp ble jeg riktig så varm i kroppen, for der er det mer eller mindre klatring for å komme seg til topps. 

På veien opp mot toppen så vi en ugle. Akkurat hva slags ugle dette er er jeg litt usikker på. Men den hadde skarpe tegninger i fjeset. Det kan tyde på at det er en haukugle.

Den hadde det ikke travelt med å komme seg videre, men satt og kikket på meg fra tretoppen sin.

Fra toppen er det en utrolig utsikt 360° rundt, men i dag var det forholdsvis grått i retning av Tryvann, så det ble med bilder utover Hole og Ringerike.

Migartjern og Tyrifjorden

På toppen fant vi cachen greit, så var det bare å begi seg nedover igjen.

Skyene begynte å samle seg i horisonten, det var jo ikke spådd knallvær hele dagen.

Ned fra Gyrihaugen og til Migartjern fikk hundene gå løse, nytter ikke å komme helskinnet ned denne lange bratte skråningen med to hunder i bånd. Godt de er lydige, så det ikke er noe problemer.

Mange bløte partier,men det er jo ikke så farlig når en allerede er våt opp under ørene.

Siste stopp ble Mørkgonga og dagens sjette cache signert.

Til tross for knallsol så ble jeg rimelig kald før jeg var nede ved bilen igjen ved ferista i Åsa.

Tur til Gyrihaugen

Mørkgonga betraktes av mange som en av Nordmarkas mest særegne steder. Området består av et stort gjel ( kløft) med loddrette fjellvegger på begge sider. Den siste biten opp til toppen er det så smalt at en føler at fjellet lukker seg over vandrerens hode. For dette partiet er det lagt ut en stålwire som du kan holde deg i.

Fra parkeringen og opp til gjelet er det bare ca 1,5 km å gå men det stiger nesten 500 høydemeter på denne strekningen. Når en når toppen kan en nyte utsikten over Hole og Ringerike og påberope seg en heroisk berømmelse over å ha kommet opp. Fra toppen er det kun noen hundre meter igjen å gå til Migartjern hvor det er fine rasteplasser og flotte muligheter til å bade. Fra tjernet er det kun noen hundre meter igjen til å gå til Gyrihaugen som en av Nordmarkas høyeste punkt. (682moh). Knapt finnes det bedre utkikkspunkt over Tyrifjorden, Ringerike og Østlandet enn Gyrihaugen.

Sagnet forteller at den sagnomsuste Gygra stod på Gyrihaugen og kastet kampestein mot Stein gård.

En gyger er søster til trollet (jotunkvinne) som er et frastøtende vesen med hals og lang nese.

Historien om Gygra:

I riktig eldre tid stod gygrene for det vonde. Derfor var det naturlig at Helgenkongen Olav måtte kjempe mot trollene når han skulle kristne landet. En gang kom han til gården Stein og ville bygge kirke der. En gygr sa at før Olav hadde bygd kirken, skulle hun ha lagt en steinbro over fjorden. Olav svarte da at dersom gygra virkelig greide det, skulle han love ikke å bygge kirken.

Men før gygra var halvferdig, hørte hun klokkeklang fra Stein gård, og se der stod kirken ferdig. Hun ble vill av raseri, fòr opp på den største toppen på Krokskogen, senere kalt Gyrihaugen, og kastet store stein mot kirken. Men hun klarte ikke å treffe. Da ble hun så rasende at hun rev av seg lårbeinet og kastet det mot kirken. Lårbeinet havnet i en myr bak kirken og der ligger det og stinker den dag i dag.

Hvorfor gjelet ved Mørkgånga ser ut som det gjør:

For 200 millioner år siden kokte og sydet vulkansk rombeporfyr for hele dette området (Krogskogplatået). I forbindelse med at lavaen kjølnet ble det dannet store sprekker. Sprekkene ble fylt med smeltemasse kalt (diabas). Denne bergarten var lett forvitrende og derfor denne kløften

Biologi:

Ved Mørkgonga finner du velutviklet edelløvskog og interessant klippevegetasjon, sjeldne og plantegeografisk interessante arter og et betydelig innskal av barlind.

Naturreservat:

Mørkgånga er en del av et naturreservat som dekker et areal på 1539 dekar. Reservatet ligger både i Hole og Ringerike kommune.

På 1950-tallet opprettet Forsvaret en mikrobølgeradiosender på toppen som ledd i det å skape et militært radionett over hele landet. Etter hvert har det kommet til flere militære installasjoner.

Gyrihaugen, som er godt synlig fra store deler av Ringerike og Hole, er en av de høyeste toppene på Krokskogen. Fra selve toppen er det vid utsikt fra hvor man kan se blant annet Oslofjorden, Gaustatoppen, Blefjell og Norefjell.



Opp fra Steinsfjordens østside går det en blåmerket sti til toppen via Mørkgonga. Selve Mørkgonga er et trangt og mørkt gjel med stupbratte vegger. Inne i selve renna er det en stålvaier til å holde seg i, da det flere steder er noen bratte opptak.

Endelig var vi oppe på Mørkgonga, men det ble bare en liten pause i og med at jeg hadde tenkt meg helt opp på Gyrihaugen denne gangen.

Det var ikke det store fotoværet, men bra temperatur å gå i, siden det meste av turen har bra stigning hele tiden.

God utsikt er det ikke noe å protestere på.

Til tross for lite tilgang på vann på turen oppover var ikke hundene særlig interessert i å drikke når vi kom til Migartjern.

Gyrihaugen

Forsvarets lille campinghytte

Migartjern

Siste hundre meterne før vi var på toppen var rimelig bratte.

Like bratt som selve Mørkgonga

Siden jeg ikke hadde møtt en sjel siden jeg forlot parkeringsplassen, så slapp jeg hundene. I slikt terreng fungerer det dårlig med tre hunder i bånd.

Vi hadde størst sjanse til å klare oss på egenhånd om noen skulle miste fotfestet eller snuble. Ja, hunder kan snuble de også.

Endelig på toppen. God og svett på ryggen og til tider høy puls. En time og tre kvarter etter at vi gikk fra parkeringen, kvart over ni onsdag morgen.

* *

Forsvarets bunker

Som du ser av videoen over så blås det ganske friskt på toppen på onsdag.

Hundene var ikke merkbart slitne påtoppen, men jeg kjente at det var godt å sette seg noen minutter før vi startet nedstigningen.

Det var en fasinerende himmel, men regn fikk vi ikke,

Tryvannstårnet er et 118 meter høyt landemerke som kan sees fra mange steder i Oslo-området. 

Tårnet slik vi kjenner det i dag, er det fjerde i rekken av tårn på toppen av Tryvannshøgda. Det første ble bygget i 1886 da Thomas Heftye skjenket tårn og grunn til Christiania kommune. Dette fjerde tårnet sto ferdig i 1962 og eies av Telenor og inneholder radio- og TV-stasjon, meteorologisk observasjonspost m.m. 60 meter over bakken er det et utsiktsgalleri som tidligere var åpent for besøkende. På grunn av at kravene til brannsikker rømningsvei (siden 2007) ikke er oppfylt, er tårnet nå stengt. Rundskue over Oslo, Marka og fjorden. I vest ser man i klarvær til Blefjell, Gaustatoppen og Norefjell, i øst helt over til Sverige, i nord til Mjøsa, mens Moss er synlig i sydlig retning.

Midt i bildet er Vik sentrum

Mounty, Lady og Tessy

Så startet nedstigningen

Mounty hadde ikke helt sansen for veien ned igjen

Lady ledet ann hele veien ned til tjernet igjen, da fikk de bånd alle sammen. Jeg visste ikke om det var noe elgjakt eller andre jakter i terrenget.

Tessy og Mounty var skikkelig skeptiske. Jeg kunne ikke vente på at de skulle finne ut at vi skulle gå. Så jeg gikk foran, så fikk de komme når de følte for det.

Det nærmet seg firetimers tur, da var det litt godt at vi nærmet oss bilen igjen.