Hurum-/Burudåsen naturreservat

Jeg har fått Åse til å laste ned Fjelltoppjakten også, så i dag hadde vi vår aller første innsjekking i sammen. Vi møttes ved kalkverket i Åsa etter jobb på tirsdag, for nå er det bare å utnytte ettermiddagene.

Det var stor gjensynsglede på jentene. Varga lurte når hun skulle være med på jobb to dager etterhverandre, men hun sover stort sett hele dagen. Er ute til lunsj på en dolufting, før jeg går å spiser nista. Så gikk tiden veldig raskt før det var på tide å dra til Åsa for å møte Åse.

Hurum/Burudåsen danner en markert nord-sør gående kalkrygg øst for Steinsletta. Skogen domineres av furu, med stort innslag av urter i feltsjiktet. Vi gikk veien utover så vi kunne gå åsryggen tilbake. Vi hadde nemlig planer om å time solnedgangen på toppen av Burudåsen.

Hurumåsen/Burudåsen naturreservat ligger i Ringerike og Hole kommuner, og dekker et areal på ca 420 dekar. Reservatet ble opprettet 9. juli 1993, men er endret i 1998 og i 2000. Formålet med fredningen er å bevare et tverrsnitt av de typiske kalkfuruskogutformingene som finnes på Ringerike. 

Tørre urterike skogtyper, lågurttyper samt ekstremtørr lavdominert kalkfuruskog er representert. Området har en interessant flora av kalkkrevende lav, sopp og karplanter. Hurumåsen/Burudåsen er en smal og langstrakt ås som stikker opp i et nokså flatt jordbrukslandskap øst for Steinsletta. Åsen går nord-sør og har en 45 m høy raskant på vestsiden. 

Berggrunnen er dominert av siluriske kalksteinslag som heller jevnt mot øst med en skarpt avkuttet brattkant mot vest. Slike skråstilte kalkrygger er et karakteristisk element i kambro-silurlandskapet på Steinsletta. Burudåsen er kanskje den mest iøynefallende og mest velutviklede av disse ryggene. Kalkryggen viser på en pedagogisk måte sammenhengen mellom berggrunn, landformer, økologi og vegetasjon. 

Kalkfuruskogen her er en av de største og mest representative på Ringerike. I tillegg til kalkfuruskogen finnes også godt utviklede partier med lågurtgranskog, sørvendte berg og rasmarker og noe naturbeitemark. Det er en artsrik flora av karplanter i området med over 150 registrerte arter. 30 av disse artene står på norsk rødliste for arter fordi de er trua og sårbare. 

Rødflangre er en av de vanligste orkideene i kalkområdene i Hole, og den er svært vanlig i naturreservatet. Sjeldne fiolplanter som bakkefiol og sandfiol, og fjellplantene mogop og skåresildre har forekomster i området. Innslaget av fjellplanter er sjeldent i lavlandet. De moserike furuskogene og granskogene har en svært artsrik og sjelden kalksoppflora. Blant annet er småjordstjerne, gyllenfagerhatt, galleslørsopp registrert her, og besk kastanjemusseron er en dominerende art i området. Kalkbergene i skrentene mot vest er voksested for flere interessante arter av skorpelav. 

 Hele naturreservatet er gammel kulturmark som tilliggende gårdsbruk og husmannsplasser har benyttet som beite fram til første del av 1900-tallet. I reservatet finnes et gravfelt fra bronse- eller jernalder, og en kalkovn. Nordøst for reservatet ligger et kalksteinsbrudd. En tur på Burudåsen er en opplevelse med storslått utsikt vestover fra kanten av kalkryggen. Den er viktig for friluftslivet, og det går en rekke stier i åsen. Området er av stor interesse i geologisk sammenheng og benyttes mye til undervisning og forskning. 

Du kan ferdes fritt til fots og på ski i naturreservatet, og du kan sanke bær og matsopp - Du kan jakte etter gjeldende lovverk - Bruk av naturreservatet til telting, idrettsarrangement eller annen organisert bruk er forbudt - Bålbrenning er forbudt - All vegetasjon, herunder døde busker og trær, er fredet mot skade og ødeleggelse - Det er forbudt å fjerne planter eller plantedeler fra reservatet - Motorferdsel er forbudt, utenom på eksisterende bilvei.

Så er det litt sånn når man først har tatt noe i bruk, da blir man lett litt iherdig. Jeg burde jo vite nå snart at om jeg ikke har tenkt å bruke noe, så skal jeg ikke laste ned noe. Jeg klarte meg gjennom hele sommeren da, før jeg ble iherdig. Det kom sikkert av alle regnskurene som gjorde turer lite fristende.

Jeg synes det er litt gøy med statistikker, så da kjøpte jeg like godt premium medlemskap. Går ikke akkurat konk av det der. Siden det kun er 9 sjekkpunkter i Hole, så bør vel kanskje målet være å ta alle de? Hadde det ikke gått mot vinter så kunne jeg valgt å ta en tur i en ny kommune hver gang jeg skulle ta en ny innsjekk. Han som leder har 264 kommuner sjekket av. Jeg har 3 kommuner av 3 innsjekkinger. Han som leder over flest innsjekkinger har 1736 topper. 

Håper på å få med Patran på laget, så kan vi samle fjelltopper begge to på en bruker isteden for å konkurrere på egenhånd. Får jobbe litt med et teamnavn og ta et profilbilde. 

Timingen med toppunkt og solnedgang nailet vi veldig bra. Å være på tur med Åse er som å følge Olsenbanden. Alt er nøye timet og tilrettelagt og ting blir vellykket. Det er jo begrenset hvor galt ting kan gå på så få kilometer.

Det er et bord plassert på kanten av den 45 meter høye skrenten. Mens vi sto på toppen og sjekket inn så kunne vi telle hele 6 rådyr nede på jordet under oss.

Una poserer som aldri har gjort annet.

Åse hadde øynene med seg på vei ned igjen og fikk se ei hule som hadde noen effekter rundt.

Gøy når noen finner på det lille ekstra

Noen som har en ide om hvem dette skal forestille?

Så var det kort vei ned til bilen igjen

Lurer du på om det kan være noe for deg, sjekk ut filmen som ligger på Youtube...

* *

Innsjekk på Gjesvalåsen

 

Varga ble med på jobb og siden klokka er stilt nå, så blir det mørkt fryktelig tidlig. Siden det var spådd solskinn så måtte jeg jo finne på noe. Skulle jeg hjem for å hente resten av flokken og dra et sted, ja så hadde det vel blitt mørkt. Vi kjørte til Vik og parkerte på Kiwi, for jeg måtte jo teste litt mer av denne Fjelltoppjakten som jeg endelig hadde sjekket inn på en top i Drammen.

Gjesvalåsen hadde jeg vært oppe på tidligere da jeg holdt på med Geocaching. Derfor visste jeg at det var en realt tur som jeg rakk før mørket kom.

Det kom noen skyer i horisonten, men sola hadde ikke forsvunnet bak åsen før vi var tilbake til bilen.

Vi la i vei innover Gamleveien mot Sundvollen. 

Stien går opp i enden av Gjesvalåsen, som blir i enden av denne sletta.

Det er både et vanntårn og antenner på toppen.

Varga hadde mye å få oversikt over, men hun var flink til å holde siden sin. Hun er ikke så flink til det når hun går sammen med de andre. Da må hun liksom ha full oversikt over hva de snuser etter og ha sitt eget territorier.

Jeg husket ikke at stien var så full av leire og det viste seg at den var skikkelig sleip. Jeg fant fort ut at jeg skulle gå ned på andre siden og ta veien tilbake. 

Det er ikke noe skilt som merker stistarten, men en stor stubbe i veikanten gjør at du kikker den veien og da ser en stien.

Varga konstaterte at det hadde gått noen før oss.

Angret litt på joggeskovalget mitt, kunne helt klart hatt noen sko med mer mønster i.

Jeg sjekket fjelltoppjakten appen for å se om vi nærmet oss radiusen for å kunne logge toppen.

Vi nærmet oss, men måtte forbi vanntårnet først.

Det er mange bratte skarpe skrenter i Hole.

På toppen var det en gigantisk gapahuk som blir brukt av både skoleunger og barnehageunger.

 Vi fulgte stien til vi kom til toppen og kunne sjekke inn på Gjestvalåsen.

Jeg måtte jo innom buska der cachen lå, og jammen var den der ennå. Den må begynne å bli gammel.

Den ligger på kanten av en bratt skråning

Vi gjorde som tenkt og tok veien fra vanntårnet ned igjen.

Det var en utrolig hyggelig vei å gå

Rognebæra hang ennå på buskene

Å gå tur i slikt terreng er nydelig

Stien gikk rett over en kolle og kom ned på veien etter en sving

Vi møtte noen andre på tur også, alle smilte og hilste. 

Lite er penere enn solnedganger

Deler av strekket vi gikk på mandag var del av pilgrimsleden

Til Jaklefoss fra Åsa

Alle gode ting er tre, og en lørdag var jeg og Åse på tur til Jaklefoss igjen. Denne gangen etter mye regnvær og ikke minst med et nytt utgangspunkt. Nemlig Åsa. Ved tunellen går det opp en sti, så vi la ivei innover med mat og drikke, to hunder hver og godt humør. Første gangen vi prøvde oss i vår, så var vi vel mye nærmere fossen enn det vi trodde når vi var der. Det fant vi ut nå, men nå fikk vi jo se fossen i skikkelig flott vannføring. Det var det ikke i mai.

Stien vekslet mellom godt merket sti, over til litt traktorvei og sti. Bladene satt ennå på trærne, så det var mye gult i terrenget ennå.

Frida og Una har vi vært på tur med flere ganger tidligere så hundene er gamle vanner. 

Vi holdt et lite øye med kartet, så vi valgte riktig sti eller vei videre mot målet. Det var endel kryss der, så man kunne havne litt i gal retning om man bare fulgte på.

Jeg kunne tidlig slå fast at min dag på tur var det ikke. Vi hadde ikke gått mange kilometerne før jeg lå på magen så lang jeg var. Sleipe røtter og glatte blader, hjelper ikke på stubber som stikker opp. Åse lurte på om det gikk bra, jo da, merket ikke noen vondter av betydning når jeg fikk stavret meg på beina igjen.

Kun to av veikryssene sto det skilter i, men ingen med stedsnavn vi skulle til. Men riktig retning gir de jo en indikasjon på.

Vi traff stadig på noen jegere som hadde mathvil, og når vi gikk ned igjen var de borte. Så det var korte jaktdager på dem. Muligens de er ute i skauen for å unngå kjerringa.

Flere idylliske steder en kunne bli fristet til å bo. Ante ikke at det var så mange hus innover veien vi etter hvert kom inn på.

Jeg og Åse har mye å skravle om, vi har vært på mye turer sammen. Vi er ikke på besøk hos hverandre, men turer det er vi gode på. Nye turmål liker vi begge og vi er ikke skremt om stien blir borte. 

Når vi rundet svingen så vi turmålet i det fjerne. Jaklefoss, med selve Jaklefossen.

Det var forholdsvis vått så alle bekker var store. Hundene fikk slukket tørsten og temperaturen var rimelig varm, så jeg måtte ta av meg ullgenseren rimelig kjapt på turen. Det er ikke så enkelt å kle seg på tur om høsten, man har gjerne på seg litt mye. For brått kan en jo både bli våt og kald. 

En liten forsmak på det vi hadde i vente.

Etterhvert ble det ikke fult så lett å ta seg fram, så denne delen av stien var nok ikke så hyppig i bruk som de andre vi hadde gått på.

Vi hørte fossebruset så det var bare å leite etter best framkommelige rute så vi kunne se noe.

Vi fant samme veien som vi hadde kommet nedover på i vår, så da skjønte vi at vi hadde litt ulent terreng å forsere før vi kunne beskue fossefallet.

Vi gikk litt lenger innover "veien" enn vi gjorde sist gang vi var der, før vi svingte oppover for å gå tilbake mot fossen.

Ingen autostrada for å komme fram. Det var både steinrøys og vindfall. Når en er litt fokusert på å finne den enkleste trasseen, så blir man litt ufokusert på det som er helt nære. Brått kjente jeg noe som stakk og svei i panna. Det var noen før meg som hadde knekt av en tørr grankvist 20 cm fra stammen. Den stakk ut i en skarp tørr vinkel. Stygt nært øynene. Au sa jeg og Åse spurte for andre gang den dagen om det gikk bra. Og vi var ikke framme engang!

Jeg har vanskelig for å tro at det er en enklere måte å ta seg fram til fossen på.

Den er et praktfullt skue og vel verdt turen inn på snøtt 6 kilometer en vei. 

Planen om å spise i bunnen av fossen ble skrinlagt. Der var det skikkelig vått i stor radius fra fossen. Vannet sprutet til alle kanter når det traff fjellet.

Solstrålene gjennom gammel granskau og fossebrus ga en magisk stemning.

Jeg hadde papir i lomma til å tørke linsa på kamera med, men den ene enden hadde jeg nå brukt til å tørke blod fra panna. Greit å ikke smøre blod på linsa. Etterhvert hadde jeg sluttet å blø, men det svei i såret. Godt det blødde så ulumskhetene ikke satte seg i såret.

Fossen er visst virkelig et skue om vinteren, men siden hverken jeg eller Åse driver med isklatring, så var det helt greit å ikke ha som mål og komme tilbake hit til vinteren.

På de bildene jeg hadde sett på nettet, så virket det som om det var mye mer åpent der hvor fossen var. I praksis så var det ikke store åpne plassen.

Neste punkt på planen var å finne et sted å spise i sola, Da var det bare å henge og dingle i busker for å prøve å komme seg nogen lunde helskinnet ned igjen til stien.

Siste glimt av fossen for denne gang.

Vi satte oss på en liten lysning i skauen for å finne fram nista vår. Hundene slapp fri, for vi hadde ikke sett en sjel på mange kilometer og ikke hørte vi noe los heller.

Når vi satte oss ned så tenkte jeg at det var lurt å ta en selfie, så jeg kunne sjekke ut skaden selv. Sendte bilde til Merethe og der var det ikke mye omsorg å spore. "Jeg fikk holde meg til stien, så var det ikke så mye som sto i veien for meg" 

Hailey hadde et stort håp om å få tildelt niste. Men hundene hadde fått hver sin godbit, så det fikk holde.

Det var ikke bare mine som hadde stort håp om å få utdelt niste. Una gikk ikke mange meterne unna. 

Frida derimot var ikke særlig interessert i niste, men å få med Bella på noen runder med leiking. Det var knall. Frida løp rundt og rundt og til slutt ble Bella litt interessert og fulgte med noen runder rundt oss.

Det var ikke så enkelt å få til bra bilder da det var endel skygge fra trærne rundt oss. Men de to hadde det gøy i alle fall. Ingen tvil om det. Det er fint å se på når Bella leiker med små hunder, hun er ikke voldsom og overfallende som hun er når hun leiker med Hailey. Henne vil hun helst sette seg på.

Una sier klart i fra når de leiker litt for nærme. Sånne unge jyplinger trenger tilsnakk. Matro skal man ha.

Frida og Bella kunne vel ikke brydd seg mindre om den kjefta.

Etter ei god hvil satte vi kursen mot traktorveien igjen. I dette terrenget er det ikke så godt å få laget en runde av turen egentlig.

Vi gikk innom der vi hadde sittet for å spise sist gang vi var der.

Forholdsvis mye vann der også nå.

Litt posering av fri vilje

På vei tilbake fant vi en foss som det sto tømmerstokker i.

Takk for turen Åse. Snart er nye planer lagt.