Jeg stoler ikke på folk som ikke drekker er en humorforestilling av og med hele Norges Michael Andreassen. Michael har en av landets mest kjente og beste radiostemmer, og etter en årrekke som programleder i P4 kjenner du nok stemmen hans bedre enn du tror. Du kan også ha sett ham svinge seg på parketten i Skal vi danse, du kan ha sett i siste sesongen av Forræder, eller kanskje du har hørt et av hans inspirerende foredrag.
For noen år tilbake stod Michael frem som alkoholiker. Han har uttalt seg om temaet før, men nå er han klar for å dele mer enn det han har gjort tidligere. Michael inviterer nå til en helaften med sin første soloforestilling – om sitt liv som alkoholiker. Det er en sterk livshistorie, men også en komisk en.
Jeg hørte reklame om dette showet i en podkast før jul. Så fant jeg ut at han skulle komme til Hønefoss. Jeg kjøpte billett og i går var dagen. Det var et bra foredrag, rett fra levra. Blottleggelse og en innføring i alle unnskyldninger og fornektelser. Svikt av familie og en solid arbeidsgiver i ryggen som støttet. Absolutt verdt pengene sine.
Ja jeg burde vært mindre sosial, for de siste utfluktene har ikke vært noe å rope hurra for. Men jeg ville få med meg endel før jeg henter valpen. Da blir det ikke noe aktivitet hun ikke kan være med på, for det tar en stund før hun kan være alene noen timer sammen med de andre.
Forrige ukes kino var en elendig film, men maten var bra og hyggelig selskap i Helle. Så var det revy på fredag som var elendig, men maten var bra og hyggelig selskap med Wenche Lill og familien. På lørdag var standupshowet så som så, men maten var god, den spiste jeg nemlig hjemme før jeg dro i selskap med de firbeinte.
Det var en brokete forsamling blant publikum. Når jeg dro hjemmefra så var det få billetter som var solgt og siden halve salen røss inn når det egentlig skulle startet, så har jeg en følelse av at de som jobbet på gledeshuset hadde ringt til venner og bekjente innen et kvarters reisevei for å få fylt opp stolene foran scenen.
Jeg tror ikke det var noe image hvor lite fantasi han hadde når han ble alenepappa og det eneste han kom på for å aktivisere to gutter på 3 og 5 år var Leos lekeland. Han hadde noen gullkorn, men mye av det han hadde i showet var så lang fra ting jeg kjente meg igjen i.
Salen fikk en grei innføring i hvordan Tinder fungerer og hva som skulle gjøres for å oppnå resultater. Det var noen skjermdump av samtaler og det var vel ingen overraskelser for min del, selv om jeg aldri har lastet ned appen. Du må bruke mye penger og alle er ute etter noe de ikke utgir seg for å være. Men han fant lykken på date nummer to og er nå samboer med en baby på 9 måneder og hennes to gutter på 4 og 6 år.
Det har vært ei aktiv helg som startet rett etter jobb på fredag. Det var ikke mange på jobb på fredag, de ble lettere skremt av været. Jeg våknet til 20 cm nysnø med et skall av is på toppen. Når det regner i -1 så blir det svinglatt. Jeg berget meg vel mest med at de ikke hadde brøytet nevneverdig godt på riksveien, så det vare litt sørpe å kjøre på enn polert asfalt.
Jeg var bare innom en liten tur hjemme før jeg dro til Wenche Lill, så vi hadde en bil oppover til Noresund. Bjørn Øyvind og Ragnhild ble også med for å spise før revyen til Kryllingkrutt. I år skulle alt foregå på Sole Gjestegård i motsetning til tidligere revyer som har vært i gymsalen på Krøderen.
Jeg hadde fikset bord til oss, så vi kunne spise varm buffe før revyen. Maten var knallgod og det var bare å nyte god karamellpudding til dessert.
Tallerken min så vel ut som tallerkener stort sett ender opp med å se ut når du skal rundt buffebordet og tallerken ikke er stor nok. Kom ikke her å si at du aldri har hatt det "problemet"
Mens vi spiste maten og nøt solnedgangen på andre siden av Krøderfjorden. Hyggelig prat og hyggelig selskap da blir det en bra kveld.
Etter å ha vært på veldig mange av de tidligere revyene så var forventingene store til fredagens forestilling. Bygderevy er nødt til å være bra trodde jeg. De har vært knallbra tidligere. Ja du har en anelse om hva som kommer nå...
For å være ærlig var revyen rimelig elendig. En revy i Krødsherad med Kryllinger som snakker i overkant bokmål, nei det er ikke bra. De få numrene som var på dialekt var veldig bra. De holdt den gode gamle standarden. Men det var alt for mye blond og deilig aktører som snakket rein Oslos beste vestkant. Jeg synes også de kunne kuttet ned på antallet snutter og laget lengre sketsjer som var på dialekt.
Men det er vel sånn med de yngre, de kan vel ikke sin egen dialekt engang. Så er det denne retningen denne revyen skal ta på neste forestilling... nei da har jeg nok sett min siste Kryllingkruttrevy.
Jeg hadde kjøpt to billetter noen uker før jeg fikk SMS fra Kjersti om jeg skulle noe 8. september. Jeg hadde få planer så langt fram, men måtte sjekke kalenderen. Og jammen var jeg ikke opptatt. Jeg sa hva jeg hadde billetter til og lurte på om hun ville være med. Jeg hadde nemlig tenkt å be henne med som bursdagsgave. Da bare lo hun og sa at det hadde hun tenkt også. Så vi fant ut at hun skulle kjøpe middagen i og med at jeg hadde billetter allerede, så feirer vi bursdagene våre med en Oslo tur. Det var vel kanskje skjebnen da, i og med at vi hadde plukket samme datoen begge to...
En musikalsk komedie full av Rock'n'roll, varme og dødelig frekk humor. Flere tiår etter sin storhetstid som skuespillere har Hege Schøyen, Bjarte Hjelmeland, Henrik Mestad, Mari Maurstad, Ingar Helge Gimle og Gisle Børge Styve flyttet inn på sykehjem. Bygget som tidligere huset ærverdige Chat Noir Teater har blitt forvandlet for å imøtekomme byens aldrende befolkning.
Her har de eldgamle skuespillerne slått seg til ro for å nyte sine eldre dager og mimre tilbake til en tid som for lengst er forbi. Den monotone hverdagen brytes først når den strenge sykepleieren setter i gang med allsanger og nedlatende aktiviseringstiltak som hode, skulder, kne og tå. For det er det gamle folk liker, ikke sant? Gjengen har riktignok bikket 90 for lengst, men nekter å svinne hen. En dag får seniorene nok.
Så fort sykepleieren snur ryggen til, blir de indre rebellene vekket til live med en urkraft som har overlevd siden glansdagene på teateret. Det viser seg at det fremdeles er mye futt i de gamle kroppene, og de er slettes ikke så resignerte som det ser ut som. For selv om det kan være tøft å bli gammel, kan man fortsatt føle seg som en 25-åring og ha et ønske om å spille hovedrollen i sitt eget liv - en aller siste gang.
“Evig ung” er en musikalsk komedie med trøkk som handler om det å bli gammel, spekket med dødelig frekk humor og et skråblikk tilpasset vår tid. Publikum kan glede seg til en perlerekke av kjente pop- og rockelåter fra de siste 50 årene, med passende titler som “Stayin Alive”, “Forever Young” og “I Will Survive”. Velkommen til en særegen blanding av humor, varme, musikalske innslag og ettertanke som treffer deg rett i hjertet.
En veldig hyggelig kveld. Det er alltid hyggelig med Kjersti. Jeg plukket henne opp og vi var ute i litt god tid. Vi satte oss og tok en liten matbit. Traske i Oslos gater er veldig hyggelig. Jeg synes det er triveligere i Oslo enn Hønefoss.
Angående forestillingen, ja kan det bli noe annet enn suksess når et fat av så dyktige skuespillere samles på et brett? Jeg veit ikke om det er flere ledige billetter, men jeg hadde ikke vært i tvil om å kjøpt billetter igjen. Det var knallgøy og for noen stemmer de har. Gullkornene sto i kø da de spilte seg selv og hadde tatt livet av et knippe kolleger på veien.
Nei det var ikke peremieren til Barbi jeg og Helle skulle på fredag kveld, men denne bilen sto nå der å blomstret ved inngangen. Det var også en eske man kunne gå inn i for å bli foreviget som barbidukke. Siden hverken jeg eller Helle har helt barbifasong, eller var kledd som en dukke i går, så forble den esken tom.
Du vet du ikke er helt opplest på historie når du må google Oppenheimer for å finne ut hva filmen egentlig handler om. En har hørt navnet, men klarer liksom ikke helt å plassere det... Jeg har egentlig liten sans for krigsfilmer, de har blitt produsert i hopetall. Men filmer som på en måte er dokumentarfilmer liker jeg veldig godt. Jeg og Helle har vært mye på kino og i løpet av få uker har vi flere planer om filmer vi skal se. Først ut er Oppenheimer. Med regissøren Cristopher Nolan. Helt uten å ville det, så kjøpte vi billetter til Premierekvelden.
Når en ikke finner ut at filmen varer i tre timer før man skal kjøpe godteri
Det er et ekstraordinært øyeblikk i menneskets historie, og Nolan ønsker å ta publikum inn i det rommet og være der under den samtalen. I filmen «Oppenheimer» får publikum gjenoppleve paradokset til mannen som må risikere å ødelegge verden, i håp om å redde den. Oppenheimer blir beskrevet som en briljant kjernefysiker med sterk samvittighet. Men hvordan kan en mann som utvikler atombomben samtidig ha et sterkt moralsk kompass? Forskerne som jobbet på Manhattan-prosjektet, ble fortalt at de konkurrerte mot tyskerne og at det hastet med å lage et kraftig våpen som ville avslutte krigen. Oppenheimer, som kom fra en jødisk familie selv, var smertelig klar over nazistenes grusomheter. Publikum blir tatt med inn i tankene og opplevelsene til en person som var helt avgjørende for verdenshistorien.
I begynnelsen av mai 1945 var krigen i Europa over, men arbeidet med å utvikle atombomben fortsatte USA var fremdeles i krig med Japan, og den daværende presidenten Harry S. Truman skal ha ønsket å bruke atomvåpen for å få Japan til å overgi seg uten vilkår. 6. august 1945 ble den første atombomben – kalt «Little Boy» – sluppet over Hiroshima i Japan. Tre dager senere ble bomben «Fat Man» sluppet i Nagasaki. Store deler av Hiroshima ble jevnet med jorden og omtrent 250.000 mennesker mistet livet. At vi mennesker var i stand til å ta i bruk verdens mest fryktede våpen, var et faktum.
22. april 1904 i New York, USA: Julius Robert Oppenheimer ble født inn i en intellektuell jødisk familie med tyske aner. Han var et ekstraordinært barn som interesserte seg for alt fra poesi og gresk filosofi til kjemi. Allerede som 10-åring utførte han oppsiktsvekkende eksperimenter innen fysikk og kjemi på skolens laboratorium. Hans nysgjerrighet og nytenkning gjorde at han utmerket seg i studietiden, og han ble raskt anerkjent som en briljant forsker. Etter hvert ble han også en ledende skikkelse innen kjernefysikk. Under andre verdenskrig skulle hans evner sørge for at skjebnen tok en brå vending. I 1943 ble Oppenheimer rekruttert til å lede det vitenskapelige arbeidet ved Manhattan-prosjektet, den topphemmelige operasjonen som skulle utvikle verdens første atombombe.
Over 130.000 mennesker var ansatt i Manhattan-prosjektet fra 1942 til 1945. Fysikere, kjemikere, ingeniører og studenter var fordelt rundt på hemmelige fabrikker i USA. De færreste av disse visste at det var en atombombe de var i ferd med å skape. 16. juli 1945 lå Oppenheimer i en bunkers under ørkensanden i New Mexico og ventet på at testbomben, «The Gadget», skulle slippes fra et 30 meter høyt ståltårn. Han ante at verden aldri skulle bli den samme, men konsekvensene av oppfinnelsen sin kunne han imidlertid ikke fatte. Oppenheimer og hans team måtte forholde seg til muligheten for at når de trykket på knappen og utløste den første bomben, kunne hele atmosfæren ødelegges og jorden gå under. Selv om det kun var en ørliten mulighet, kunne ingen utelukke det. Likevel trykket de på knappen.
Den første prøvesprengningen fikk kodenavnet Trinety. Den 2500 kilo tunge bomben lagde en trykkbølge som kunne kjennes 320 km unna, og etterlot en soppsky som vokste seg 12 kilometer høy. Oppenheimer skal i etterkant ha sitert et gammelt hellig indisk skrift:
"Jeg har blitt døden. En som ødelegger verdener." Jeg har blod på mine hender, skal en svært medtatt Oppenheimer ha sagt da han møtte president Truman på hans ovale kontor i Det hvite hus. Presidentens respons skal ha vært iskald. " Ta det rolig. Du kan vaske det av." Oppenheimer håpet at atombomben ville skape fred på jorden. Men den satte i stedet i gang et atomkappløp mellom stormaktene. Det var tydelig at han slet i ettertid med konsekvensene av oppfinnelsen sin.
* *
Helt klart en film som er verdt å få med seg om man liker dokumentarsjangere. Godt gjennomført og jeg lærte masse. Gode skuespillere og godt regissert. Sjelden tre timer har gått så raskt. Man fikk godt innblikk i tankegangen og politikken bak som gjør at ting kan bli gjennomført. Tror aldri jeg har vært på kino som sal 2 har vært helt full heller. For en gangs skyld var det varmt på kinoen.
Som seg hør når man er på de kanter av landet, så starter man med middag på Evjua camping. Noe bedre mat må du leite lenge etter. Her lager de til og med bedre biff enn på Pampas. Store porsjoner, så en blir god og mett om man unner seg en dessert også. Jeg ble plukket opp på gårdsplassen og kjørt til døra igjen, så Pinseaften var det skikkelig luksus.
På denne campingen har de Norges minste bibliotek.
En liten oppstart før vi fikk biffen servert. Interiøret er som en gammel togvogn, så det er veldig nostalgisk å være der.
Vi kunne få så mye påfyll av tilbehør som vi ønsket. Pepperbiff er faktisk ikke feil. Her var det skikkelig pepperbiff som smakte pepper og ikke bare biff med peppersaus.
Varm eplekake med hjemmelaget vaniljeis er heller ikke feil.
På lørdag var sesongens første serveringsdag for dem, men vi var slett ikke aleine der.
Jeg spottet etter stolper og fikk scannet 4 stykker iløpet av kvelden.
Vi fant bilen og kjørte til Kapp melkefabrikk. Der sto revyteltet ferdig med allerede to avholdte konserter.
Jeg var like tidlig ute som jeg pleier å være, så vi fikk med oss at teltet sakte, men sikkert ble fylt opp av folk i alle aldre.
Og for et show de holdt! Tror nesten dette er det beste showet de har hatt med veldig høy standard. De hadde ikke bare sanger, men litt småprat gjennom hele forestillingen. Vel anvendt dag og penger det der. Blir sikkert en tur til neste år også.
Fredagen er vel praktisk talt ikke helg, men når man skal kose seg etter jobb, ja da går det for helg. Jeg møtte Helle på parkeringa og satte kursen mot "nyåpningen" av Rumis restaurant på torget. Jeg hadde trua, men du verden så feil man kan ta. Når vi kom inn satt en person med bordet fult av papirer på vindusbordet. Altså potensielt restaurantens beste bord. Ølglass og tallerkener og det var vel liten tvil om at dette var dagens kontorplass. Denne dama nisnakket i telefonen så lenge vi var der.
Menyen hadde stive priser, så vi antok at maten var god. "Black & White" som jeg trodde var en Egon rett pleier å være god. Det er faktisk gjemt to biffer under all den sausen. Den bakte poteten var ikke så varm at kryddersmøret smeltet engan. Grønsakene var overkokt og kalde. Ikke ble jeg særlig mett egentlig heller.
Vi ble veldig raskt enige om at vi trengte dessert, og vi var like enige om at vi ikke skulle spise den der. Så vi betalte og gikk over torget til Clint. Der var det knallgod eplekake og iskrem. Kakao som var laget av ordentlig sjokolade. Vi angret på at vi ikke hadde gått dit med en gang. Desserten var en nytelse, så kvelden ble reddet matmessig.
Så gikk ferden videre bort på Gledeshuset for å se på Terje Sporsem sitt siste show. Absolute Norsk. Det var knallbra, så vi fikk mange latterkuler den kvelden. Det er litt gøy når dem prater seg bort fra manus og kikker på klokka for å fastslå at dette kom til å bli en lang kveld. Har du ikke sett det så er det bare å skaffe seg billetter.
Lørdag var jeg og Hilde en runde rundt Brøgåsen på Sokna. Skravla gikk og en plan for tur til sommeren ble lagt.
Vel hjemme fra tur fikk jeg spist litt mat og så kom Dua mi for å være hos Bestemor på overnattingsbesøk. Sånn gikk nå helga og jeg må vel være klar for en ny arbeidsuke.
Onsdagen var egentlig EFIT, men utover dagen sklei det litt ut. Så det ble noen bilder på torsdagen også. Så totalt ble det nok et foto i timen omtrent. Derfor ble det en kombinasjon med torsdagens utflukt med Helle. Frokost ved halv sju tiden, to brødskiver med hjemmelaget honning og melk.
Klokka sju er det på plass på jobb og gjøre en liten innsats der. Det er stadig mørkere og mørkere. Snart er det mørkt når man drar på jobb og mørkt når en kommer ut på parkeringen for å dra hjem på ettermiddagen.
Jobbe litt før det er på tide med litt mat i lunsjen. Postit-lapper er virkelig en flott oppfinnelse.
Vilomix har et lettere utvalg av kopper til disposisjon. Jeg går for sesam med havsalt og rekesalat. Te med sukker og en halvtimes hvil.
Når lunsjen er inntatt så er det bare å gjøre en liten innsats til før en er gjennom dagens gjøremål før det er på tide å tenke på å pakke sammen.
Jeg sitter på kontorplass ut mot innkjøringen, så jeg får med meg alle trailerne som kommer for lasting og lossing, samt de som skal inn på kontordelen.
Jeg møtte Helle ved kirka klokka fem for å rekke å spise ute før konserten på kvelden. Prøvde oss på en biff på Pampas, men der var det fult så vi gikk heller ned på Gaztro.
Biffen på Gaztro er ikke som biffen på Pampas, men når man har lyst på biff så kjøper man seg biff.
I "Singel i Parterapi" står Kevin Vågenes for aller første gang alene på humorscenen med et morsomt, musikalsk og personlig show. I tillegg til å bli bedre kjent med Kevin bak masken, får vi møte både Kjell-Simen, Kenneth, Sara-Eline og flere av de høyt elskede karakterene fra Parterapi-sofaen.
I foajeen traff jeg på ei venninne fra jeg gikk på skolen, vi ble sittende å slarve om felleskjente og jammen viste det seg at vi skulle sitte ved siden av hverandre under forestillingen. Vi hadde valgt første rad begge to da vi kjøpte billetter.
"Singel i Parterapi" var litt av et show som han leverte. Ikke visste vi at han kunne synge noe så knallfint. Kevin hadde en vanvittig stemme og dro i gang den ene slageren etter den andre med sin egen tekst. Skjønte godt at han hadde Céline Dion som sin favoritt. Ikke alle som har vært på 22 konserter med henne. Jeg pleier ikke å gi noe terningkast, men denne her hadde fortjent en sekser!
