Niste, fjellet, røsslyng, solskinn, vindstille, en håndfull hunder og godt selskap. Da er dagen fullkommen.
Virre gir ikke opp ved litt forseringer i strie strømmer, bare han er tilbake på land så er det full fart igjen. Det var veldig lite fugl i fjellet, det var egentlig veldig lite dyreliv i det hele tatt denne helga. Kanskje været har en innvirkning på dem også.
Når himmelen begynte å sprekke opp, satte vi oss litt for å ta litt drikke og en sjokoladebit. Virre og Hailey var spente på om det fantes mer i sekken enn det Wenche Lill ville vise fram ved første rast.
Det var egentlig best å holde seg i stien, eller rettere sagt akkurat i kanten av stien. For utenfor var det til tider fryktelig vått.
Akkurat her kunne jeg vel ønske at det var knallsol og varm sommerdag, hatt med telt og kunne våknet opp til soloppgang som speilte seg i vannet. Kanskje ett annet år. Vi holdt oss til stien langs Trevatna og ned mot Storausttjern. Før vi satte kurs mot Sæterknatten for å finne et egnet sted å spise nista vår.
Stier er som regel laveste punktet i terrenget, så det ble mye gåing langs stiene og ikke på dem. Jeg dannet stort sett baktropp, for det tar litt tid å knipse bilder og passe på at man ikke vabber ut i mer vann enn nødvendig. Når man har fylt opp skoa fra toppen en gang, blir vannet passe varmt etterhvert. For hver gang man tråkker dypere enn skoa igjen blir det påfyll av kaldere vann.
Det ble ingen bading på turen, men det var nok av idylliske plasser.
I enden av vannet skulle vi over ennå en bekk, men der var det nesten som en hel platting vi kunne gå på. Ingen smal bru her nei.
Vi begynte å bli sultene så når vi kom over bekken hadde vi tre valg for å finne rasteplass. En sti gikk langs bekken nedover. Da hadde vi kommet rett ned til Bjerke. Så hadde vi en som gikk tilbake der vi kom fra på andre siden av det store vannet. Så vi tok den midterste stien mot Sæterknatten. Da kunne vi skrå ned til Hansespranget og finne igjen den blåmerkede Vassfarstien ned til Bjerke.
Det var ikke bare Virre som var fornøyd med å unngå ennå et bad. Det virket som bekken var ganske brei opprinnelig også, ikke bare etter masse regn.
Det ble bare bedre og bedre vær utover dagen. Hr Yr hadde spådd det litt tidligere enn det egentlig kom, så vi kunne drøyd oppstarten bitte litt.
Vi nærmet oss kanten hvor vi kunne se ned på Aurdalsfjorden, Nevlingen og kollene rundt.
Så kom den majestetiske kongeørna seilende over oss. Vi spøkte med at, jammen var det godt det ikke var noe gribb.
Noe av lyngen skinte rødt.
Til at turen fikk en fuktig start, ble det en utrolig flott tur ut over dagen, før vi satte kursen nedover fjellsiden.
Det er ingenting som slår en fjelltur når man skal nyte naturen.
Nevlingkollen i det fjerne til høyre. Midt i bildet kan du skimte Nevlingen.
Som en liten pytt, helt til du skal gå rundt den. Planen var å kanskje gå rundt den på tirsdagen, men vi fant ut at det ville bli en like våt fornøyelse som vi hadde hatt på mandagen, så vi drøyer det til et annet år.
Aurdalsfjorden. Den er lenger enn den ser ut til når en skal gå der.
Aurdalsfjorden nesten 5 kilometer lang.
Med slik utsikt ble dagens matpause en realitet. Hundene flatet ut i lyngen og vi kunne nyte stillheten og utsikten. Etter endel kilometer er det godt å hvile beina litt.
Mine hunder hviler når de kan, for de veit aldri hvor lang turen blir i ukjent terreng.
Hailey holdt et halvt øye med Wenche Lill, for hun er ganske gavmild med nistemat.
Varde er en hyggelig ting som hører fjellet til.
Virre nyter heller utsikten enn å hvile.
Hundene ble litt nysgjerrige når vi pekte og pratet om neste års turmål.
Vi sjekket kartet for å finne stien ned til Hansespranget. Der hadde det virkelig flommet vann i sommer. Hele stien var brei og full av stein.
Når terrenget ble litt flatere var det mer normal sti igjen.
Vi kom inn i et belte med mengder med vindfall, så vi måtte tråkle oss litt fram og tilbake for å komme i riktig retning.
