Varga var med på jobb, for på ettermiddagen hadde vi avtalt tur med Åse, Frida og Una. Hestene til Åse var ikke interessante, men Una og Frida var stor lykke.
Vi fulgte stien fra jordekanten hos Åse og la i vei oppover lia.
Hæ, må vi vente så dere skal sjekke hørselen vår? Får vi løpe litt til når den er sjekket?
Det gikk ikkesti hele veien, men Åse prøver å gå runden endel der det ikke er sti ennå, slik at det kan bli en bra runde som er lett å finne.
Vi skravlet i vei i lettere kupert terreng. Det var lengesiden vi hadde vært på tur nå. Måtte vært siden vi var på Brannhytta på Fjøsvikfjellet fant vi ut. Det skulle ikke gå så lenge før vi tok neste tur, ble vi enige om.
Det er fint i Ådals dype skoger, og kommer du langt nok inn i Ådals dype skoger så kommer du til Sokna.
Over haugen og brått var vi i enden av Hvalstjern. Der var isen så si borte, så hundene kunne få seg drikke.
Noen hadde laget en krakk i vannkanten, så vi kunne satt oss ned for å nyte ettermiddagssola
Ingen av hundene lot seg friste til et bad
Vi krysset over i enden av Hvalstjern, der lå det is på vannet og noe snø. Vi hoppet fra tue til tue og håpet st vi klarte å holde oss tørre på beina. Det håpet brast for min del. Så var det bare å klatre oppover åssiden for å komme til toppen. Heldigvis var all snøen smeltet der, så vi hadde kommet oss opp uten å henge i tauet som noen hadde knytt opp.
Bratt nok når man ser seg tilbake
Derfra var det tydelig sti helt ned igjen, tilbake til Åse.
Mye furuskog og fjellrygger man kan følge.
På toppen av Simarudkollen er det en varde og ei postkasse med turbok.
Jentene brydde seg særs lite om utsikten. Men vi andre sto litt å så utover Ådalen. Stien fortsetter rett over kollen og ned på andre siden ned mot den gamle linna.
Varga samarbeidet bra for et utsiktsbilde, før det var full fart igjen.
Dette var utsikten vi kunne nyte helt ned i skauen igjen når vi var kommet ned fra kollen. Gjør ikke noe med bratte oppoverbakker når man får utsikt på toppen.
Noen hadde hengt opp en saueskalle i et tre. Det så ut til at den hadde hengt der noen år.
Det var blå tepper av blåveis
Etterhvert dukket det opp noen hvitveiser også
Her var det mer folk som hadde gått, så stien var tydelig lang vei.
Stien ble breiere og snart var vi nede på grusveien som går parallelt med E16
Den kunne vi følge helt tilbake til bilen igjen. Takk for turen Åse.
