Den som gir seg har tapt sier dem, og er det en ting jeg ikke gjør så er det å gi meg når det er noe jeg har satt meg fore at jeg skal gjennomføre. Det gjelds bare å ikke sette noe slutt dato på ting.
Etter jobb en dag forrige uke så la vi ivei fra Kollsjø'n igjen med peiling på Venekollsetra. Denne gangen hadde jeg med meg GPS med lagrede koordinater og en lapp i lomma med koordinater og ekstra batterier i lomma. Jeg hadde nemlig ikke tenkt meg dit en tredje gang for å leite. SÅ da må en sørge for at en lykkes den andre gangen en prøver.
Bilen ble parkert ved bommen ved Øvre Kollsjø'n og vi la i vei innover igjen. Ikke noe solskinn, men det regnet i alle fall ikke denne gangen. Vi skulle ikke helt til Godly, men det var jammen ikke langt unna heller egentlig.
Myrene sto hvite av mølteblomster innover.
Vannet flommet fortsatt i rikelige mengder nedover i fossene ved veien.
Siste drikkestopp for hundene før vi svingte av veien og tok retning Godly.
Siden jeg hadde koordinatene etter at jeg dreiv aktivt med geocaching så var det bare å legge i vei over myra i kjent geocachingstil. Det vil si kompassrett mot målet i korteste linje. Det blei en våt fornøyelse. Kan ikke skjønne at disse myrene behøver å være sååååå våte da.
Så i lende, og nedtelling av meter kan starte.
Med 130 meter igjen kjente jeg at jeg ikke savnet geocaching litte bitte grann engang. Nei det er jeg ferdig med. Godt jeg skulle finne ei hel seter og ikke en liten boks.
For bare noen meter fra målet så dukker det nesten alltid opp noe uforutsett. Som en skrent ned og en brei bekk du skulle vært på andre siden av.
Plutselig dukket det opp ei tømmerkoie inne blant skauen. Jeg bandt hundene i ei bjørk så jeg kunne kikke ifred. Ikke godt å se eventuelle glasskår i lyngen der. Ronja var ikke fornøyd med å måtte stå igjen sammen med de andre, men så er hun ikke særlig fornøyd med noen ting om hun ikke får være sjef og bestemme.
Lettere godt ventilert kan man vel kalle det.
De siste som gikk derfra hadde nok store planer om å komme tilbake dit igjen ganske snart.
Kjente på døra og den var åpen så da tok jeg sjansen på å gå inn der. Litt enklere å bruke døra enn å krabbe gjennom hullet i veggen på baksiden.
Ikke videre ryddig inne der, men det kan jo være noen som bar vært på besøk etter at budeia dro hjem for siste gang.
Ingen fare med at det skal bli matos inne med slik ventilasjon over grytene på ovnen.
Madrasser er det der, men det var dårlig med dyner...
Litt dårlig med tallerker også, men kopper er det der.
Ikke egg og bacon til frokost
Det har gått hardt ut over blondegardinene også, så morgensola kan bli litt skarp i øynene.
Virker som det sist var seterdrift der sommeren 1959
Noen som har gått skoa av seg
og kjolen henger klar til søndagsturen i kirka.
Om det blir litt varmere i været så er sommer skoene klare.
Døra til naborommet hadde gått litt i tranglås for å si det mildt.
Rett ved siden av ligger fjøset
Torvtak på utedoen
De tier nå stille i det minste når de må vente.
Som alltid så finner man den enkleste veien når man er på vei tilbake. Bare å følge blåmerka løype noen hundre meter fra den tar av veien. Når stien gjør en krapp sving til høyre ved ei myr går du bare rett fram isteden. Så går du rett på Venekollsetera etter 100 meter omtrent. Om du hører bekken så er du i nærheten.
Om jeg ikke hadde våte joggesko etter å ha krysset myra tidligere på ettermiddagen, så hadde jeg i alle fall fått det når jeg måtte over bekken for å komme tilbake på veien igjen. Overraskende så nærmet det seg badetemperatur. Jeg må nok gå til anskaffelse av et par gode joggesko til, for nå har jeg to par som står på badegolvet til tørk. Jeg skulle på tur dagen etter også.
Om du vil ha en lengre runde kan du sette kursen mot Sandvassdammen eller Bukollen for den saks skyld.
På vei tilbake så glemte jammen meg sola seg litt bort og tittet gjennom skyene som var blitt ganske glissene etterhvert.
Fjellveggen var like fasinerende nå som sist jeg gikk forbi. På turen støkte vi opp både orrhane og hareunge. Hareungen løp rett foran snuta til hundene når den krysset veien, så da tok de bitte litt av kan du si.
Er nok ikke siste gangen vi er ved Kollsjø'n i år er jeg redd.
