Når våren kommer så går ferden til Ådalen for å se hvor mange og hvor høye istappene er i år. Dette er vel 4 gangen jeg er der. Første gangen var jeg med Åse, andre gangen var med Ingrid og Kenneth. I fjor var det bare meg og Varga.
Rasteplassen var under restaurering, så vi måtte parkere på ei lomme på andre siden av veien. Med søndagstrafikken og hunder i bånd, samt ei snuppe som skulle gå sjøl. Men vi gikk litt grøftelangs på feil side av riksveien, så kom vi fram til den avstengte rasteplassen.
Ora har virkelig satt i gang med pollenspredning, så nå går det vel slag i slag framover.
Små snupper lurer på mye når vi går i naturen. Ganske lik pappan sin når han var liten.
20. juli 1921 vedtok Stortinget byggingen av Sperillbanen som skulle bli en sidelinje til Randsfjordbanen fra Hen stasjon nord for Hønefoss. På den tiden var Hønefoss-området et viktig knutepunkt og det fantes allerede et trafikkgrunnlag for Sperillbanen. 31. juli 1926 åpnet Sperillbanen og fikk stasjoner ved Hen, Hallingby, Somma, Ringmoen og Sperillen. I tillegg hadde banen enkelte holdeplasser underveis. Det sørligste anløpet for DS Bægna ble da Finstad kai. Reisende med Sperillbanen som skulle videre nordover måtte derfor bytte fra tog til båt. Syv år senere, 1. juli 1933, ble banen vedtatt nedlagt av Stortinget. Persontrafikken opphørte, men godstrafikken fortsatte frem til 1957.
Sporene ble så revet opp og mesteparten av traséen ble erstattet av ny E16.
Det er fint å gå i det gamle togsporet, om man ikke har planer om noe lang tur. Jeg ble litt paff i dag da en mann lurte på om det var jeg som hadde gjort så det ble slik trafikk der. Eh jeg har vært her flere år jeg, sa jeg. Om det var jeg som hadde lagt ut på Ådalsiden på facebook. Ja, jeg la vel ut noe der når jeg hadde vært der i fjor. Beklager da om denne tunnelen skulle være en hemmelighet for få utvalgte.
Det var litt snø i skyggen, men ellers helt bart.
Sofie ble liten blant alle istappene.
Det var ikke is på golvet annet enn akkurat i inngangen, så hun kunne valse rundt.
Jeg hadde ikke med meg kamera, for jeg ville teste kvaliteten på den nye mobilen min. Lærte vel egentlig at jeg bør lukke kamera dersom omgivelsene endrer seg mye, ellers henger kamera igjen på f.eks nattmodus.
Når Hattifnattene ikke er i Mumidalen...
Det dryppet fremdeles gjennom taket, så om en skulle se litt nærmere på istappene fikk man brått et drypp i nakken, eller på skjermen til telefonen.
Ikke to som er like
Noen av de var innhule og det var mye vann i dem
Vi gikk litt innover, for det er ikke bare i inngangen det er istapper.
Man må liksom titte innom der en gang om våren, for å se hvordan de ser ut denne gangen,
Pink poserer mer eller mindre med glede.
Noen av bildene ble rene kunstprosjektene.
Glatte ogkalde står de der
Det er en unik opplevelse å være der
Sofie er veldig stolt over å ha med seg sin egen hodelykt
Bella ser mot utgangen
Vi ble enige om å sjekke ut den andre tunnelen også når vi først var der. Dit gikk vi ikke sist vi var her.
Hailey var ikke med på tur denne dagen. Hun liker ikke gå der det er veldig glatt, og siden vi ikke visste hvor mye is det var i inngangen, så ble hun hjemme.
Dua til Bestemor det
Så var neste punkt på lista, finne den andre tunnelen.
På veien dit så vi blåveis. Vi gikk forbi noen som hadde kalkuner og de svarte når vi klukket til dem. Det syntes Sofie var veldilg gøy, så hun kaklet som en kalkun på vei hjem også.
Ei av fuglekassene hadde hakkespetten hakket så mye i at den så mest ut som sprinkler og ikke tett dør.
Den tunnelen er så kort at man kan se rett gjennom den.
Da var det bare å snu rundt og finne bilen. En stopp på Hallingby for både hamburger og softice. Årets første softice for min del.
