Question: Hva skjer på Gålå?

Kan du tenke deg hvor nydelig det var å våkne opp søndag morgen uten å høre et eneste regndrøpp utenfra? At det ikke sildret i takrenna som ikke klarte å ta unna mengdene som fosset ned fra himmelen? Søndag ble også avreisedag, så under frokosten kom det opp forskjellige reiseruter vi kunne ta hjem. Kjersti hadde nemlig vært på de traktene for mange år siden, så vi skulle friske opp gamle minner ble konklusjonen.

Første stopp etter avreise ble Gålå, der parkerte vi ved bommen omtrent for å ta første runden ut i terrenget. Etter en stillesittende dag på lørdag var jeg klar for mer enn en tur. Kjersti derimot var ikke fult så klar, men en tur var hun gira på. Det var helt greit å gå, for beina hadde vi ikke trenet nevneverdig dagen før. Vi var begge litt småstøle når armene skulle over ørehøyde. Begrense seg, det vet vi ikke hva er noen av oss. Vi er nemlig ikke såååå gamle at vi trenger begrensninger. 

Det var ikke så mye myrull som jeg hadde regnet med, men på ei myr var det en god del. Etter gårsdagens regnvær så var den ganske sammenklistret og struttet ikke som den pleier utover myra.  Frida sjekker gapahuken, det kan jo hende det er noen skumle menn der.

Det var nok av alternativer for turruter, ja om vi hadde ski da vel og merke. Til fots var det kun ei løype.

Til tider var det ganske tett å komme fram, men fin sti å følge hele tiden.

Til tider rimelig vått etter alt regnet og endel bekker som vi måtte krysse.

Ruta vi hadde valgt inneholdt mye myr og mange vann.

Det var satt ut utallige krakker langs stien, ikke alle hadde like fin utsikt som denne.

Plutselig dukket det opp en svær steinhaug i vannkanten.

Stien gikk rundt vannkanten og vi fikk se denne steinhaugen på nært hold.

Det var flere informasjonstavler langs stien, og denne steinhaugen viste seg å være et skiferbrudd.

Etter ennå en klynge med skilt valgte vi å følge veien vi endte ut på i retning parkeringen.

Når stien er så brei at en kan gå ved siden av hverandre, da kalles det vei.

Det var egentlig veldig lite sau i fjellet. Innimellom møtte vi på noen få søyer med lammene sine.

Når det har regnet så mye at bekken flommer over brua.

Da gjelder det å vasse over der brua er, ellers kan det brått bli veldig djupt.

Bella er ikke fult så nøye på slikt

Det var en nydelig temperatur å gå i. Helt greit at sola bare glimtet til innimellom.

Det bugnet av markblomster i fjellet

Etter å ha gått noen kilometer langs denne veien ble vi litt i tvil om den kom til å svinge så mye at vi kom tilbake til parkeringen. Plutselig hørte vi biler i det fjerne, så vi antok at vi nærmet oss Peer Gyntvegen. Brått dukket den opp i småskauen sammen med noen sauer.

Det var stor forskjell på sauene, noen forsvant så fort de så oss, mens andre eide rett og slett plassen sin.

Så gikk veien rett fram så langt øyet kunne se. Det var ikke mange humpene på denne veien, men jammen var det en bil som kjørte rett opp i en søledam så jeg ble sprutet på fra topp til tå. Kanskje helt greit at den bilen ikke stoppet kjenner jeg i etterkant.

Utover dagen var det spådd mer og mer sol, det viste seg å slå til.

Etter endt tur bevilget vi oss en kjøttkakemiddag med kålstuing på kafeen på Gålå.

 

Hvor i all verden?

Når man har fri fra jobben og noen ikke gidder å gjøre ting de har lovet, så måtte jeg ta en kjøretur for å hente bunaden til Patran som var ferdig. Med knallvær så frister det slett ikke å kjøre nærmere fem timer i bil, det er kjedelig nok å kjøre bil i dårlig vær om en ikke skal bruke opp tiden med knallsol og blå himmel.

Da er geocaching ypperlig avbrekk med jevne mellomrom. Men det er slett ikke så enkelt med både kjøring og sjekke hvor på kartet jeg befinner meg i forholde til cachene, så det ble mest til at jeg så meg ut visse områder som hadde endel cacher også stoppet jeg der og gikk en runde for å plukke.

Fotoapparatet ble like flittig brukt som det pleier, så jeg kan friste med en god del forskjellig i dag.

Vårblomstene bugnet i tepper innover på skogs stiene flere steder. Hvitveis, blåveis og hestehoven sloss om plassen.

Vannstanden var ekstremt lav og det var ikke et veldig pent syn mange steder.

I løpet av turen ble det noen jeg ikke fant, og jeg var ikke aleine om at jeg ikke hadde funnet dem. Må si jeg savnet litt selskap på en slik runde. Jeg hadde ikke med meg en hund engang siden jeg regnet med at det ble noen mil i bil og knallvarmt. Nei da hadde de det bedre hjemme i hundegården med både vann og mulighet til å røre skikkelig på seg.

Tipper du har gjettet på hvor jeg har vært gjennom dagen... At jeg har passert Lygna og Einavatnet for å komme til Mjøsa.

Før jeg til slutt nærmet meg Husfliden på Lillehammer for å plukke opp bunaden hennes.

Mjøsa var langt i fra isfri, så det er nok en stund til Skibladner kan ta sin runde.

Ved sida av arbeidet med å byggje opp museet på Lillehammer engasjerte Sandvig seg sterkt på mange andre område. 1905–16 dreiv han Stribolt bokhandel på Lillehammer ved sida av tannlegepraksisen og museumsarbeidet. I åra etter 1910 stod han fremst i striden for å hevde posisjonen til distriktsmusea i forhold til dei nasjonale musea, og han var sentral i arbeidet som førte fram til etableringa av Norske Museers Landsforbund 1918. Han stifta Oppland avdeling av Fortidsminneforeninga, og han var medstiftar av Gudbrandsdal historielag. Han var medlem i styret for utsmykking av Eidsvollsbygningen og i det sakkyndige utvalet. Og han var medlem av den sakkyndige komiteen for Akershus slott.

Den historiske bakgrunnen, ideen til Birkebeinerrennet er hentet fra denne historiske birkebeinerferd.

Sekken på 3,5 kilo, som alle birkebeinere må bære, symboliserer kongssønnen Haakon Haakonsøn.  Det var borgerkrig i Norge rundt år 1200 Under hver sin høvding kjempet flokk mot flokk om herredømmet av landsdelene og riket. Birkebeinernes fører, kong Sverre hadde tilkjempet seg makten over det meste av landet da han døde i 1202. Men i Viken og over Opplandene var baglerne sterkest. Haakon Haakonsøn ble født i Østfold våren 1204. Faren, Haakon Sverressøn døde Nyttårsdagen i 1204, og kongssønnen ble straks "etterstrebd" av baglerne som ville ha et mulig kongsemne av veien. Derfor måtte Haakon bringes i sikkerhet, og noen birkebeinere flyktet med barnet for å føre det til vennen, kong Inge i Nidaros.

De kom til Hamar på julaften i 1205, og fór videre til en liten gård ved Lillehammer, hvor de holdt seg skjult i julen. Da de skulle videre turte de ikke ta den vanlige veien opp gjennom Gudbrandsdalen, men dro over fjellet til Østerdalen. På denne turen led de mye ondt av styggevær, frost og snø. De to beste skiløperne av dem, Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka dro i forveien med det ikke ennå 2 år gamle barnet, og nådde velberget ned i Østerdalen, hvor bøndene tok vel imot dem og viste dem veien videre nordpå. Bak sagaens knappe beretning om denne birkebeinerferd ligger en dåd som må tiltale norsk ungdom til alle tider. Vi ser for oss de to menn der de kjemper seg fram over fjellet i forrykende uvær uten å tenke på å snu eller gi opp. Det var landets framtid det gjaldt, og de satte inn alt de eide av mot, krefter og vilje for å bringe i sikkerhet det barn som de håpet og trodde skulle bli Norges konge. Haakon Haakonsøn ble konge og gjorde slutt på borgerkrigene. Under ham hadde Norge sin storhetstid i middelalderen.

En merker godt at det har blitt lengre og lysere kvelder, så en tilbringer mer tid ute enn inne for tiden. Jeg må henge i litt for å få noen cacher for det skal bli litt gøy å logg nummer tusen. Nå har jeg 922 så det er nok ikke så lenge til det blir en ordning på det tenker jeg. Patran skal utplasseres på Langedrag på søndag og helt til fredag, så da kan jeg ha noen lange dager med hundene ute i naturen. På bokse jakt!

Det blir mange bilder om dagen også, så de kommer etterhvert. Det er så gøy å ta bilder nå som jeg har blitt forholdsvis godt kjent med det nye kamera.

Spørs om det er noe verneverdig som brant, for med så mye stillaser så skal det nok ikke rives etter brannen. 

Utrolig mye fint en kommer over når en er på slik boksejakt. Også midt i sentrum da gitt.

Jeg må ærlig innrømme at jeg har litt sansen for sånne skulpturer jeg altså.

Dog ikke alle...

Reineste synagogen

Denne gamle stakkarslige mannen fikk jeg umiddelbart sympati for. Nesten så en spurte om det var noe en kunne hjelpe han med.

Stakkars stakkars gamle mann...

Det blir mange kirkecacher når en er på cachetur, det er nesten bankers at det er en cache når det er en kirke.

De er ikke så moderne av seg oppover i dalom!

Får nesten litt følelse av sørlandet når en hører måkeskrik.

Det gamle byggverket begynner å bli litt slitent

Jeg måtte ta en liten tur over Mjøsbrua når jeg først var på de kanter så jeg fikk logget meg et nytt fylke. Så nå er Hedemark i boks også, så får jeg plukke kommuner der etterhvert.

Jeg kjørte til Ringsaker kirke og cachet meg tilbake til brua. En liten snarstopp i Moelven. Der følte jeg meg ikke så veldig smart da. Sto inne i en treklynge midt på en steinlagt plass vedbiblioteket da det kom to guttunger inn i de samme trærne. Hei sa jeg, hei sa dem. Han ble litt rar så sa han at han drev med geocaching. Det gjør jeg også sa jeg, har du funnet denne boksen her. Ja det hadde han, han pleide å innom etter skolen han for å se om det hadde dukket opp noen nye bytteting,for han hadde pose i sekken med småsaker.

Jeg klatret meg opp til en bygdeborg og forserte tepper av blåveis på veien til toppen.

I dag har jeg atter vært på boksesanking når Patran skulle prøve kappe til konfirmasjonen og ta bilde i kirka, etterpå hadde de pizza på kafeen som avslutning på konfirmasjonsforberedelsene, nå er det bare å vente på selve dagen.