Når man har sein kveld med brusdrikking så må man gjerne opp tidlig på naturens vegne. Jeg snudde på trappa og hentet kamera, for å ta noen trolske bilder av morgentåka. Det var en kjærlig morgen, men den blå himmelen lovt godt turvær.
Det skal liksom være utedo på hytta.
Solceller eller aggregat. Jentene liker seg godt på hyttetur, men jeg tror de setter stor pris på at jeg blir ferdig med ferieringen og drar på jobb igjen på dagtid. Så de får sovet hele dagen igjen. De har jo hatt noen aktive dager, med to hytteturer og barnepass. De liker jo å holde øye med hva vi driver med når Sofie er hos meg.
Tålmodige jenter som venter på at jeg skal bli ferdig med å fotografere og ferdig på do, klar til å gå inn for frokost.
Vi tok bilen min ned til Govatnet og parkerte ved hytta til en Soknedøl. Der hadde Wenche Lill vært på hyttetur tidligere og visste at det var noen severdigheter å få med seg på veien til fjels.
Vi kom til gravstøtter. Ja i flertall, det var mange gravstøtter samlet langs veien oppover og rundt hytta.
Det må være en spesiell følelse å være på hyttetur på et sted som minner om en kirkegård
Fin måte å minnes på
Vi leste ikke på alle, men de var i samme stilen.
Rett bak hytta gikk stien opp på Høgdefjell. Og vi fikk jammen rett i at det ble en tørr runde denne dagen.
Virre hoppet oppover kollen blant flaberg og røsslyng.
Det ble en runde på snaue 5 kilometer, for å nyte sola før vi skulle tilbake til hytta for å rydde ut og vaske litt før hjemreisa.
Høgdefjell hadde varder også, ikke det at en trengte det for å finne fram. Det var ikke så store forhold der.
Jeg vet ikke hvor vått det er der egentlig, for jeg har aldri vært der tidligere. Men det sto vann i alle dumpene i terrenget.
Noen steder var det både omfangsrikt og dypt, så de antok jeg var der om det var tørt vær også.
Vi snudde oss for å nyte utsikten ut over hyttefeltet vi hadde gått opp fra.
Det var en liten haug først på en måte, så kom du opp på selve Høgdefjell.
Det gikk en sti på toppen fram til en turkasse.
Det var lav lyng der så vi kunne gå hvor vi ville.
Vi fulgte ikke den stien, men snudde på toppen ved triggerpunktet.
Wenche Lill ble skuffet når hun kikket i kassa. De hadde gått over til sånn moderne bok som besto av en QR kode du skulle scanne deg inn med. Da kan en ikke kose seg med å se hvem som hadde vært der tidligere, eller se hvor lenge siden du selv har vært der om du har vært der tidligere.
Da ble det heller til at vi nøt utsikten ned i Vassfaret, med litt dokumentasjonsfotografering.
Vassfaret og Strøen for våre føtter.
Strøen ser stor ut fra avstand den også
Så snudde vi rundt og gikk tvers over hele fjellet og bort til kanten ned mot hyttefeltet.
Det er mange som pleier å gå der, for stien var veldig brei et stykke.
Virre nyter stadig utsikten, siste glimt før avreise.
