Steintjern til Gyranfisen

 

En nydelig dag i fjellet.  Fikk du med deg starten av turen? Den finner du her. Jeg tror ikke jeg har vært så mye i fjellet tidligere år, som det har holdt seg så varmt i september. De siste fjelltueren har jeg gått i kortermet genser og svetten har rent om jeg har hatt sekk eller ei.

Det har aldri vært så lite høstfarger i fjellet tidligere heller. Så det er en underlig høst vi har i år. Jeg har planlagt turer langt utover nå, så håper snøen holder seg borte litt til. Men man veit jo aldri i fjellet. 

Vi gikk oppover langs bekken, der var det fjell å gå på og vi kunne gå et godt stykke helt tørt.

Når det er såpass flatt så ser man hvor man kom fra og hvor man skulle til når man snudde seg. Så mye hytter som er i området så burde det egentlig myldret av folk i fjellet. 

Heges tredje sjekkpunkt på lista var Store stein.

Det dro seg mot ettermiddag og vi hadde Gyranfisen i sikte. Nå var det bare en lang oppoverbakke før vi var ved målet.

Ennå er det en god del høydemeter før vi er på toppen.

Klart check punktet måtte dokumenteres.

Det går ikke noe merket sti til topps, men det er en godt synlig sti som snirkler seg ganske rett mot toppen.

Det ble noen pauser oppover bakken, både for litt vanninntak og for å nyte utsikten.

Vi brukte en god del lenger tid, enn om jeg skulle gått turen aleine. Men er man på tur sammen så avpasses farten så alle har det trivelig på tur.

Litt alternativ rute på vei tilbake til bilen. Skal man gå så langt så er det greit med litt variasjon og ikke bare fram og tilbake.

Endelig var varden i sikte og vi kunne sette oss ned for å spise litt niste.

Gyranfisen 1127 meter over havet. Ringerikes høyeste topp.

Blant Vikerfjells høyeste topper skiller Gyranfisen seg ut fra de andre. Etter tradisjonen er det en tragisk historie som ligger bak navnet. Det skal ha vært to barn som skulle plukke multer til sine foreldre på en seter i nærheten, ei jente som het Jøran og hennes bror som het Tron. Det var et godt multeår, og barna var så ivrige til å plukke at de ikke merket et uvær som kom. 

Plutselig var de omgitt av tåke og et dystert mørke. De var nær toppen av det høyeste fjellet og satte avsted for å komme hjem. I hastverket falt Jøran og skadet foten sin. Tron laget et lite bål til henne, mens han selv løp videre for å hente hjelp. Men i tåken og uværet gikk Tron seg vill, og han laget derfor et bål til seg selv lenger nede i fjellet. Dagen etter ble begge barna funnet døde ved hvert sitt utbrendte bål. Et bål som etterhvert brenner ned og blir til glør kalles "en varmefis". Fjellet hvor Jøran ble funnet fikk navnet Jøranfisen og litt lenger ned i terrenget heter det Tronsefisen.

Jentenavnet Jøran er nevnt flere steder i historien om Viker gård. Det får oss til å tro at den unge jenta som i følge sagnet frøs ihjel på fjellet og ga navn til Jøranfisen, kan ha kommet fra brukerne på Viker gård. Den første brukeren i 1660 het Ola, likt med dagens bruker Ola Viker, født 1961 - gift med Marit Freitag, født 1966.

Nedstigningen gikk kjapt og etter litt studering av kartet fant vi stien som  gikk på venstre siden av Steintjern.

Varga nyter turlivet

Det er mange forholdsvis store steiner på Vikerfjell.

Like mange som det er pytter og små vann

De få høstfargene som varmåtte dokumenteres.

Verden får et gyldent skjær når dagen er på hell.

Når vi hadde forsert myra så så vi endelig et blått merke igjen. Det var langt mellom noen steder, men herfra var de ganske tett.

Det er litt i overkant spennende når man er på tur om høsten. Ettermiddagene går raskt over i kveld. Man har en snau time fra solnedgang til det er stup mørkt.

Hege var litt småbekymret for at vi skulle gå oss bort når vi valgte alternativ rute, men med norgeskart på telefonen veit man hele tiden hvor man er. 

Man har ikke vært på tur om man ikke har gått på alternativ rute en del av turen.

Det er da man dumper innom de litt unike tingene, som ei gammal granbuske. Jeg veit jeg har fysikken til å klare noen kilometer uforutsett terreng, men de som er vant til sti blir nok mer sliten av "hvileløs vandring"

I humpa før Svarttjern ble det solnedgang på oss. Fra Svarttjern til der bilen var parkert var det to kilometer røfflig regnet.

Jeg håpet vi rakk bilen i tide, men Hege hadde nok ikke like mye å gå på som meg for å øke farta tilbake. Men med javnt sig så kom vi nærmere bilen.

Jeg hadde ikke regnet med å bruke så mange timer på turen, så jeg hadde ikke pakket lommelykt. Litt lys er det fra mobilen, men det er jo begrenset hvor lenge den varer når man har brukt den til navigering iløpet av dagen.

Når vi fikk dekning på telefonen ble Hege etterlyst, men de fikk beskjed om at vi var i rute og kom straks hjem. Månen steig opp over horisonten og mørket senket seg sakte.

Vikersetra til Steintjern

 

Jeg har vært på Gyranfisen tidligere for endel år siden. Jeg og Hilde gikk opp på Gyranfisen fra Vidalen. Det var nesten en finere tur synes jeg, enn det dette var. Men dette var en flott tur, med trivelig turselskap.

Jeg og Hege hadde aldri møttes tidligere, men var blitt kjent via ei gruppe på Facebook over Ådalen. Hege er stadig på tur i Ådalen og delte noen turtips. Jeg sendte en venneforespørsel, for jeg tenkte kanskje hun var på tur andre steder enn Ådalen.

Hun hadde lenge hatt planer om Gyranfisen og lurte på om jeg kunne tenke meg dit også. Jo jeg kunne jo det. Det er ikke ofte jeg er på tur på Vikerfjell, så en langtur dit kunne være greit.

Det var dårlig med høstfarger i fjellet. Det virket som de hadde blåst bort, for mye lau var borte fra trær og kratt.

Det var trivelig å være på tur med noen som er like glad i å ta bilder som det jeg er, så vi brukte dagen før vi var tilbake til bilen. Jeg er litt for runder så det ble litt alternativt på tilbakeveien for å få litt variasjon og kanskje unngå noen av de bløteste områdene.

Vi hadde ikke gått så lenge før vi kunne snu oss og nyte dagens første utsikt.

Når en først finner starten på stien er det en enkel sak å komme seg til Gyranfisen. Stien er blåmerket opp til den Store steinen og derfra er det umerket sti opp til toppen på 1127 moh.

Siden Hege hadde håp  om å komme seg på Svarttjernkollen i samme slengen, tok vi den på vei opp. 

Jeg har ikke tall på alle bekkene vi forserte, eller alle bløte områdene vi gikk gjennom. Jeg for min del ble våt til knærne innen vi var tilbake til bilen. 

Hailey fikk være hjemme denne dagen da vi skulle på langtur dagen etter. Sånn i etterkant var vel kanskje ikke det lureste å ta to lange turer dagen etterhverandre, 

Varga og Bella storkoste seg i fjellet. Her nærmer vi oss det første flate partiet opp mot Svarttjern. Vi valgte å gå opp den første stien for å klatre opp mot toppen av Svarttjernkollen.

Kjekt at det blir dokumentert litt at at jeg er med på turen også.

Siden Vikerfjell ikke er mitt turmål til vanlig vil jeg si at jeg ble litt overrasket når vi gikk innover. Det er mye pent å se om man titter litt rundt.

Stien opp til Svarttjernkollen er godt merket og det er bare å starte neste klatreetappe.

Varga ble obs på andre turgåere. Vi møtte noen andre i fjellet, men ikke så mange som jeg hadde forventet. Det var knall vær og lørdag. Også klarte ikke mange å komme seg ut på tur...

Svarttjern ligger der så idyllisk

En så flott dag i fjellet fortjener rikelig med dokumentasjon, så dette blir ett innlegg i flere deler. Mye for dere som ikke får gått der selv, dere som ikke orker, dere som bor for langt unna, eller dere som bare vil nyte andres fjellturer. Om du liker innlegg med mange bilder eller ei, er ett fett for meg. Jeg lager innlegg for min egen del.

Myrene var vel de med mest høstfarge denne dagen.

Vi begynte å klatre oppover stien mot toppen av Svarttjernkollen

Varga oppdaget ganske raskt at det kom noen jenter etter oss oppover stien,

De hadde såpass god fart at det var like greit å ta ei drikkepause før vi gikk videre. Da rakk de å passere oss.

Toppen av Svarttjernkollen og Hege fikk sjekket av det på lista si.

Det er helt brukanes utsikt fra Svarttjernkollen. Jeg og Patran var der for mange år siden, da blås det noe fryktelig.

Bella og Varga koser seg på fjellturer. Virker som de er like glade i fjellet som det jeg er. De setter også stor pris på litt varierende turselskap.

Jentene poserer villig mens vi drikker litt vann. Det går mye vann iløpet av en varm dag i fjellet.

Vel nede ved Svarttjernkollen igjen så fant vi den opprinnelige stien og la i vei videre innover mot Gyranfisen.

Varga er en tålmodig sjel innimellom. Her venter vi på at Hege skal få fotografert seg ferdig.

Langt der framme ligger Gyranfisen og det er bare å følge stien helt til den Store steinen og videre oppover lia til toppen.

Det er stusslig i fjellet i høst. Alle høstfargene har blåst av kvistene sine. Det spørs om det har vært for vått i år, så alt bare detter av kvistene og ikke gjør fjellet sprakende i både gult og rødt.

Bella holdt seg avkjølt ved hver anledning.

 Det er litt surt å ha gått glipp av alle høstfargene i år, men jeg tror ikke de har vært her i år.

Vi valgte en forholdsvis bløt løype innover fjellet. Vikerfjell er jo egentlig bare ei stor myr, med noen steiner spredt utover.

Vi passerte utallige større og mindre pytter. Når stien går i kanten av disse, så sier det seg selv at det blir en våt affære.

Stien var ikke like godt merket hele veien. 

Endelig så vi Steintjern og passerte en bekk. For å få litt variasjon så bestemte vi oss for å ra andre siden av Steintjern når vi skulle gå tilbake til bilen.

Ved Steintjern møtte vi noen andre som var på tur denne dagen. Det var egentlig veldig få på tur til at det var en lørdag med et helt utrolig flott vær.

Hege ble riktig så flink til å forsere blauthøl og bekker etterhvert, for de var det mange av i løpet av turen.

Steintjern er stort så det tok litt tid å runde det så vi kunne se oss om etter den store steinen.

Fortsettelse følger...