Patran var hjemme i helga og vi plukket opp Marius for å dra til ei nedlagt og øde gruve i Nittedal. Hadde det ikke vært for stolpejakta så hadde jeg ikke funnet denne gruva. Jeg og Patran snakket om det i bilen hjem igjen, at det begynner å bli skikkelig dårlig med gruver vi ikke har besøkt i nærheten. Det er ei i Krødsherad som jeg og Hilde har planer om å gå til, bare været er greit.
Parkeringsplassen Spenningsby utfartsparkering var utgangspunktet for dagens tur. Derfra var det mange turalternativer både på kryss og tvers. Jeg tok avgjørelsen om å gå turen mot klokka, det viste seg å være smar. Da kom vi til gruva tidlig på runden.
Etter å ha forsert gjennom skauen på sti, kom vi ut på en vei som vi fulgte videre oppover mot målet. Temperaturen var helt grei. Jeg og Marius gikk i kortermet, mens Patran gikk for ullgenser halve turen før hun fant ut at det var rimelig varmt i sola i det minste.
Vi svingte av veien og inn på en traktorvei i retning av gruva,
Etter dagens runde har jeg 569 stolper på statistikken og høsten kommer fort. Det er endel stolper som blir tatt ned i slutten av september på fjellet og oktober, så vi får seg hvor mange det blir. Det var stolper i alle stikryss omtrent, så det var ikke så vanskelig å finne riktig sti. Det var helt greit, for det ble mange alternativer utover i skauen.
Stien ned til gruva var ikke så tydelig, og brått var det en avstikker ned til venstre ned en bratt skråning. Patran ymtet frampå om jeg var helt sikker. Tyder på at hun har vært på tur med meg tidligere. Vi hørte kakling lenger ned på stien så det var bare å gå ned.
Når vi kom ned skråningen så vi rett på gruveåpningen. Da var det bare å binde hundene i et tre og fiske fram hodelykta. Forholdsvis vått ved inngangen, så det var greit å ha vanntette sko på turen.
Det er en egen spenning å gå inn et køla svart hull i fjellet hvor man hører vannet dryppe fra taket og renne nedover veggene.
Marius kledde på seg, men jeg regnet ikke med at det var så kaldt der så jeg gikk for kortermet fremdeles.
Nittedal har rike muligheter for friluftsliv. Kommunen er omgitt av Nordmarka, Romeriksåsen, Lillomarka og Gjelleråsmarka, og gjennom kommunen renner Nitelva og frister til friluftsliv. Spenningsbygruva, eller Bergsgruva, er en gruve som ligger øst for Ramndalskollen i Romeriksåsene. Utenfor gruveinngangen kan man fremdeles se rester av skinnegang samt malmhauger som ble tippet fra prøvedriften. Gruva kan besøkes på egen risiko dersom man har spesialutstyr.
Det var noen steder det var støttestokker i taket. Generelt var det lavt under taket, så rett i ryggen kunne man ikke være. Vi skallet i taket et par ganger alle sammen. De fleste gruvene ble åpnet for å skaffe jernmalm til Hakadal verk for flere hundre år siden. I nyere tid, for litt over 100 år siden, ble det i en periode drevet "skjerping i hver fjellkol i Hakadal", som en avis skrev i 1908.
Det var mye vann i taket i hele gruva, jo lenger innover vi kom jo mer vann rant det. Hele gulvet var mer eller mindre dekket av vann. Det var dypest i starten, der måtte vi tråkke på steiner som stakk opp. Mindre langs veggen, men der var jo også taket lavest og hadde flest steiner som stakk ned.
Rustvannet rant nedover veggene.
En av kollene var Ramndalskollen i Hakadal, der et britisk selskap startet brytingen av sinkmalm i 1912. Her ble det skutt ut omkring 275 meter med gruveganger. Fra toppen av kollen ble det forsøkt å gå ned med en stoll (gruvegang) mot gruva, men så langt kom man aldri og den ble fylt igjen.
Forsøksdriften på stedet varte noen år, men så ble det stille igjen. Sinkmalmen viste seg vanskelig å utnytte, og alt ble liggende igjen utenfor gruvene. Men Spenningsbygruva ligger der fortsatt åpen, rå og kald.
Det var endel stokker på golvet også, men noen jernbaneskinner så vi ikke noe til hverken inne i gruva eller utenfor.
Litt rart framover nå, nå er alt som har vært planlagt ferdig utført. Nå skal jeg bare være barnepike to helger i september, så er kalenderen blank til en forandring.
Når vi hadde gått i de gruvegangene som var der, var det bare å finne inngangen igjen.
Sjansen for å gå seg bort var ikke særlig stor, det var ikke snakk om kilometere akkurat. Men det var flere gruveganger som tok av både fra hovedgangen og fra sidegangene.
Når vi kom ut igjen så skjønte vi hvorfor området foran inngangen var så fylt opp av vann.
Nede i hullet der gruva var hadde ingen av oss telefonsignal, så vi fortsatte videre, men stien ble veldig dårlig etterhvert. Er det noe en har lært av stolpejakt, så er det å følge de stiene som er mest tråkket. Når GPS signalet kom tilbake, i det minste, så bar det i vei i feil retning. Både Patran og Marius har vært med på tur tidligere, så da ble det bushing opp til den stien vi egentlig skulle gått til neste stolpe. Ja og om du lurte så gikk vi rett opp her.
Ja det var bratt og det var løse steiner med mose. Det endte med at jeg sklei og havnet på magen oppover i lia der. Patran var den av oss som er best trenet og tok seg tid til blåbærstopp oppover mens hun ventet på oss andre dødelige krabbet mer eller mindre på alle fire oppover skråningen.
Det viste seg å være et lite stykke til stien som stolpen sto ved, men det var flatere terreng der.
I bunnen mellom disse kollene ligger gruveinngangen.
Rart med det når man er to skritt utenfor stier så bugner det av alle slags bær. Folk er alt for opphengt i stier, særlig i ukjent terreng. Jeg finner ikke noe problem i å ikke følge stier, men finner stort sett fram, i alle fall etter en liten omvei om man bommer litt. Det er jo ikke noe problem når man er i bra form.
Den neste stolpen sto i vannkanten ved et lite vann. Det satt noen som spiste nista si i hytteveggen, men jeg tror ikke det var hytta deres.
Stolpene var plassert rundt Bergstjernet, men det var ikke så mye å se til vannet. Det var forholdsvis bratt rundt vannet, så skauen dekket utsikten.
Det gjorde at stien slett ikke var flat den heller.
Patran hadde kastet den ene ullgenseren og vi var i siget mot en vei vi skulle følge et stykke videre.
Det var ingen tette hyttefelt, men endel små hyggelige små stuer spredt der.
Etterhvert som vi hadde retning bilen igjen, var jeg glad vi hadde gått mot klokka. Vi møtte mange, så det var trolig meste vanlig å gå andre veien.
I ene enden av Bergstjernet var det en fin rasteplass med både båt og brygge.
Bladene hadde funnet vei ned på veien, så det er høst.
Vi passerte endel gapahuker med ildsteder. Vi hadde ikke med niste, for vi skulle spise middag med Merethe på Mortenskro når runden var unnagjort.
Ved gapahuken skulle vi følge veien som gikk nesten parallelt med veien vi kom ifra, den gikk veldig raskt over til en sti.
Nok en håndfull stikryss, så det gjorde seg med stolper å følge for å finne riktig sti til bilen.
Siste meterne gikk vi igjen på vei før vi fant bilen og kunne dra til Mortenskro ved Gjelleråsen. Da vi kom dit tok det et par minutter før Merethe kom kjørende. Jeg tok opp soltaket på bilen og satte opp glippe på vinduene, så gikk det helt greit for hundene å vente i bilen.
Om det ikke blir kjøttkaker, så har det lett for å bli biff når jeg spiser ute.
Takk for turen, og har du planer om å finne gruva så er den der hvor pila er tegnet inn på kartet.
