Formen var ganske bra etter å ha kommet ned igjen fra Likkistefjell, så vi fant ut at vi skulle sette kursen for Blåfjell. Parkeringen var ved minneplata etter den siste normann som var tatt av bjørn. Det var en sannhet med modifikasjoner. Vi la i vei en sti som gikk ca den retningen pila pekte, men snudde rimelig kjapt da vi hadde misstanke om at det bar i feil retning.
Vi ble enige om å følge veien mot Blåfjell og heller se etter minneplaten når vi kom tilbake fra turen. Vinden hadde ikke akkurat avtatt, men det blås ikke fult så mye langs veien. Vi regnet med at det kom til å blåse like friskt på Blåfjell som det hadde gjort på Likkistefjell tidligere på dagen.
Så var det plutselig et skilt i veikanten og vi tok en liten avstikker. Den avstikkeren kan du lese om i morgen.
Det gikk av endel stier langs veien som vi regnet med gikk opp til Blåfjell, men fant ut at vi heller skulle ta dem ned igjen så det ble en rundt ut av turen. Siden vi ikke hadde vært der tidligere noen av oss så fant vi ut at vi skulle følge beskrivelsen så vi kanskje ikke behøvde å komme helt ille ut med dårlig form og ekstrem vind.
Veien fulgte strømlinja innover før den tok av opp til venstre med peiling til toppen.
Endelig kunne vi legge ivei innover fjellet og vekk fra veien.
For hver høydemeter så blås det litt kraftigere. En stund så gikk vi vel bare fordi vi var så nære toppen vi hadde bestemt oss for, vi gikk i alle fall ikke fordi det var koselig og vi nøt turen.
For første gang i mitt liv så angret jeg på at jeg ikke hadde lue når jeg var på fjelltur. Vi la oss på vinden og blås nesten av stien til tider. Lufta ble borte foran nesa så en måtte skjerme med hånde for å få puste. Jeg regnet med å bli dauklæin etter å ha gått våt på beina hele dagen i skikkelig vindvær med utgangspunkt laber form, hosting og snørr som rant. Overraskende nok dagen etter, så var jeg tilnærmet bra. Litt småsnufsing og ingen hosting. Skikkelig blåsbortdag for bakterier og ulumskheter den turen der.
Snu det er ikke noe ord som ligger lett tilgjengelig for oss. Siden retningen gikk tilbake mot bilen så var det også kortere å fortsette til toppen og bushe ned lia i kjent cachestil tilbake til bilen.
Vinden tok skikkelig tak bak knærne og dyttet oss både hit og dit. Vi var veldig enige om at hit måtte vi tilbake når vinden hadde tatt seg en tur til andre steder. For det var et utrolig flott terreng å gå i.
Her var det mer farger i fjellet, så det hadde nok vært kaldere her enn på Likkistefjell
Jeg skjønner ikke de som ikke liker fjellet om høsten.
Hilde prøvde seg på postkassa, men tror ikke hun tok opp lokket engang. Vi får heller skrive en gang vi er der når det ikke blåser så veldig.
Mounty fikk stadig sideskill i pelsen. Du veit det blåser litt friskt når hundene myser for å klare å se.
Så peilet vi ut stien som hadde retning bilen. Det var mange stier på toppen, så vi kunne raskt havnet i en annen retning. Den retningen får vi gjemme til vi har en litt mindre vindfull dag.
Litt nede i lia fant vi litt ly så vi satte oss for å få i oss litt drikke og ikke minst få igjen pusten.
Uutforsket retning
Om det blir ny tur i høst er ikke sikkert, men da har vi et mål for neste år.
Om vi hadde tatt turmålene i en annen rekkefølge så var det vel ikke sikkert vi hadde tatt alle tre avstikkerene, kanskje det bare hadde blitt med Blåfjell.
Utsikten kan en ikke klage på
Det føltes helt greit å nærme seg bilen etter 4 timer på tur.
Vi sees plutselig igjen!
Det gikk av endel stier langs veien som vi regnet med gikk opp til Blåfjell, men fant ut at vi heller skulle ta dem ned igjen så det ble en rundt ut av turen. Siden vi ikke hadde vært der tidligere noen av oss så fant vi ut at vi skulle følge beskrivelsen så vi kanskje ikke behøvde å komme helt ille ut med dårlig form og ekstrem vind.
Veien fulgte strømlinja innover før den tok av opp til venstre med peiling til toppen.
Etter hvert som terrenget flatet ut så regnet vi med at stien snart startet. For kartet skal jo stemme med terrenget.
Skyene begynte å samle seg litt, men sola ble ikke borte mer enn små glimt om gangen.
For hver høydemeter så blås det litt kraftigere. En stund så gikk vi vel bare fordi vi var så nære toppen vi hadde bestemt oss for, vi gikk i alle fall ikke fordi det var koselig og vi nøt turen.
For første gang i mitt liv så angret jeg på at jeg ikke hadde lue når jeg var på fjelltur. Vi la oss på vinden og blås nesten av stien til tider. Lufta ble borte foran nesa så en måtte skjerme med hånde for å få puste. Jeg regnet med å bli dauklæin etter å ha gått våt på beina hele dagen i skikkelig vindvær med utgangspunkt laber form, hosting og snørr som rant. Overraskende nok dagen etter, så var jeg tilnærmet bra. Litt småsnufsing og ingen hosting. Skikkelig blåsbortdag for bakterier og ulumskheter den turen der.
Snu det er ikke noe ord som ligger lett tilgjengelig for oss. Siden retningen gikk tilbake mot bilen så var det også kortere å fortsette til toppen og bushe ned lia i kjent cachestil tilbake til bilen.
Vinden tok skikkelig tak bak knærne og dyttet oss både hit og dit. Vi var veldig enige om at hit måtte vi tilbake når vinden hadde tatt seg en tur til andre steder. For det var et utrolig flott terreng å gå i.
Her var det mer farger i fjellet, så det hadde nok vært kaldere her enn på Likkistefjell
Jeg skjønner ikke de som ikke liker fjellet om høsten.
Hilde prøvde seg på postkassa, men tror ikke hun tok opp lokket engang. Vi får heller skrive en gang vi er der når det ikke blåser så veldig.
Mounty fikk stadig sideskill i pelsen. Du veit det blåser litt friskt når hundene myser for å klare å se.
Så peilet vi ut stien som hadde retning bilen. Det var mange stier på toppen, så vi kunne raskt havnet i en annen retning. Den retningen får vi gjemme til vi har en litt mindre vindfull dag.
Litt nede i lia fant vi litt ly så vi satte oss for å få i oss litt drikke og ikke minst få igjen pusten.
Uutforsket retning
Om det blir ny tur i høst er ikke sikkert, men da har vi et mål for neste år.
Om vi hadde tatt turmålene i en annen rekkefølge så var det vel ikke sikkert vi hadde tatt alle tre avstikkerene, kanskje det bare hadde blitt med Blåfjell.
Utsikten kan en ikke klage på
Det føltes helt greit å nærme seg bilen etter 4 timer på tur.
Vi sees plutselig igjen!
