Rotur og kveldskos

Lørdasgsettermiddagen var det så si vindstille og vi kunne teste båten som fulgte med på hytta. Det skulle være redningsvester der, men det var det ikke, så det var godt vi hadde tatt med hjemmefra. Litt i største laget for Sofie, men vi strammet både båndet rundt livet og det mellom beina. Vi var jo fire voksne med redningsvester og vannet var så si badetemperatur, så det skulle gå greit. 

Når Kenneth hadde fisket fra brygga om kveldene så hadde ha sett på denne dubben som kroken hadde satt seg fast i mellom steinene. Så første prosjekt var å redde denne så Ingrid kunne hjelpe Sofie med markefiske seinere på kvelden. Merkelig utforming på båten, men vi fikk nå plass alle fem da.

Ingrid og Patran dannet baktropp, de hadde jo kledd seg som de skulle på pilketur. Jeg og Sofie satt i spissen foran. Kenneth rodde som en helt. Og vi andre prøvde å sitte ganske rolige.

Patran satt klar med bøtta om Ingrid skulle få en fisk på spinneren. 

Det er ikke innsatsen det skal stå på.

I sivet gjemte det seg andunger. Rart de fikk leve med mengder av gjedder under beina på dem.

Ei som er godt fornøyd med å få øye på ender og kunne kjenne på vannet.

Når vi satte kursen mot hytta igjen smatt hun bort til tante. Det var mer spennende det enn hos meg, for Ingrid hadde jo fiskestanga ute.

Båtliv uten motor er kos. Jeg er ikke så glad i bråk og leven jeg.

Sofie ble litt lei, så hun, Ingrid og Patran gikk i land på brygga, mens jeg og Kenneth tok en liten runde til. Rett ut for ei øy så var det noen polakker som var litt i overkant mer velutstyrt på fiskefronten enn oss. 

De dro opp ei gjedde som vær nærmere meter'n lang når vi passerte. Heselig beist.

Sofie fikk ikke fisk, men det var stas med egen stang. Etterhvert la hun seg og da begynte sola å nærme seg horisonten.

Sola forsvinner brått når den først begynner å dale. Kenneth hadde hørt at om en holdt hånda ut fra seg mot sola, så var det et kvarter per finger før den forsvant. Det stemte rimelig godt denne kvelden.

Jeg prøvde å få til noen stilige bilder av Bella på brygga, men den var i smaleste laget, så jeg kom liksom ikke langt nok unna til å få det til sånn som jeg hadde tenkt det.

Men noe må man jo finne på mens man venter.

De helt store fargene i solnedgangen uteble

Brått var den nede i småskauen

Det begynte å mørkne og Kenneth dro i land et par gjedder denne kvelden også.

Tusen takk for en trivelig langhelg, med mye aktivitet og mye kos. Man trenger ikke gjøre så mye ut av ting, man må bare nyte hvert øyeblikk og kose seg.

 

Gjestbodåsen på Sjusjøen

På lørdag var det meldt solskinn og forholdsvis lite vind, så da måtte det bli en fjelltur. Hundene hadde vært veldig greie å ha med seg rundt både på Maihaugen og i Lilleputthammer, så de fortjente en fjelltur. Nå ja fjell og fjell, men vi nærmet oss 1000 meter over havet i myrterreng. Jeg hadde googlet litt kvelden før og kommet over Luddenhytta, som befant seg et par kilometer unna et innsjekkingspunkt i Fjelltoppjakten.

Vi hadde vel knapt nok parkert før velkomstkomiteen stilte opp, til Sofies store glede. 

Etter å ha sett etter sauer noen år er jeg ganske flink til å  lese litt kroppsspråk. Man skal være litt skeptisk til å møte sauer når man kommer med ei på vel to år som er vant til å kose med dem, og man i tillegg har tre hunder. Denne søya var bare nysgjerrig, særlig på Varga.

Jeg veit at Varga er snill, så jeg var ikke bekymret for at hun skulle gjøre sauen noe. Jeg sto i ro og lot søya få gjøre som hun følte for. 

Når hundene var sjekket ut så snudde hun og gikk bort til Sofie. Hun fikk beskjed om at ikke alle sauer er som de hun pleier å kose med, så hun måtte stå rolig så søya fikk sjekke henne.

Pink, Bella og Varga var ivrige der lamungene hadde stått.

I enden av hyttefeltet på Kuåsen lå Luddenhytta, så vi måtte opp med kartet for å finne riktig sti til hytta. For var det noe det var mye av på Sjusjøen så var det hytter. I alle størrelser. Jeg har vært der en gang da jeg var 12-13 år, så alt var nytt for meg.

Det skal være gøy på tur, så det ble noen omveier i grøftekantene for å klatre opp på store steiner.

Sykkelsti som førte helt til innsjekkingspunktet i fjelltoppjakten, så da var det håp om å holde seg tørr på beina helt tilbake i bilen.

Luddenhytta hadde ei lita nabohytte også, men den fant jeg ikke noe om.

Noen titter inn, mens andre titter ut.

Hytta sto åpen, klar for overnatting. Men vi skulle til nabohytta Luddenhytta.

Luddenhytta er bygd på slutten av 1800-tallet av Simen Olestadengen, som var fra en liten plass i Mesnali. Årstallet 1879 er skrevet over inngangsdøren. Hytta er bygd i et enkelt reisverk og har flistak. Hyttas grunnflate var opprinnelig på to gange to meter med ovn omtrent midt på gulvet og med tre benker langs veggen rundt ovnen. På den fjerde siden av ovnen er inngangsdøren som sitter i gavlen. Ovnen ble brukt både til oppvarming og matlaging. Denne grunnplan var likt i flere av de tidligste hyttene. Luddenhytta ble påbygd seinere med et inngangsparti og fikk også et uthus.

Det var helst folk fra nordre del av Mesnali og gjerne flere familier i fellesskap, som bygde i Kuåsen og på denne tiden var det flere hytter av samme slag. Det er nevnt fire i en rettsak fra omkring 1900, hvorav tre lå her innerst i Kuåsen rundt Luddenhytta. Hytta er et kulturhistorisk minne om en tid da det var viktig å nytte fjellets ressurser for å overleve i en fjellbygd. Folk gikk til fots opp i fjellet for å plukke bær og fiske og jakte på hare og rype, og de måtte derfor ha et sted å overnatte. Hyttene var først og fremst ment for livberging, og på den tiden var det ikke økonomisk rom for ferie og fritid for ikke å snakke om fritidsaktiviteter. Alt skulle være «til nytte», og tid og ressurser brukt til noe annet kunne ses på usolidarisk, grensende til umoralsk. 

Likevel kunne en tur til fjells for å jakte eller fiske, bety et pusterom fra trangboddhet og dagliglivets slit, og en kan kanskje si at den som tok disse fjellturene til en ytterlighet, var Ludvig Olestadengen som etter hvert flyttet inn i hytta i Kuåsen.Det enkle livet til Ludvig i fjellet der han bodde både sommer og vinter, fasinerte mange slik at han over tid, ble en egen turistattraksjon med sine fargerike historier og spesielle levesett, og han fikk postkort fra hele verden som ble satt opp på veggene i hytta. Likevel var dette livet sikkert ikke helt enkelt. Å sitte inne på fjellet i et kummerlig husvære med dårlig råd en kald og mørk vinternatt, kan ikke ha vært bare romantisk.

I bind 6 i Brøttumsbøkene, blir Ludvig utførlig omtalt. Videre er det gitt ut en bok i 1995 av Kari Skanche: Fjellkongen Ludvig «Ludden». Luddenhytta er et historisk minne fra en tid der det meste dreide seg om å overleve, og den er en interessant kommentar til alle de nye hytter omkring som viser en livsform der fritid og rekreasjon har større betydning enn livberging. Brøttum historielag har tatt på seg ansvar for å vedlikeholde hytta. Dette kan være en utfordring der den står åpen og ubeskyttet i et værhardt landskap, slik den alltid har stått. Det er lagt ut gjestebøker i hytta der besøkende kan skrive navnet sitt, og vi ser at hytta har mange gjester.

 Historielaget er avhengig av og takknemlig for at folk i fjellet hjelper oss med å ta vare på Luddenhytta.

Det er en krakk og et bord utenfor hytta, så vi slo oss ned en stund så Sofie kunne hvile beina sine litt. Hun hadde gått hele veien fra bilen.

Til Luddenhytta var det 8-900 meter fra bilen, til insjekkingspunktet var det 2,5 kilometer fra Luddenhytta. Vi var 4 stykker til å bære henne i og med at vi ikke hadde tatt med bæremeis for fjelltur. Så det skulle ikke bli noe problem, da hun aller helst vil gå selv.

Unge og bikkjer gikk på rundgang, for å få en praktisk gjennomførbar tur.

Godt med litt Bestemor kos 

Vi stoppet ved alle skilt som var satt opp, for at hun skal bli vant til å følge skilting og merking av stier. Hun fikk lov å fotografere litt, så når kamera er innstilt på serie bilder, så har jeg nå en god del like bilder av Kenneth med hunder. 

Store steiner skal sittes på og litt sjekking av kartet ble det også. Man behøver ikke gå lengre enn nødvendig så man misser innsjekkingspunktet. Så da ble det til at Sofie også måtte hjelpe meg å sjekke kartet for å se hvor langt vi hadde igjen.

Om hun ikke skjønner så mye av kart ennå, så har det med å skape en vane for fremtidige turer. Lære henne til å bruke de hjelpemidlene en har i ukjent terreng. Ingrid, Kenneth og Sofie tok en banan og hvilte her, mens jeg og Patran la i vei mellom krypvegitasjonen for å komme oss opp til innsjekkingspunktet 200 meter unna.

Etter hvert fant vi ut st det var antydning til en sti inniblant all bresken og grana.

Jeg hadde fått både en ny kommune og ett nytt fylke i fjelltoppjakten.

Hun gikk endel på tilbakeveien, men både Kenneth og Patran trådde til når jeg og Ingrid ikke hadde henne på armen. Til middag ble det pizza og is til dessert. Viktig å kose seg når man er på ferie tur.

 

Maihaugen på Lillehammer

 Har du noen gang lurt på hvordan det ville være å reise tilbake i tid? Maihaugen er Norges største friluftsmuseum, men kan like gjerne beskrives som en tidsmaskin der du legger ut på en lærerik reise i tid. Det minnet egentlig mye om Norsk folkemuseeum på Bygdøy. Der var jeg i august 2022. Del 1 , Del 2 og Del 3 om du er interessert. På Maihaugen kan du oppleve både gårdslivet på 1800-tallet, det travle bylivet på 1900-tallet, gå i varierte utstillinger og nyt det fantastiske kulturlandskapet med over 200 historiske hus.

Maihaugen er et kulturhistorisk museumssenter på Lillehammer. Museet ble grunnlagt av Anders Sandvig i 1904 og er Norges største friluftsmuseum. Maihaugen huser en rekke antikvariske bygninger, inkludert blant annet storgård, kirke, skole og postkontor. I tillegg har museet en omfattende samling av gjenstander fra middelalderen og frem til vår tid. Museets hovedbygning ble oppført i 1958 og har blitt utvidet flere ganger.

Fra 2011 inngår Maihaugen i stiftelsen Lillehammer museum, som også omfatter Bjørnstjerne Bjørnsons hjem Aulestad, Sigrid Undsets hjem Bjerkebæk, Norges Olympiske Museum, Norges postmuseum og Lillehammer Kunstmuseum. Etter etableringen i 1904 samlet Maihaugen raskt en stor samling av bygninger og gjenstander fra ulike tidsepoker, og har hatt stor betydning for utviklingen av norske museer.

Maihaugens oppgave er å samle, dokumentere, forske på og formidle historie fra Gudbrandsdalen og Lillehammer. Gjennom utstillinger, aktiviteter og forskning arbeider museet for å bevare kulturminner og dele kunnskap om regionens utvikling fra 1500-tallet og frem til i dag.

Maihaugen er distriktsmuseum for Gudbrandsdalen, og har i tillegg et nasjonalt ansvar for museenes fagnettverk for samtidsdokumentasjon og håndverk. Museet er også en avdeling av Innlandsarkiva.

Kulturhuset Maihaugsalen ligger i besøkssenteret på Maihaugen hvor det arrangeres konserter og andre arrangementer. Maihaugsalen åpnet i 1994 som kulturarena i forbindelse med OL på Lillehammer og tilbyr et variert kulturprogram gjennom hele året.

Friluftsmuseet på Maihaugen består av over 200 historiske bygninger fra middelalderen frem til 1900-tallet. Sentrale samfunnsinstitusjoner som kirke, skole, postkontor, jernbanestasjon, butikker, fengsel og militært telthus er representert i friluftsmuseet, og viser både arbeiderhjem og overklassens boliger fra regionen.

Bygningene er flyttet fra ulike steder i Gudbrandsdalen, Lillehammer, Gardermoen og Oslo, og viser forskjellige tidsepoker. Bygningene inkluderer blant annet Garmo stavkirke fra 1200-tallet, middelalderens årestuer, tradisjonelle peisestuer, eneboliger fra 1900-tallet og Fremtidshuset fra 2001.

Friluftsmuseet på Maihaugen er delt inn i flere områder, der de mest sentrale er Bygda, Byen og Boligfeltet. Bygda gir et innblikk i det gamle bondesamfunnet, med bygninger som tidligere var hjem for gårdbrukere, håndverkere og embedsmenn. Området inkluderer blant annet kirke, skole og flere gårdsanlegg. Her ligger også storgården Bjørnstad, som består av 27 bygninger og er det største gårdsanlegget i Maihaugen. I 1913 var dette det første gårdsanlegget av denne størrelsen som ble flyttet til et museum.

Byen er utformet etter en innlandsby tidlig på 1900-tallet. Mange bygninger her er flyttet fra sentrum i Lillehammer, og viser byens historie med forretninger, verksteder og boliger. De ulike miljøene gir innblikk i livet for folk fra ulike sosiale lag.

Boligfeltet består av eneboliger som representerer ulike tiår på 1900-tallet. Her kan man blant annet følge den teknologiske utviklingen i boligene, og se hvordan ulike sosiale og økonomiske forhold har påvirket familienes livssituasjon i løpet av århundret.

Samlinger og utstillinger

Gjenstandssamlingen i hovedbygningen inkluderer gjenstander knyttet til håndverk og håndverkstradisjoner, samt gjenstander fra hus og hjem i både by- og bygdemiljøer. Museet har også en stor tekstilsamling med klær og hustekstiler fra 1600-tallet og fremover. I tillegg har Maihaugen også en stor våpensamling som strekker seg fra 1500-tallet og frem til moderne tid.

Museet har både faste og midlertidige utstillinger. Den faste utstillingen «Langsomt ble landet vårt eget» viser hverdagslivet til menneskene i regionen fra istiden og frem til i dag. Utstillingen «Anders Sandvigs tannlegekontor» består av en tannklinikk med behandlingsrom, venterom og et laboratorium fra slutten av 1800-tallet.

Maihaugen har også en stor fotosamling med fotografier som blant annet inkluderer portretter, fotografier fra hus og hjem, arbeidsliv og fritid, historiske markeringer fra slutten av 1800-tallet og frem til vår egen tid. Biblioteket omfatter rundt 50 000 bind og er et fag- og forskningsbibliotek som betjener alle avdelinger ved Lillehammer museum. En del av museets samling vises i DigitaltMuseum.

Maihaugens grunnlegger, tannlegen Anders Sandvig, bosatte seg på Lillehammer i 1885. To år senere begynte han å samle gamle gjenstander fra regionen. Han var bekymret for at lokal kulturarv skulle gå tapt, og kjøpte boliger, verktøy og andre gjenstander fra bondekulturen i Gudbrandsdalen, som han flyttet til sin eiendom på Lillehammer.

I 1904 ble Sandvigs private samling overdratt til Selskabet for Lillehammer Bys Vel og flyttet til Maihaugen, hvor friluftsmuseet åpnet den 2. juli samme år under navnet Maihaugen – De Sandvigske Samlinger. Sandvigs plan med museet var å gjenspeile en tradisjonell del av Gudbrandsdalen, og vise et variert utvalg historiske hjem for å skape et representativt bilde av bygdesamfunnet. Terrenget i Maihaugen ble nøye utnyttet ved plasseringen av hus, tun og hele anlegg, noe man blant annet kan se i setergrenda.

I begynnelsen samlet Sandvig hovedsakelig spesielle gjenstander med unikt utseende eller en interessant historie. Etter hvert begynte han også å samle gjenstander fra hverdagslivet, særlig redskaper og objekter knyttet til håndverk. Selv om han først og fremst samlet fra Gudbrandsdalen, utvidet han sitt innsamlingsområde til hele Norge når det gjaldt håndverksrelaterte gjenstander. Sandvig ledet museet frem til 1946.

Sandvig ble etterfulgt som museumsbestyrer av arkeologen Sigurd Grieg i 1946. Grieg finansierte en betydelig utvidelse av museet, med en brannsikker bygning for verksteder, magasiner, arbeidsrom og spesialsamlinger. Han utvidet også staben, slik at museet ble et aktivt forskningsinstitutt, et arbeid som ble videreført av Fartein Valen-Sendstad fra 1964.

Virksomheten på Maihaugen ble etter hvert mer variert med blant annet diverse utstillinger, og i 1967 ble en kongresshall reist. Fra 1985 ledet Magne Velure museet gjennom en omfattende utbygging før Lillehammer-OL i 1994. Hovedbygningen ble omgjort til et kulturhus for Lillehammer, med Maihaugsalen, ballettsal, garderober, kafé, museumsbutikk og utvidede utstillingsarealer. Olav Aaraas var direktør fra 1994 til 2001, og hadde ansvar for utviklingen av nye utstillinger til OL, samt etableringen av 1900-talls-samlingen.

Flere institusjoner har vært en del av Maihaugen gjennom historien, blant annet Bjørnstjerne Bjørnsons hjem Aulestad (fra 1965), Norges postmuseum (fra 2003), Sigrid Undsets hjem Bjerkebæk (fra 2008),

 Norges Olympiske Museum (fra 2014) og Lillehammer Kunstmuseum (fra 2018). Alle disse er nå avdelinger i Lillehammer museum. Museet huser også Norsk håndverksinstitutt, etablert i 2001 etter sammenslåing av Handverksregisteret (grunnlagt på Maihaugen i 1987) og Sekretariatet for små og verneverdige fag (grunnlagt i 1996).

Der de hadde laget setergrend var det mange dyr.

Hesten sleika hånda til Ingrid

Setergrenda lå idyllisk til

Ei stavkirke har de der også

Vi hadde en trivelig dag på Maihaugen før vi satte kursen mot Næra og hytta vi hadde leid fram til søndag.

Vatga var ikke særlig imponert over å bli puttet inn i et slikt lite hus.

Men Sofie syntes det var gøy

Det var en hage der med mange små skulpturer.