Patran var hjemme forrige helg og jeg spurte om hun ville være med opp Vikersundbakken. Jeg slang litt med leppa og sa at vi skulle ta to ganger.
Klokka ble startet ved bilen ogdet var bare å stålsette seg for 1078 trappetrinn i første omgang, jogge ned til parkeringa igjen og nye 1078 trappetrinn. Jogge ned til bilen igjen og tiden som hadde blitt brukt var i overkant av en time.
Allerede fra start ble jeg etter. Etter to runder hadde Patran sittet å ventet i 20 minutter. Synes ikke det var så verst jeg da, at jeg klarte å holde følge såpass bra.
Sikkert de som bruker kortere tid enn oss på to runder, men det er ikke så mange som går to runder uten pause i mellom vil jeg anta.
Første seier er opp til hoppkanten. Trappa fra hoppet og opp er bedre å gå i enn fra bunnen og opp til hoppet. Den er javnere og trinnene er litt annerledes.
Når jeg tok fatt på ovarennet, så var Patran så si ferdig med det. Den øverste svarte flekken er henne. Hun passerte noen på veien opp.
Følelsen på toppen var ikke så god som den pleier, for jeg visste at jeg måtte forte meg ned for å ta en ny runde. Akkurat da kjente jeg at jeg angret bitte litt på den planen. Men så godt det kjentes når de to rundene var gjennomført.
Tenk her setter de utfor på ski, i verdens høyeste skiflygingsbakke. Bakkerekorden er også gjeldende verdensrekord (per 1.1.2024) på 253,5 meter og innehas av Stefan Kraft. Gjeldende rekord for kvinner er også verdensrekord (per 19.3.2024) på 230,5 meter, satt av Silje Opseth, den 17. mars 2024. Ovarennet har 36 grader helling.
Det øverste stykket av veien nedover er ganske bratt, så der gikk jeg for å få igjen pusten litt og roet pulsen. Jeg lå på rundt 167 i puls oppover bakken.
Så bratt og litt løsgrus i veien etter at bilene har spinni seg opp, så ble det gåing. Jeg hadde ikke de beste sålene på joggeskoa, jeg hadde gått for demping isteden for mønster.
En har god utsikt over Vikersund og halve Modum på vei ned igjen. Så ble det løping resten og ikke tid til fotografering.
På andre runden kom jeg i snakk med en mann som tok meg igjen. Han var turist og hadde kun sett hoppbakken på tv. Han holdt ikke mye høyere fart enn meg, så jeg gikk forbi han ved hoppet da han valgte seg ei god pause. Han lurte på om det var vanlig å gå to runder, for han hadde sett meg første runden. Nei, sa jeg, de fleste går bare en runde. De fleste jogger ikke ned igjen heller.
På toppen for andre gang og turisten hakk i hel. Første runden var det pusten som bestemte farten, men på andre runden begynte jeg å merke det litt i låra når jeg startet på ovarennet.
Det vil si at jeg brukte 10 minutter omtrent fra toppen av trappa før jeg sto ved bilen igjen. Snøtt 2 kilometer seinere.
Hundene hadde ventet i bilen så lenge, så de måtte få seg en runde før vi dro hjem for å lage middag.
Vi gikk veien oppover på andre siden av bakken, så de kunne drikke litt vann i bekken før vi dro hjem. Jeg hadde egentlig tenkt å gå en tur fra sentrum i Vikersund og langs elva nedover, men vi var småsultene og det var litt smågrått i åsene rundt oss.
Det er et stort anlegg de har laget. Historien om verdens største hoppbakke i Vikersund starter for over hundre år siden. Vikersund Skiklub ble stiftet i 1894, og i løpet av de 40 første årene arrangerte foreningen renn i seks forskjellige skibakker. Derfor valgte man i 1935 en komité som skulle finne et egnet sted for å bygge en ny skibakke. I 1936 ble Vikersundbakken åpnet og i Kristian Hovde hoppet først i åpningsrennet, men det var Hilmar Myhra fra Kongsberg som hoppet lengst, med et hopp på 85 meter. Kristian Hovde ble senere bakkesjef for Vikersundbakken og spilte en viktig rolle når det gjaldt å få utvidet bakken ytterligere. Dette skjedde først i 1955, men siden endringene ikke var tilstrekkelige for å få hopp over 100 meter, gjorde Hovde en del justeringer sommeren 1956. Dette lyktes og påfølgende vinter ble Arne Hoel den første hopper over 100-metersgrensen, med et svev på 100,5 meter.
Om du er interessert i mer informasjon om videre utvikling kan du klikke inn på siden til Vikersund.
