Hva gjør du gjennom uka?

 

Mandag etter jobb svingte jeg innom i fjøset for å kose med lamungene. Noen var allerede blitt så store at de var ute på egenhånd med  søyene.

I kveldinga ble Ingrid og Pink med meg og Wenche Lill en runde rundt Blystadjordet og lysløypa tilbake. Virre og Pink lot som de ikke så hverandre. Jeg skjønner ikke helt hva bilistene glante på når de kjørte forbi. Tre lekre ryper på 19 år, eller 5 forskjellige hunder på tissetur.

På tirsdag plukket jeg henne opp i barnehagen, skulle egentlig avlevere henne til Ingrid når hun sluttet. Men vi ble stående i kø både ved veiarbeidet og viking som skulle plukke opp en bil som hadde fått stopp midt oppe i veiarbeidet. Da sprakk tidsskjemaet og jeg måtte kjøre henne helt hjem etterpå isteden.

Det ble bare en liten tur nedover jordet og ned til elva med hundene, før jeg spiste middag. Da kom det ei regnskur så det ble med det på tirsdag.

Jeg og Sofie var innom fjøset på veien hjem på onsdag. Når vi hadde spist middag og Sofie hadde badet til kvelds, så tok jeg og Ingrid med oss hundene opp på Brøgåsen. Ingrid skreiv oss inn i turboka, før vi gikk ned igjen på andre siden av åsen.

Da vi kom ned til Blystadjordet så vi de to rådyrene igjen som vi så på mandag. Alle hundene fikk med seg dem.

Torsdag etter jobb var det rett hjem for å hente Varga, kursen ble satt til Veme for en playdate med Mumi igjen. Varga ble kjørt hjem og jeg dro på foredrag i Hønefoss kirke med Åse.

I Kunsten å leve, skal Zemir Popovac, snakke om sorg. Kunsten å leve - med sorg i hverdag fest. Psykologspesialist Zemir Popovac forteller om temaet. Zemir er psykologspesialist, utdannet ved Universitetet i Oslo. Han var med å grunnlegge Favne i 2013. I dag er han faglig leder ved Favnes seksjon for barn og ungdoms psykiske helse, hvor de tar imot henvendelser fra familier som opplever vansker i sitt samspill, foreldre som er bekymret for sine barn, og fra ungdom som strever med vanskelige følelser, vanskelige forhold til jevnaldrende eller til skolen. Lang historie kort, dette var en skuffende opplevelse. Ingen ny lærdom der gitt. Det var mer fakta om sorg, enn hvordan takle sorg, som jeg trodde det handlet om.

Fredag ble det en liten lunsjtur på Pelle. Det var mange kraner hos naboen, så det var unnskyldning nok for å ta seg en runde. Sneik med meg Pelle så han fikk gått på do. Jeg veit ikke helt hva de feiret, for det sto bare firmanavnet på bannerne. 

Det var ekstremt stille etter lunsj på jobben, så da ble det litt bilvask på meg og John. John var litt mer nøye enn meg, han gikk for innvendig vask i tillegg. Spørs om jeg får gjøre det på lørdag isteden. Etter jobb ble det en runde i havna og ned til elva med hundene, før jeg spiste middag.

Kjersti og Frida ble ned meg og Varga på Amcar treff i Hønefoss på lørdagen. Det var perlevær, så når vi dro hjem så  måtte jo de to andre hundene få sin tur også.

Jeg kjøpte noen poser med rosinboller, så dro vi opp på Nedre Kollsjøen for å kose oss i sola.

I dag har jeg vært hos Merethe og Marius. Litt småregn, men planen var Fetsund Lenser. Det var en skuffelse, så vi endte opp på flymuseene på Gardermoen isteden. Når vi dro tilbake så hadde Merethe disket opp med middag til oss.

Runde rundt Brøgåsen

 

Min siste feriedag på onsdag ble brukt sammen med Kenneth og Dua mi. Planen var egentlig en liten runde i skauen for å sjekke ut blåbærtilstanden. 

Jeg kom opp til dem når Sofie hadde sovet første dubben sin. Så gikk vi hjemmefra og gjennom Sokna sentrum. Vi startet på Blystadrunden med godt mot.

Det var godt og varmt i lufta, mye varmere enn det var når jeg dro hjemmefra. Der var det kjøligere og det blås.

Jeg synes det er trivelig å bo på landet når en kan gå tur forbi kuer på beite.

Vi hadde tatt med drikke til oss, og litt mat til Sofie. Ja sånn i tilfelle det ble en litt lengre tur enn vi hadde tenkt først. Vi har jo vært på tur før, så det tar fort litt lenger tid enn først tenkt.

Siden vi hadde tenkt oss til skogs, så ble vogna byttet ut med bæremeis. Hun er blitt så stor og liker å følge med på ting. Da er det greit med full oversikt på pappas rygg,

Før vi gikk hadde Pink gjemt seg i bilen min. Jeg hadde døra åpen så det ikke skulle bli så varmt for Hailey og Bella som ventet der. Det tok litt tid før jeg så at hun satt i førersetet, så hoppet hun i passasjersetet når hun ble oppdaget. Til baksetet når jeg tok etter halsringen hennes for å få henne ut. Det er ei som er vill etter å være med meg på tur. 

Jeg var optimist og gikk for joggesko, mye fordi begge fjellskoa mine var våte etter helgas strabaser på fjellet.

Jeg har vært på Brøgåsen tidligere i vår, men denne gangen var det ingen tydelige stier når vi kom litt opp i bakkene. 

Gjennom grinda og opp i skauen.

Vi syntes det var litt i tidligste laget å sette oss ned for å hvile allerede her. Men sikker greit med den muligheten for de som ikke er så spreke.

Etterhvert kom vi inn på veien som vi fulgte opp til snuplassen.

Der tok vi ei lita drikkepause alle mann.

Stien opp på Brøgåsen var slett ikke like hardtråkket som i vinter. Et sted på veien så misset vi noe, for vi fant aldri toppen av Brøgåsen denne gangen.

En skal ikke så høyt opp i lia for å få litt utsikt.

Jeg tipper det var rundt her det skar seg med stivalget vårt.

Vi stoppet for å spise blåbær, som det var mengder av oppover,

Kanskje det blir rein blåbærtur neste gang vi drar til skogs?

Etter hvert oppdaget vi at hjortelusflua har gjort sitt inntog i Soknas dype skoger allerede. 

Det viste seg at Sofie ikke var like attraktiv for hjortelusflua som det jeg og Kenneth var. Svette lukter sikkert bedre enn nyvasket babyhud for dem.

 

Stier kom og gikk og etterhvert begynte vi å sjekke telefonkartet for å kanskje finne en sti eller to vi kunne følge. Men Norgeskart appen hadde dårlig med stialternativer der vi var.

Vi hadde ikke noe navnfestet mål for dagen, så vi stresset ikke med å komme oss hjem ennå.

Utrolige mengder med sopp i skauen, og så store tugger av denne soppen har jeg aldri sett tidligere.

Hakkespetten hadde inntatt et bedre måltid

Noen hadde vært veldig flink til å tynne skauen sin, så det gjorde det ikke så veldig framkommelig for oss.

Ei som har koset seg med blåbærspising fra blåbærriset på egenhånd. Hun har blitt så flink til å plukke blåbær og putte i munnen. Kenneth fikk noen nedover nakken, men jeg synes hun fikk mesteparten i magen sin.

Da utsikten var Sognevannet og ikke Moelven sagbruk, da skjønte vi at vi var litt vel langt oppover enn vi burde. Sofies leggetid for dubb nummer to begynte å nærme seg i litt raske skritt. Vi skjønte at vi rakk i alle fall ikke hjem til hun skulle sove.

Vi tok en stopp så Sofie fikk i seg litt mat i det minste. Bare blåbær metter ikke så lenge.

Etter mye bushing i løpet av dagen fant vi ut at det kanskje var lurt å følge en traktorvei fra  ei hogstgruppe. Det er enklere å gå på vei enn å gå i skauen etter en stund.

Men den veien svingte så mye i feil retning, så vi fant raskt ut at det måtte bli mer bushing. Jeg bushet mer på den dagen enn jeg har bushet på alle mine tidligere turer i år.

Disse fikk stå for oss den dagen.

Skulle ikke tro at Sofie hadde gjort annet enn å bushe på tur i hele sitt liv. Hun bøyde hodet og lukket øynene og sa ikke et pip på hele turen. Snillere unge skal en leite lenge etter. Godt og vel leggetid og hun var like blid.

Vi kom ned på grusveien som ender opp ved Halvassbrua og hadde vel 8 kilometer omtrent igjen å gå på oljegrus, før vi var tilbake hos Kenneth igjen. Jammen godt at en har en sønn som ikke har blitt soffasliter når han passerte 30.

Slettene i Strømsoddbygda er lange når man kjører bil, og ennå lengre når en går. Særlig etter ei mil i skauen med bushing mesteparten av turen,

Det løser seg stort sett for snille jenter, så etter en kilometer med labbing så kom jammen skolebussen. Vi fikk haik ned til sentrum igjen og Sofie rakk nesten å dubbe i tide. Jeg var innom butikken på vei hjem og stupte i dusjen. På kvelden kjente jeg det kravlet og krislet ved øret. Og brått hadde jeg ei hjortelusflue inne i øret. Det var helt jævlig og krevde mye selvdisiplin for ikke å dytte noe inn i øret for å få den ut. Jeg prøvde å pirke litt med fingeren, men den kravlet lenger innover. Til slutt fikk jeg ristet den ut så jeg fikk tak i den på kanten av øret, og kunne puste lettet ut.

Om hjortelusflua beit meg i øret eller det bare er psykisk vet jeg ikke, men vondt i øret har jeg hatt etterpå.

Brøgåsen rundt

 

Hilde lurte på om jeg ville være med rundt Brøgåsen, så klart jeg slo til da. Vi gikk jo over der en gang når det var bart, så da tok vi gjerne turen igjen når det var tråkket sti oppover der. 16. mai i 2019 var det ukjent terreng. 

Denne gangen møttes vi på Kiwi i Sokna sentrum isteden for ved skytterbanen som sist. 

Ved den store rødelåven på Blystadjordet går det opp en sti

Det var en godt tråkket sti å følge, så sjansen for å gå seg bort var minimal. Det er jo noen veier og stier på kryss og tvers oppover, men med litt retningsans så gikk det  helt greit. Hilde hadde tråkket hjemmefra og mot Sokna tidligere, så alt var ikke nye stier for henne.

Langs veien til Ree var det flere tømmerlunder. Litt lenger opp var det lastbærer i drift og en kvister som sto parkert. 

Vi møtte folk både med og uten hunder i dag. En ting jeg ikke skjønner er de som har sele på hunden sin og henger etter som et slips. Løper til skogs når de møter andre hunder. Det må være et fryktelig slitsomt hundehold. Legg nå ned litt jobb i hundeholdet ditt, få på halsring og tren på passering av andre hunder så blir hverdagen enklere. Gamle damer har ikke noe på gåtur med hund å gjøre i sele og langt bånd. Hunden er ikke på noe lenger tur da, enn om den har kort bånd og halsring. Båndet er stramt uansett.

Ved snuplassen var det bare å velge en sti i riktig retning og legge ivei oppover bakken.

Det er mange skilter så det er ikke noe problem å se hvor du skal gå om det er sommer eller vinter. I juni hadde jeg og Wenche Lill en runde på en av de andre stiene i området. Til Lyarberget.

På starten av turen var det overskyet, men Hr Yr hadde meldt strålende sol litt lenger ut på dagen.

Dagens første glimt av utsikt.

Jeg var glad jeg hadde piggsko og Hilde ønsket at hun hadde brodder. Om vi tråkket utenfor stien så var det ikke hold i det heletatt. Så vi hadde valget om ganske hard og glatt sti oppover eller snø til godt opp på låret noen steder.

På toppen var det bare å gå de få meterne fram til grillplassen. Eller utsikten som de kaller det.

Når vi kom dit, så vi den første stripa med blå himmel. Og før vi var nede ved bilene igjen så var det knall blå himmel og steikende sol som virkelig varmet.

Kanskje det blir grilling av pølser neste gang?

Viktig med dokumentasjon og å nyte utsikten når man er kommet opp. 

Idyllisk plass å hvile litt dette her. Vi skreiv oss inn i boka og gikk ned igjen.

På vei ned igjen ledet Hilde og Bella ann.

Det er litt stilig når skyene trekker seg unna, så det ser ut som noen har skåret med kniv.

Sånne dager er det bare å nyte.

Hilde hadde tatt med solbriller, det hadde jeg lagt igjen i bilen. Men utover dagen hadde man virkelig trengt det egentlig.

På veien tilbake ble det nydelig utsikt

Det blir fint når skauen er borte, men slike store flater tar det lang tid før det er skau igjen.

Det var flere krakker langs stien, så det er bare å slå seg ned om en føler for det.

Stien kom ned ved Vanntårnet. Da var det bare å følge veien over Permobakken og ned til Kiwi igjen. Jeg var en snartur innom butikken før jeg dro hjem igjen. Takk for turen Hilde, gleder meg til sommerens planer skal settes ut i livet.