17. mai ble feiret i Hallingdal opp den gamle postvegen til Garnås sammen med denne gjengen.
Det ble ingen skitur på 17. mai som planlagt. Med heftig vindvær i fjellet så ble det andre planer. Det blås skikkelig i Bergheimkroken også, så valget falt på den gamle postveien til Garnås.
I 2001 begynte Nes Historielag å nyrydde den gamle postvegen fra riksveg 7 ved Dokken skole til Garnåsgrenda. Det er en strekning på ca. 3 km. Arbeidet tok 3 år, og den 14. august 2004 hadde det møtt fram 80 personer som ville være med på gjenåpningen. Så vidt vi kan forstå av de opplysninger vi har greid å grave fram, må denne vegen ha vært hovedvegen til Garnås fra uminnelige tider.
Noen veg var det egentlig ikke, bare en gang- og kløvsti. Men den ble brukt som skoleveg til midt i 1960 åra. Siden den tid gikk forfallet sin gang. Alt som ikke blir brukt og vedlikeholdt, forfaller. Naturen tar sitt tilbake, og det går fort. Ryddemannskapet måtte av og til kontakte lokale folk for å finne igjen vegen. Vindfall, stein og jord som hadde rast over vegen, gjorde det mange steder vanskelig å se om det hadde vært veg der. Navnet Postveg om strekningen mellom Garnås og riksveg 7 er av forholdsvis ny dato. Organiserte postruter kom ikke i gang i Nes kommune før i 1892. Da kom også Garnås med i denne ordningen. Da måtte postbæreren bruke denne vegen.
Det er mye vann i Dokkelve så de buldrende vannmassene hørte vi lang vei når stien fjernet seg vekk fra elva.
Absolutt et vakkert skue når smeltevannet kommer fossende nedover.
Det ble kanskje i overkant med bilder av vann, elver og fosser i løpet av dagen. Men det er jo fasinerende med alle de kreftene litt vann har å rutte med. Naturen er mektig.
Ulempen med elva når den er så stor og massiv er alt bråket som følger med. Det er ikke godt å holde en samtale igang når man tusler oppover lia.
Siden vi hadde hele dagen, så tok vi noen avstikkere fra stien for å nyte fossebruset og kjenne den kalde dusjen i fjeset.
Du trenger ikke gå langt for å nyte synet av elva oppover der den er finest.
Det er noen høydemeter det er snakk om
Vi hadde ikke gått lange stykket før vi kunne snu oss og se på utsikten.
Denne elgen kjente vi lukta av en stund før vi så den. Det så ut som denne ikke hadde klart all snøen som var i vinter.
Om steinen har kommet med istiden eller om den har blitt slengt dit når meteoren datt ned, vet jeg ikke. Men det er ikke lange biten bort til Gardnos meterior krater.
Gardnoskrateret er omtrent fem km i diameter, og ble skapt av en meteoritt med en diameter som antas å ha vært 250–300 meter for 546 millioner år siden. En antar at krateret hadde en dybde på ca. sju hundre meter, til tross for meteorittens relativt beskjedne størrelse. Asteroiden traff jorden med en hastighet på 20-30 km/sekund. I eksplosjonen som fulgte, ble det utløst energi tilsvarende flere tusen atombomber.
Siden det var 17. mai hadde Tassen pyntet seg med sløyfe og greier. Tassen er en gammel mann, men storkoser seg på tur fremdeles.
Vi gikk ikke til Danseplassen, men ut til Triggerpunktet for å nyte litt drikke og litt nistemat.
Tølle er klar for ei pause med nistemat.
Elven som renner igjennom krateret har fjernet en del av løsmassene slik at en kan se berggrunnen langs elvefaret. Her kan man se den såkalte «gardnosbreksjen», som ble dannet under under det høye trykket og de høye temperaturersom oppsto da meteoritten slo ned. Det var ikke så godt å se når det var sånne enorme vannmengder i elva.
Hallingdalselva gikk også flomstor nedover dalen.
Over breksjen ligger en bergart kalt suevitt. Det er en spesiell bergart som kun finnes i tilknytning til nedslagskratere. Bergarten er dannet av materiale som ble slynget opp i luften og deretter godt blandet før det falt ned og la seg som et lag i bunnen av krateret. Suevitt er en breksjebergart som er sammenkittet av flere typer oppknuste bergarter fra flere steder i krateret, i tillegg til en del smeltet materiale.
Man skal ikke komme her å påstå at vi ikke feiret nasjonaldagen. Det var bare korpsmusikken som manglet.
Tølle
Det var litt skuffende at det ikke var noe bok i kassa ennå i år.
Når vi nærmet oss de første gårdene videt postveien seg ut og skauen hadde blåst ned og blitt ryddet opp igjen.
Det er jo bare å nyte når det er så fint vær og naturen bare bjudar på.
Vi fortsatte i jordekanten til vi kom fram til veien.
Inger Synøve hadde sett på kartet at det skulle være en gammel husmannsplass et stykke ned i skauen, så vi bestemte oss for å prøve å finne dette husmannstuftet.
Akkurat det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort, men vi prøvde i det minste.
Man må passe på å knipse løs, det er ikke hver dag det flagres i små bygder.
Gamle tømmerhus har virkelig sin sjarm.
Og alle skikkelige turer bør inneholde et snev av bushing. Ulempen med bushing er at det går hardt ut over flaggingen. Resultatet fra 17. mai ble en mistet hundesløyfe og to knekte flagg...
Etter kartet skulle husmannsplassen være her, men det var ikke godt å finne noe merke, stein eller dump på at det hadde vært noe der noen gang.
Stien på kartet var ikke like synlig i terrenget hele tiden.
Om det var bjørnehi eller røverhule er jeg ikke sikker på...
Når stien blei til vei, så var ikke den like framkommelig heller.
Alt er viktig å dokumentere mener Inger Synøve. Alt er ikke like enkelt mener jeg, sekk med flagg som stikker opp og greiner på buska, samt at elgen hadde lagt fra seg en haug med M&M akkurat der det var framkommelig.
Inger Synøve er en reser på selfier, så her er det dokumentasjon på at vi gikk i 17. mai tog det meste av dagen.
Når vi støtte på denne steinhaugen skjønte vi at nå nærmet vi oss sivilisasjonen igjen.
Sånn stein har jeg aldri sett tidligere. Kunne egentlig minne litt om betongklump. I jordekanten så vi fjellet helt oppe i dagen.
Gardnosbreksje, bergart fra Gardnos i Hallingdal, sammensatt av skarpkantede stykker av gneis i en mørk, relativt karbonrik grunnmasse. Breksjen ble opprinnelig oppfattet som en vulkansk eksplosjonsbreksje, men ved slutten av 1980-årene ble det vist at den heller må ha blitt dannet ved et stort meteorittnedslag, Gardnos meteorittkrater.
Så var vi tilbake til postvegen og utsikten kunne nytes uten at vi behøvde å snu oss hvert gang vi skulle se.
Bonderomantikk
Findus fant seg ei kongle da vi var tilbake på Danseplassen for å spise opp resten av nista vår.
Det leiter på for små gutter
Selv om turen opp den gamle postvegen til Garnås var ferdig, så var 17. mai bare halvferdig for oss. Inger Synøve hadde jo fristet med bilder fra Rukkedøla tidligere på dagen. Så den måtte sjekkes ut.
