Siden vi egentlig ikke skulle forflytte oss noe sted i dag, så ble det en liten kjøretur til Gaularfjellet og ta dagen på impuls.
Til å begynne med ble det stopper langs veien for å ta noen bilder. Det var jo endelig blitt knallvær, så da var det bare å nyte et vindstille fjell som bikket 23 varmegrader utover dagen. Ja for det ble fjelltur etterhvert. Jeg gikk i kortermet genser og svettet.
"Gaularfjellet er en godt bevart hemmelighet for de fleste, men for alle som har oppdaget denne vegen, står den fram som noe helt spesielt. Kjøreturen går langs fjorden før vegen snirkler seg opp mot det høyeste punktet på fjellet. På rasteplassen ved Utsikten kan du nyte synet av et frodig og vakkert landskap der riksveg 13 slynger seg oppover lia. Vegen følger Gaularvassdraget som er ett av få vassdrag som er vernet, og byr på alt fra ville stryk og fosser til rolige partier hvor vannet flyter stille av sted.
En tur oven den spenstige brua over Likholefossen gir deg opplevelsen av å være midt i det sprudlende fossesuget. Opprinnelsen til namnet kjem frå nokon av dei øvste gardene i dalføret som ikkje klarte å frakte sine døde til kyrkje på ein dag, likkista blei då oppbevart under steinheller ved fossen. Området ved fossen har blitt eit av satsingpunkta for turistvegstatusen til riksvei 13, det er blant annet bygd ei spektakulær bru over fossen. Brua lettar òg tilkomsten til Fossestien som går på sørsida av elva.
I 1853 vart det for første gang søkt om midlar til å byggje veg over fjellet, men det skulle gå nesten 100 år før den blei ein realitet. Vegen vart raskt ei viktig ferdselsåre frå den vart opna i 1938, men i dag er den eit fredeleg alternativ til hovudvegane som tar det meste av trafikken.
Så var det på tide med mandagens første stopp for å ta en gåtur. Valget ble Likholefossen. Jeg hadde ikke sjekket mye om dette fjellet før jeg dro dit, så det ble en veldig impulsiv dag.
Likholefossen på oversiden av brua.
Tydelig at de forventer mye vann til tider, for denne brua var ekstremt solid.
Vi startet turen med å forsere brua, for jeg hadde sett at det gikk en sti en liten runde før en kom tilbake til utgangspunktet. Jeg hadde egentlig tenkt at jeg kunne se om jeg kom over elva litt lenger ned, slik at det ble en større runde enn den på kartet.
Funksjonen med denne muren er litt ukjent.
Bella cruiset nok en gang over en smal bru, men denne gangen er det ikke så høyt ned.
Hele fjellet bar egentlig preg av lav vannstand. Jeg ble sittende å snakke med ei eldre dame når jeg ventet på maten min på kvelden. Hun fortalte om en helt utrolig flott sommer på vestlandet i år. Med mye tørke i forhold til det vanlige. Det var lett å se nede i bygda, da lautrærne sto brune oppover lia.
Så det var dårlig med frådene fossefall i fjellet også.
På stiene så var det veldig tydelig at det pleide å være skikkelig vått her som stien gikk.
Bella la i vei innover plankestien som hun alltid hadde gått på plankesti i skauen.
Det ble en runde i skauen i flott røsslyng som sto i full blomst.
Brått ble det mange valg å ta. Jeg valgte å gå litt nedover fossestien isteden for rett til bake til brua. Det lå et vann lenger ned som jeg tenkte kanskje Bella ville bade i.
Her var det adskillig våtere i stien.
Litlevatnet
Jeg trodde det hadde gått ann å komme over elva nederst i vannet også, men det skulle vise seg å være umulig. Så jeg gikk langs vannkanten til bake til bilen igjen. I alle fall sånn delvis.
Ikke alle steder det var så enkelt for Bella å gå, så da ble det litt skauleis.
Men avkjøling og litt væskepåfyll satte hun pris på.
Litt posering i røslyngen
Her så en godt hvor mye vann det egentlig skulle være.
Så var vi tilbake til fossen igjen.
Der ble det boller og brus før vi kjørte videre.
Jeg satt på kanten og dinglet med beina
Det er bare å nyte slike dager i fjellheimen
