Istapptur i Ådal

 

Dette har vært ei aktiv uke for Varga. Hun har fått tid for seg selv og hun har hengt med på det Bella og Hailey har hooldt på med. Det er viktig for valper å få sin egen tid aleine når hun til daglig bor i flokk. På mandag tok jeg turen til den nedlagte Sperillbanen. En tunnel som er verdt å besøke hver vår.

Turen i fjor var den mest imponerende hittil, av de tre gangene jeg har vært der. Er du interessert i noe bakgrunnsinformasjon kan du se innlegget fra første gangen jeg var der. 

I år var turen en impulstur etter jobb, så jeg håpet skaren holdt meg selv om sola tittet gjennom skydekket innimellom.

Det så ut som jeg var den første som hadde vært der i vår. Etter sporene å dømme var det noen hadde tuslet der i vinter en gang, på truger. Godt var det, ellers hadde ikke jeg kommet fram i joggesko. Jeg tråkket gjennom noen steder, der jeg bommet på de gamle trugesporene.

Jeg skjønte at Varga luktet ett eller annet, om det var nede i skauen eller om det var på stien var jeg ikke sikker på. Hun snuset rundt alle steder.

Plutselig lå synder'n midt på stien. Om noen hadde tatt rådyret, eller om det var blitt påkjørt på riksveien var ikke godt å si.

Da var turen over for Varga, hun var ikke særlig interessert i å fortsette forbi rådyrskanken. Om hun hadde fått med seg den er jeg redd hun hadde fått litt problemer med magen utover kvelden.

Så stor rosett har jeg aldri sett tidligere. Det må være gode groforhold i Ådalens dype skoger.

Siden jeg var en måned tidligere ute enn jeg har vært tidligere år, så var jeg litt spent på om det i det heletatt var noen istapper ennå.

Inngangen var også ganske islagt. For ikke å snakke om selve inngangen til tunnelen. Med så mye snø var det en bratt skråning som var dekket av is før en kom inn i tunnelen. Jeg krysset fingrene for at jeg skulle klare å komme meg opp igjen så jeg kom hjem. Ellers måtte jeg "ringe en venn" med tau til å dra meg opp.

I det jeg skulle ned skråningen så kjente jeg hvor glatt det var og hvor hard isen var, Da var det jammen godt at trugemannen hadde gått ned når det var snø og ikke is der. Det var humper i snøen som jeg kunne satse på at jeg ikke sklei ut av, hverken ned eller opp igjen.

Men det som åpenbarer seg når du kommer ned dit, så er det absolutt verdt litt strev.

Det var en opplevelse for Varga også. Jeg måtte hjelpe henne både opp og ned, for hundepoter har ikke særlig grep på glatt is de heller.

Når hun først kom ned så snuset hun rundt. Når en hører vannet drøpper fra taket og treffer toppen av istappene på golvet så det danner en hul lyd.

Hun ble riktig modig på egenhånd

Jeg tror jeg skal ta en tur seinere i vår for å se utviklingen.

Jeg filmet litt også denne gangen.

*

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Lillian (@sognafaret) 

*

Ha på lyd så du får stemningen.

En gjeng med hattifnatter fra Mumidalen

Hun skjønner ikke hvor det drøpper vann, så hun hører bare lyden, men skjønner ikke helt hva det er .

Det er et sted du kan tilbringe lang tid, for det dukker stadig opp flere detaljer.

Har du ikke vært der så kan du godt ta deg en tur, det er absolutt verdt et besøk, og det er slett ikke vanskelig å finne fram.

Som du ser så er det fremdeles mye snø i inngangen som skal smelte, så hele golvet kommer til å bli skøytebane om en stund. Nå var det tørr stein mellom istappene.

Om du kjenner på istappene så er de helt polert og veldig glatte.

Det var bare å krysse fingrene og håpe at jeg var lang nok i beina mellom hvert sted det var mulig å få tak. Jeg dytter Varga foran meg oppover, for hun hadde ikke sjans til å komme seg opp på egenhånd.

Vi kom forholdsvis greit ut igjen og kunne sette kursen mot bilen igjen.

I andre enden av tunnelen skal det gå en sti oppover til toppen av åsen. Den tror jeg at jeg skal prøve å finne til sommeren.

Ikke lange gåturen, men du har følelsen av å ha vært på en tur.

Litt nede i lia var det ikke et snøfnugg og våren kunne utforskes mente Varga.

Parker på rasteplassen og følg stien oppover lia. God tur.

Inn i Ådals dype skoger

Dokumentasjon er viktig når man er på tur. Man lever lenge på minner, men når man foreviger dem lever de lenger...

 

"Fortell meg hvorfor jeg er overrasket?" hørte jeg Ingrid sa bak meg. "Nei, det er vel typisk turvalg for mamma..." mente Kenneth. Jeg hadde nemlig invitert Dua mi med følge på Duas aller første skautur. Viktig å bli introdusert til friluftslivet så tidlig som mulig. 

Sist jeg var her var det fin åpen vei, så egentlig var det ikke min feil at vinden hadde blåst overende noen svære trær midt i stien opp fra parkeringen. Jeg hadde sagt fra om at vi trengte annet framkomstmiddel enn vogn til Sofie, så jeg hadde ikke dårlig samvittighet for at det ble noen små hindringer i veien. Om det ikke er bart så må vi håpe at skaren holder, hadde jeg også sagt. Veldig mye informasjon i forkant til meg å være.

Avlikevel stilte Kenneth i joggesko. Men han hadde medbragt egen skotømmer med jevne intervaller. Skaren var ikke like hard til tider. Med Dua mi på magen så var det jo ikke fult så enkelt å tømme skoene selv.

Ellers så var alt utstyret for en påskeutflukt intakt. 

Pink var lettere oppgitt over å måtte gå i bånd i det villniset av en skau vi forserte. Jeg må jo si meg litt enig, fleksiline var kanskje ikke helt optimalt i dag.

Det var mye elgragg langs stien.

Etter noen strevsomme høydemeter var vi oppe på den gamle trassen til sperillbanen. Skaren var hard og det hadde tråkket noen andre bortover dit vi skulle.

En tre fire hundre meter er vi framme ved tunnelåpningen i fjellet.

Det er en opplevelse å være der, de er i konstant endring. Det er nok endel som vet om stedet, for på vei tilbake til bilen møtte vi to grupper som kom mot oss på stien.

I fjor når jeg var der, var det ikke på langtnær så mange eller så høye istapper som på søndag.

Denne gangen var det ikke så enkelt å bevege seg inn i tunnelen som sist. Nå var det veldig mye is som skrådde innover i fjellet og var veldig glatt. Det rant vann alle steder, så det ble riktig polert der med de skoene vi hadde. 

Godt istappene var solide så en kunne ha noe å støtte seg til. Jeg hadde spurt om Kenneth kunne ta med seg arbeidslyset sitt, for det er faktisk helt svart inne i tunnelen. Den gjør en liten sving på seg like etter inngangen og da er det kjekt med godt lys om man skal ta noen bilder.

Og bilder ble det! Jeg dro dit for å ta bilder, de andre dro dit for å få en opplevelse for dagen. 

Jeg tok bilder både på vei inn og på vei ut igjen, så det ble vel omtrent 150 bilder av istapper. 

I toppen er istappene helt klare og det ligger vann i hulrom. Hver gang det drypper fra taket så ser en bevegelse inne i isformasjonen. Ingrid er omtrent like høy som meg, så de største var godt over to meter.

Pink ble sluppet løs, det er liksom ikke landskapet å bevege seg i bånd der. Det var trangt nok å ta seg fram til tider, uten å passe på andre.

Første hinder forsert

Slik bare fortsatte det et godt stykke innover. Godt det ikke hang istapper fra taket, da måtte vi hatt hjelm.

Skulle vi se noe så var det bare å henge på Kenneth. Jeg hadde med litt lys, men den sluknet rimelig kjapt.

Om man tok på dem så var de egentlig ikke så fryktelig kalde. De var våte og glatte. Man fikk et litt seigt belegg liksom på fingrene, så mineralene tøyt ut av fjellet.

Man måtte praktisk talt smyge seg fram og innimellom knakk en istapp som man dultet borti.

Jeg synes is er flott, så en gang skal jeg til Alta og overnatte i ishotellet der. Kanskje neste år...

Tronstol. Hadde ikke Sofie vært opptatt med å spise og sovne etterpå, så kunne vi tatt en kongelig seanse. Men det var endel vann i rillene, så da hadde hun vel blitt litt våt også.

Lenger innover ble det stabil temperatur og istappene forsvant mer og mer. Det var bare noen få som kom ut av tunnelveggen etterhvert.

Minner fra en tid med drift i tunnelen var det hele veien innover. 

Mineralene henger i tunneltaket. 

Siste isformasjon på vei innover

Pink er skeptisk til slike ting som stikker opp av golvet

Innesrst ved potetlageret var det en vanntank som samlet sammen alt vannet fra taket. Hva det vannet blir brukt til er jeg lettere usikker på.

På vei tilbake når vi nærmet oss utgangen igjen var det som å komme til Mumidalen og Hatifnattene.

Før vi kom så langt slo Kenneth av hodelykta, og noe så svart tror jeg aldri jeg har sett tidligere. De kaller det svartenatta, men natta er lys i forhold.

Krystallklar

Flott lokasjon for en fotoshoot

Kjærligheten blomstrer

Morsomt å være på tur med de som poserer og ikke skyr kamera

Ingrid knipset løs, så de var nok fornøyd med søndagens turmål

Pink var ganske ivrig på å komme seg ut igjen. 

Vi pleier jo ikke å suse så veldig når vi er på tur

Kunne sikkert blitt der en time til, til tross for at vi brukte omtrent halv annen time der.

Det blir nok Sankthans før de forsvinner i år.

 Hva suser dere med egentlig? 

Det var skikkelig varmt å komme ut igjen i sola, men det merket ikke Dua mi. Hun hadde sovet en halvtimes tid allerede på armen til pappa'n. 

Rart de ikke har kappet denne buske i flere deler når de først har felt den over veien opp til tunnelen. Når vi skulle til bilen igjen så valgte vi andre siden av buska, da var det litt enklere å komme seg fram enn der vi valgte å gå opp.