Viktige ting å tenke på FØR du anskaffer deg et dyr:
Valget om å skaffe dyr må være godt gjennomtenkt. Er hele familien enige og innstilt på det?
En voksen person må være hovedansvarlig for dyret. I følge dyrevelferdsloven kan barn under 16 år ikke ha et selvstendig ansvar for dyr.
Barn kan miste interessen og dyr lever i mange år.
Ikke alle dyr egner seg for barnefamilier. Dyr er ikke leker!
Det er ikke gratis å ha et kjæledyr. I tillegg til utgifter til fôr og andre praktisk-/nødvendige ting, kan dyret få behov for oppfølging fra veterinær. Er du innstilt på å betale for det?
Hva skal du gjøre med dyret i ferier? Har du noen voksne og ansvarlige til å passe på, eller er du villig til å betale for at dyret skal passes på et dyrepensjonat?
I medieoppslag mandag tar Bård Vegar Solhjell til orde for å etablere et dyretilsyn slik at dette viktige fagområdet skilles ut fra Mattilsynet, statens tilsyn for planter, fisk, dyr og næringsmidler.
Forslaget begrunnes med at «dyrevelferd er ikke høyt nok prioritert i Mattilsynet i forhold til hvor vanlig det er å ha dyr.» og «Statistikk fra Mattilsynet viser at de bare bruker 6,4 prosent av tida si ute i felt på å kontrollere at dyr blir behandlet som de skal». Vi vet ikke hvor dette tallet kommer fra, men det er feil. Mattilsynet har de siste tre årene hatt dyrevelferd som et av tre prioriterte områder. I 2012 var 18,4 prosent av tilsynene våre rene dyrevelferdstilsyn (ca 10.000) og tallene for tidsbruk tilsvarende. Samlet sett var 25,9 prosent av tilsynene i fjor knyttet til dyrehold, enten i form av tilsyn med dyrs velferd eller helse. Dyrevelferd er det saksområdet Mattilsynet bruker nest mest ressurser på, etter mat-relatert tilsyn. Vi er landets største veterinærfaglige miljø, og våre 500 veterinærer er der dyrene er; over hele landet.
I artikkelen brukes de mange tilfeller av vanskjøtsel av dyr som argument for at Mattilsynet ikke kan ha ansvar for dyrevelferden. Det pekes for eksempel på «avsløringer» innen kyllingproduksjon. Det er Mattilsynet med vår risikobaserte tilsynsvirksomhet som har pekt på, og fulgt opp, dyrevelferdsutfordringer innen slaktekyllingproduksjon. Det blir rart om det vi avdekker skal være et argument for at vi gjør en dårlig jobb.
Det er ti år siden politikerne besluttet å opprette Mattilsynet for å følge opp hele verdikjeden fra bås til bord. Målet var et samordnet tilsyn ute hos dyreeierne både når det gjelder velferd, helse og hygiene. Tilstanden på en gård kan ha betydning både for dyrevelferden, helsesituasjonen og for hvilke smittestoff som til slutt kan forekomme i maten som produseres. Våre fagfolk ser disse forholdene i sammenheng og kan føre et effektivt, risikobasert tilsyn. Dersom en skal endre denne modellen vil det være en politisk beslutning og Mattilsynet vil forholde seg til denne.
Vi jobber kontinuerlig for å bli bedre. I 2013 har vi rettet spesiell oppmerksomhet mot virkemidlene vi bruker i dyrevelferdssaker, og oppfølging av problembesetninger. I høst skal vi møte Politidirektoratet for å diskutere hvordan vi sammen kan få til en bedre oppfølging av alvorlige dyrevelferdssaker. Mattilsynet ønsker altså velkommen en debatt om organisering av tilsynet med dyrevelferd. Som veterinærfaglig myndighet er vi opptatt av at samfunnet får så mye dyrevelferd pr skattekrone som mulig. Da må vi se på alle alternativer. Debatten må imidlertid være faktabasert.
Harald Gjein
administrerende direktør
Mattilsynet
Så vidt meg bekjent så har ikke Mattilsynet noe myndighet til å gripe inn ved vannskjøtsel av dyr. De gir bare pålegg om utbedringer. Er ting virkelig ille så blir dyre eier anmeldt til politiet, men hva skjer da da... stort sett henlagt. Det ender aldri i fengsel i alle fall. Hva med å ha et organ av en eller annen type som hadde myndighet til å gjøre noe der og da. Noen som jobbet i forkant og hadde inspeksjoner av alle "lokaler" som det befinner seg dyr. Også hos privatpersoner. Dyr skal ikke lide fordi noen faktisk ikke skjønner hva de driver med, eller gjør ting med vilje.
Kravet om et eget dyrepoliti luftes hyppig. Som oftest i sosiale medier, men også fra Stortingets talestol. Det finnes forbedringsmuligheter i Mattilsynets håndtering, men spørsmålet er om en ny etat ville endre så mye.
Først en oppklaring: Flere etterlyser et dyrepoliti etter mønster fra Sverige. Denne dyrepolitienheten finnes bl.a. i Stockholm og er en enhet politiet har etablert for å ivareta sitt arbeid med dyrevelferden. (Ansvaret for dyrevelferden ligger forsatt under andre myndigheter). Rollefordeling mellom politi og dyrevernmyndigheter varierer fra land til land, men en slik norsk politienhet ville uansett ikke erstatte den jobben Mattilsynet gjør.
Så over til hva man ønsker seg her til lands:
Dyrevernalliansen er blant de få pressgruppene som har spesifiserer i sine ønsker, og de mener at ”Dyrepolitiet bør være en fagenhet bestående av veterinærer, jurister og dyreadferdsspesialister, med inspektører som kan rykke ut på kort varsel og hjelpe dyr i akutt nød. Dyrepolitiet bør også inspisere dyrehold på eget initiativ, og kartlegge risikoen for brudd på dyrevelferdsloven i forskjellige typer virksomheter.”
Dette er faktisk ingen dårlig beskrivelse av Mattilsynet.
Alliansen ønsker videre at ”Dyrepolitiet vil for eksempel kunne ilegge dyreforbud, inspisere dyrehold, og ta mishandlede dyr fra eieren.” Ja, Mattilsynet gjør dette også.
En annen gruppering krever ”at Stortinget oppretter en slags dyrepolitienhet som kan ta seg av store og små dyr som har blitt mishandlet eller er i nød! Mattilsynet slik det fungerer i dag har for lite makt og kapasitet i forhold til en del dyrs livssituasjoner”.
Nei. Mattilsynet har ikke for liten makt, vi har den verktøykassa vi trenger. Dyrevelferdsloven gir oss rett til å gripe inn dersom dyreeier ikke behandler dyra slik han skal: Vi kan ta dyr i forvaring, og vi kan frata en dyreeier retten til å ha dyr. Men straff utmåles – også for dyremishandlere – av domstolene.
Er kapasiteten for liten? Kanskje det. Men hvor stor kapasitet skal det være? Det er umulig å oppsøke alle dyrehold daglig, så hva er ”godt nok”? Hvor ofte skal vi være på hvert sted? Hvor mye penger er samfunnet villig til å bruke på tilsynsvirksomheten? Og ønsker innbyggerne et dyretilsyn som hyppig oppsøker dem uanmeldt hjemme i stua for å sjekke hvordan Pus og Passopp har det?
Man påpeker også at Mattilsynet ikke tar ansvar for stell og oppstalling av hjemløse og forvillede dyr, og det stemmer. I dyrevelferdsloven er det definert hvilke utgifter det offentlige er villig til å dekke, og oppstalling er ikke inkludert. Men dersom politikerne ønsker å tildele mer penger til frivillige organisasjoner som gir et tilbud til hjemløse dyr, er jeg sikker på at det ville bidra positivt til bedre dyrevelferd.
”Dyrehold blir bare inspisert etter tips, og selv tipsene blir ikke alltid sjekket” hevdes det også. Dette er feil. Mattilsynet utførte i fjor over 10 000 tilsyn med dyrevelferden, og de fleste av disse er planlagt av våre ansatte i distriktene i forkant. (Dyrevelferd er ett av Mattilsynets tre prioriterte områder.) I tillegg til de mange planlagte tilsynsbesøkene kommer også de vi foretar etter bekymringsmeldinger. Alle meldinger vurderes, og vi rykker ut når det er nødvendig. Men vi har ikke anledning til å fortelle innmelder hva som blir utfallet i saken fordi detaljer ofte er taushetsbelagt. Det er kanskje derfor man mener vi ikke reagerer?
Flere ønsker også at tilsynet skal reagere raskere, og mener at tilsynet bruker mulighetene i dyrevelferdsloven for dårlig. Ja, det kan kritikerne ha rett i:
Vi ”kalibrerer” oss hele tiden slik at vi kan lære av våre feil, og for at våre 540 veterinærer skal reagere mest mulig likt og bruke de samme virkemidlene. Det står ikke på medarbeidernes kompetanse eller vilje til å reagere, men våre inspektører skal også håndtere sakene korrekt, slik at vedtakene tåler juridisk vurdering i ettertid. Det betyr at vi ikke kan ta fram storslegga på første besøk, med mindre forholdene er særlig graverende. Reaksjonene skal tilpasses situasjonen og gradvis bli strengere. Jeg skjønner at den som melder inn bekymring ønsker rask handling – som dyrepolitiet på tv – men vi må følge de lovbestemte kjørereglene. Også en ny etat ville måtte ta tilsvarende hensyn. Det er imidlertid soleklart at vi skal reagere kontant når vi kommer over dyr som lider, og det er også tilfeller hvor vi i etterpåklokskapens lys ser at vi kunne håndtert saker bedre.
De som skal håndtere dyrevelferden må kjenne forvaltningsloven og dyrevelferdsloven godt, og de må ha kunnskap om dyrs adferd og helse. Et eventuelt dyrepoliti ville også måttet kunne gripe inn i hele landet relativt raskt, ikke bare i de store byene. Det trengs veterinærer, det trengs jurister med spesialkompetanse og erfaring, og noen må lede arbeidsstokken. Jeg registrerer at det er foreslått å ta ressurser fra Mattilsynet og gi dem til et nytt dyrepoliti, og det kan man selvsagt gjøre. Men med mindre det bevilges mer penger enn i dag, er det ingen grunn til å forvente at en ny etat vil gi flere tilsyn.
Dersom samfunnet mener vi trenger tettere tilsyn med dyrevelferden og vil bruke mer penger på dette, er apparatet allerede på plass. I Mattilsynet har vi erfarne og kompetente veterinærer og jurister som gjerne bruker enda mer tid og ressurser på dyrevelferd forutsatt at det bevilges ekstra ressurser til dette arbeidet.
Ole Fjetland, ass. tilsynsdirektør og veterinær
Her bekrefter de bare at de ikke har penger eller kapasitet til å gjøre jobben sin. Hva med å bruke penger på dyrevelferd i Norge isteden for å sende penger i et stort "sort hull i utlandet".
Alt dette er hentet fra Mattilsynets egne nettsider.
