Madonnastatuen i Eggedal

Vil du være med på stolpejakt opp til madonnastatuen i Eggedal?

Etter sommerens varme og ustabile regnbyger så bestemte jeg og Ingun oss for å jakte noen stolper i Eggedal. Nærmere bestemt stien inn til Madonnastatuen. Jeg og Patran var der for 4 år siden. Jeg hadde egentlig ikke tenkt meg dit igjen, for så fint er det ikke der, men når Ingun trengte noen stolper over 900 moh, så ble jeg med. 

På vei opp til Madonnastatuen passerer du Nastadborgen. Høyt beliggende og med en fantastisk utsikt, finner du «den hemmelige borgen» i Eggedal. Bak borgens tykke murer kan du bli med på spennende omvisning og lære mer om Nastadborgens hemmeligheter! Alle visninger bookes og organiseres av Visit Sigdal, som setter sammen grupper på opp til 15 personer for 1 times guidet omvisning.

Visningsdager vil være onsdager, lørdager og søndager, kl 11, 13 og 15.

Sesong fra 15/6 - 14/9-2022.

Heldagsopplevelse, sommeren 2022 med selskapelig Borgmiddag:

Etter ønske fra Turistnæringen har de laget et nytt opplegg for å ta i mot fra 20 til 36 gjester, som ankommer i buss. Tilbudet er en heldagsopplevelse med lunch ved ankomst til Eggedal, og deretter omvisninger i Skredsvigs Hagan og Nastadborgen. Turen avsluttes i Nastadborgens borghall til selskapelig middag og gjestenes valgfritt program/hyggestund. Retur av bussen beregnes til ca kl 19.

Heldagsopplevelse kan bestilles for ukedagene : mandager, tirsdager og fredager.

Jeg er ikke så hektet på poeng og stolper, men jeg scanner de når jeg ser dem. Tur er jo hyggelig uansett.

1020 meter over havet på en fjelltopp i Eggedal finner vi statuen «Madonna med barnet». Stien dit er steinsatt av Sherpaer fra Nepal og er en opplevelse i seg selv. Madonnastatuen ble satt opp i 2009 etter et ønske fra Anne Margrethe Bugge, som i 1989 skjenket en stor skogeiendom til Sigdal kommune. Hun hadde et ønske om at det skulle settes opp en Madonna i området, som skulle være et symbol for fred. Hun døde i 1995, men hennes ønske ble ikke glemt. «Madonna med barnet» er hugget i lys granitt av Turid Angell Eng. Det ryktes at mange synes ideen om en Madonnastatue inne i villmarka var rimelig sprø.

I katolske land er det vanlig med Madonna-statuer både i parker og ute i naturen. Men ingen andre steder i hele Norden er det statue av Madonna ute i naturen, så da passet det jo fint her i Eggedal. Etter at Madonnastatuen kom opp ble det økt trafikk og den gamle stien var som en potetåker og noe måtte gjøres. En av de som tok tak var den pensjonerte legen Gunbjørn Aasand. Han ble også prosjektleder for restaureringen av stien i naturreservatet. I 2016 ble stien til Madonnaen steinsatt av sherpaer fra Nepal. For en jobb de har gjort, det er virkelig imponerende og turen var en sann fornøyelse. 

Over 200 tonn skifer er fraktet fra Dovre til Eggedal. Herfra er det fraktet inn i terrenget med helikopter hvor fire sherpaer har bygget denne stien.  Spør du meg så er det det glade vanvidd og en forferdelig sløsing med penger. For noen år siden ble landsbyen i Nepal rammet av jordskjelv og for pengene sherpaene tjener her er de med på å bygge opp landsbyen igjen. Siste etappe, som er en rundløype til Madonnastatuen. Til dette prosjektet som de har kalt «Alle mann til Svarttjern!» fikk de gjennom LHL Sigdal og Eggedal Turlag 390.000 kroner fra Extrastiftelen.

Prosjektet som er et samarbeid mellom Eggedal Turlag og LHL Sigdal skal tilrettelegge en sti for rullestolbrukere i nedre del av terrenget tilknyttet Madonnastien i Trillemarka i Eggedal Vestfjell. I tilknytning til stien som skal tilrettelegges skal det også opparbeides en rasteplass ved Svarttjern med steinbord og benker med mulighet for grilling. Når stien er ferdig vil vi ha en rundløype som kobler sammen stier. Dette vil bidra til at flere kommer seg ut i naturen og i fysisk aktivitet, og at rullestolbrukere/bevegelseshemmede kan legge ut på tur fra Utvollane parkering og helt fram til Svarttjern, 

På turen kan du nyte landskapet over naturreservatet Trillemarka- Rollagsfjell. Utsikten er gedigen i alle retninger og i vest ser vi Gaustadtoppen. Madonna ser vi konturene av mot himmelen der hun sitter på sin sokkel på Bjønneskortanatten 1021 meter over havet og skuer utover Trillemarka og de sju blåner. At denne steinsatte stien har gjort turmålet til en turistmagnet med flere tusen besøkende i året, ja massesuggesjon virker ennå.

Forholdsvis tørt og varmt, så Bella var ute i de fleste forholdsvis flytende stedene.

Det var mye myrer der, men det virket ikke som det var multemyrer. Langt gras på alle sammen.

Det var noen få andre ute og gikk, men parkeringa virket rimelig tom. 4-5 andre biler bare.

Ulempen med trappetrinn er at en må løfte beina mer enn om man bare går på sti, så jeg snublet og var nede på alle fire ganske tidlig på turen. Slett ikke noe optimalt turunderlag etter min smak.

I et så lettgått terreng er det helt unødvendig å lage fortau.

Er nok ikke disse stolpene som blir prioritert om de kommer til neste år.

Det er litt som geocaching, det er gøy en liten stund.

Høstens turer blir ikke planlagt etter stolpekartet.

Det blir ganske mye slitasje i terrenget når en plasserer stolper utenfor stien.

Det er noen små hufs i terrenget, så du må ned til noen bekker før du kan gå videre oppover. Mange av disse bekkene var tørre.

Vi støkte opp noen ryper, men alle valgte ikke å ta vingene fatt.

Den trodde nok den var usynlig i og med at den satt helt rolig når vi sto og så på den. Det er noe eget å komme over dyr der de egentlig hører hjemme.

Jeg var så opptatt med å ta bilder av denne at jeg ikke fikk med meg at det var en stolpe der, så det var bare å gå tilbake etterpå. For når jeg først har gått forbi den så må jeg jo ha den med meg.

Men vi kunne ikke bli stående å se på denne rypa resten av dagen. Nei da hadde det blitt mørkt før vi var nede igjen til bilen.

Når en nærmer seg toppen så nærmer man seg også utsikt 360 grader rundt.

Sola kom og gikk som det passet den, men jeg gikk i t-skjorte hele veien. Blås litt når vi nærmet oss statuen, men ingen kald vind. 

Tror Bella nyter fjelltur med utsikt også jeg. Hun står som regel å myser rundt når vi kommer fram.

Så var vi oppe og tre madonnaer foreviget.

To store skilt var det på toppen som viste hva de forskjellige fjelltoppene i det fjerne het. Noen navn var helt ukjente for meg.

Vi måtte gå stien litt tilbake før den skilte seg og gikk nedover lia, slik at vi fikk med oss hele runden med stolper.

Nye vann å bade i tenker Bella.

Bella kunne nok stått der adskillig lenger enn jeg gadd å vente

Trivelig på tur når man går med utsikt begge veier.

Det ble mer og mer sol utover dagen, ganske steikende varmt der det ikke var litt vinddrag.

Noen av stolpene leitet vi litt etter, for de var plassert et stykke fra stien uten at det var noe spesielt å se der. Hadde det nå enda vært utsikt, eller noe som kunne være litt unikt. Så tankegangen bak fikk vi ikke helt forståelsen for.

Etterhvert ble det en bråkete dag i fjellet, om de laget vei eller hyttetomt er litt usikkert, men det hørtes ut som helikopter. Vi så ingen på himmelen så det viste seg å være hoppetusse de holdt på med nede i lia.

En av de siste stolpene var plassert ved en gapahuk som lå riktig så idyllisk til i vannkanten.

Sti av subus helt bort til parkeringen, slik at en kan komme fram med rullestol.

Takk for turen

Skardsvarden

 

Lørdagens turfølge til Sørbølfjellet

Når det er spådd knallvær og jeg egentlig hadde besøk av både Patran, Merethe og Marius i helga, ja så fikk de tilbudet om å sitte her eller bli med meg til fjells. Patran og Marius valgte å bli med til Skardsvarden 1284moh med niste i sekken og nok drikke for en runde i fjellet.

Høstfargene hadde virkelig kommet for fult og været var helt upåklagelig. Jeg gikk hele dagen i kortermet genser og jeg var svett innen vi var tilbake i bilen igjen. Det ble en litt annerledes runde enn jeg gikk sist jeg var der, men den ble på ei snau mil. Jeg var litt snein med å slå på klokka når vi gikk fra parkeringsplassen, men det er ikke så farlig sånn på millimereren heller.

Denne gangen gikk vi opp på varden på Skardsvarden, gjorde en runde bort til Harehopp og spiste litt niste, før vi satte kurs mot bilen igjen.

Høstfargene startet lenge før vi parkerte bilen på parkeringa. Vi hadde nesten ikke mer enn forlatt riksveien før det lyste både gult og rødt mot oss. 

Det ble over hundre bilder i dag, så om du ikke vil nyte fjellet i høstfarger så kan du like god klikke deg inn på noe annet med en gang. Jeg nyter nemlig både fjellet og høstfargene i all mass. Håper på en flott høst så jeg får flere fine turer før snøen laver ned.

Bella, Hailey og Ronja var med på tur. Merethe hadde selskap av de to andre hjemme her. 

Marius drømte om sykkeltur i fjellheimen, men den flotte stien fordampet som tåka i solskinnet. Stien blir liksom plutselig bare borte, så det virker som alle tar sin egen vei opp til varden.

Med mengder av vann innover så er det nok av både drikke og bademuligheter for de firbeinte. Vannet var rimelig kaldt blitt, så bading fristet ikke til tross for en svett kropp.

Vi startet på samme stien jeg pleier å starte på, så svingte vi opp slik at vi kunne gå rett mot varden.

*-/

Det var ikke mange folkene i fjellet. Vi så et par turgåere ellers var det folk som fisket rundt de største vannene. Virket ikke som de fikk all verden av fisk heller. 

All lyngen hadde skiftet farge og ingen blader hadde falt av ennå, så det var rødt hvor enn du snudde deg.

Vi så to stykker som hadde satt opp telt rett ved stien. Tror nok jeg hadde gått litt utenfor stiene om jeg skulle overnatte der slik at jeg ikke fikk folk rett utenfor teltet både på formiddagen og ettermiddagen.

Bare å nyte synet, snart kommer snøen.

Klart blått vann og ikke et vindpust.

Jeg kan ikke skjønne de som ikke liker seg på fjellet om høsten.

Første drikkestopp litt oppe i lia før vi kommer til det høyeste punktet, som er Skardsvarden.

Det fine med en sånn dag i fjellet er å komme hjem, spise middag og sige ned i sofaen etterpå. Men det ble forholdsvis kortvarig, for jeg hadde snakket om dette teltet jeg hadde kjøpt meg i fjor som jeg ennå ikke har hatt ut av posen engang. 

Marius lurte på hvilket merke teltet var og en hel rekke annet så da var det bare å finne det fram når jeg kom hjem fra turen. Det var den sige ned i sofaen kvelden. Ja for en må jo sette opp et telt før en skal på tur.

Jeg trodde jeg hadde kjøpt et lite blått telt. Jeg visste det var tre manns telt, men det teltet jeg hadde på plenen når ungene var små var et fire manns telt og det var forholdsvis lite. 

Om du har meg på snap så fikk du et lite glimt av seansen. Teltet tok halve stua og det var god plass til meg og Marius, Bella, Hailey og Ronja. Problemet er vel kanskje å finne et så stort rett sted i fjellet så en får slått det opp. Jeg trodde det var et sånn som sto av seg selv. Men det gjorde det ikke til tross for tre bøyler. Det måtte strammes opp i hver ende. 

Overnattingen må en nok ta til neste år. Kan jo ikke forhaste seg med slike teltprosjekt. Kjøpe det ett år, sette det opp året etter, så kan en overnatte til neste år. Da er Bella stor nok til å bære det som kløv, samt maten sin, så blir ikke sekken min så tung.

Stein og lyng, det er det som er fjellet liksom.

På toppen ble det ei pause for å ta oss litt drikke. Planen var å gå ned til Harehopp for å spise i solveggen der. Men når vi kom nærmere så var det mange folk der allerede, så vi gikk litt lenger før vi slo oss ned med nistepakka.

Det er bare å bestemme seg for hvilken retning en vil gå og legge ivei.

Det er praktfullt uansett retning en snur seg.

Jeg endte opp med å bære sekken hele runden i og med at Marius har knekt kragebeinet og operert i sommer. Men ei nistepakke og litt drikke blir det ikke noe tøngde å snakke om, men sekk er varmt å gå med.

På andre siden av vannet gikk vi på vei tilbake til bilen.

Harehopp, hytta med egen Facebookside til og med.

Så vi slo oss ned på en stor flat stein for å nyte nistepakka.

Matpakka ble spist og beina strekt en god stund i sola før vi gikk videre. 

Hailey satte pris på ei hvil i lyngen, Ronja var vel mest opptatt av å tigge til seg litt ekstra.

Imponert over de små beina der som travet nesten ei mil i både lyng og steiner. Hun virket ikke mer sliten enn de andre firbeinte som var med på tur.

Bella er så grei å ha med seg, hun tar livet med ro alle steder hun. Det er så godt å ha en hund som veit å utnytte pauser til å hvile seg og ikke mase om at vi må gå videre.

Varden i det fjerne til venstre i bildet.

Vi fulgte vannkanten til det var på tide å svinge over haugen for å prøve å finne stien som gikk tilbake til bilen.

Egentlig kunne vi bare fulgt den ene vannkanten etter den andre, for vannene ligger veldig tett i det området.

Kan jo ikke si annet enn at med slikt terreng så friser det bare å gå og gå innover i fjellet. Man skulle ikke behøve å snu.

I dag ble det både klesvask og tur oppover Holleia med hundene. De som ikke var med på tur i går har godt av å få strekt litt på beina de også. Mounty virket litt sliten oppover, så vi gikk ikke helt til toppen, men svingte ned den gamle seterveien, så vi fikk en runde ut av det.

Egentlig er jeg litt usikker på om han er skikkelig sliten, eller han bare er lat. Men det er ikke så fryktelig stor fart når vi skal hjemover heller.

Plutselig fikk Patran øye på ei rype som tusla rundt i lyngen.

Like bortenfor var det jammen ei til også. Etterhvert skilte de lag og suset seg hver til sitt, før den ene tok vingene fatt.

De var ikke videre skvetne til tross for at vi hadde med oss tre hunder og Ronja klarte ikke å holde helt fred.

Til slutt var den gått så langt at det ikke ble noe bra bilde av den, men vi ble stående å kikke en stund.

Vi satte kursen mot Vassfarstien som går mellom turistkoiene i Vassfaret.

Det så ut til å være ganske lite vann noen steder.

Takk for turen, kanskje vi rekker en tur til før det blir vinter.

Neste gang går turen andre veien, der har jeg aldri vært tidligere...