Livsnytere, det er oss det

Det er ikke mye som minner om at snøen er rett rundt hjørnet akkurat nå. Men det er spådd regnvær og temperaturen ligger rundt 0 grader... man trenger ikke være Einstein for å skjønne at det er lurt å legge om til vinterdekk på bilen.

 

Det er kjekt å ha med seg litt selskap når en skal nyte høstsola etter jobb. Det ble ikke fjøs på meg og Sofie denne dagen. Men vi plukket med oss Pink på veien så hun kunne få løpe litt. Ikke så enkelt med mine tre løse der om jeg skulle leike litt med Sofie. 

Pink er rimelig hakk i hæl og er kun en hund. Da er det enklere. Mine fikk en runde i havna og ned på jordet når jeg kom hjem. En liten dupp i elva fikk de også, så det var ikke så synd på dem at de ikke fikk være med denne dagen.

Høstfargene hang på trærne ennå.

Ikke et vindpust, så Vælsvannet lå helt blikk stille.

Landgrunt og Sofie var utstyrt med støvler og en forholdsvis vanntett dress.

Hun var litt usikker på om hun fikk gå så nære vannet til å begynne med. Hun har jo hørt at hun må passe seg for kanten noen ganger tidligere.

Du skulle hørt henne når hun fikk lov å sprute og vabbe i vannkanten. Da var det rå latter på høyt nivå.

Noen kan gå på vannet, andre ikke... men det er lov å prøve seg. Jeg hadde joggesko så måtte pent holde meg på land og krysse fingrene for at hun ikke snublet.

Jeg satt en stund på teppe på stranda mens hun vaset fram og tilbake.

Så hadde hun tid i tre sekunder på litt kos, men hverken bolle eller annet fristet. Jeg fikk lurt i henne en skyrpose, noen druer og drikke. Det fikk være bra til hun skulle hjem. Det var jo ikke så lenge siden hun hadde spist i barnehagen.

Strandløva brøler

Pink kommer løpende for å sjekke hva som skjer

Litt samling av steiner må til, men bøtta blir så fryktelig tung etterhvert.

Da måtte vi se om vi kunne finne noen kongler isteden. De er jo ikke så tunge, så en kan fylle opp spannet og ta de med.

Når det er mest trær med blader så er det ikke fryktelig mange kongler å finne heller.

Da tittet vi etter kvister og pinner. Men da engasjerte Pink seg brått. Pinner som blir kastet måtte jo hentes. Men ut i vannet var hun ikke særlig lysten på.

Forholdsvis mye vann ennå

Er den pinnen til meg?

Klart man ikke har veldig mye ro i rumpa når man får løpe i vannkanten

Men litt bygging i sanda ble det. Siden det var så mye vann var stranda myk og lot seg lage skikkelig bøtteslott.

Men når man har med seg en representant for rivningsbransjen... ja da er det ikke lenge de står.

Man rekker ikke å pynte på eksteriøret med steiner og pinner i alle fall.

Pink ble kommandert vekk og pinner kunne veives med til den store gullmedalje.

Jeg fikk nyte litt høstsol i fjeset for hun er ganske flink til å finne på ting selv. Men små unger og vann, da kan ikke jeg lukke øynene i alle fall. Jeg tror nok jeg hadde hørt et hyl om hun falt, så drukningsfaren var ikke veldig stor der det er så grunt.

Tegne i vann gikk ikke fant vi ut

Da er det bedre å tegne i grusen. Noen ganger ble det tegnet litt hardt så pinnen knakk. Da fikk man unnskyldning til å skylle hånda i vannet. Vannet var overraskende varmt fremdeles.

Ikke var det noe som leet seg i vannet heller, det var generelt dårlig med småkryp der. Vi fant kun en maur som krabbet i håret hennes. 

Når til og med skyene speiler seg

Da må man kaste litt stein og lage store spruter

I enden av stranda var det mest steiner, så vi kastet mange steiner ut i vannet før vi ga oss. Sola nærmet seg kanten av åsen og mer og mer strand lå i skyggen. Da krøp temperaturen nedover og en kunne tydelig kjenne at det ble kaldere.

Hæ, skal vi hjem nå? Allerede? Ja det tok jo fort en halvtimes tid å gå tilbake til bilen. Det skulle jo kastes mer steiner, sprutes mer i vannkanten og endel annet som måtte sjekkes ut. Men vi rakk bilen før sola var helt borte. Tror hun var godt fornøyd med ettermiddagen før hun og Pink ble kjørt hjem igjen.

Rundt Søndre Vælsvannet

 

Torsdag ble en aktiv dag som det gikk i ett fra jeg sto opp til jeg var vel hjemme igjen etter noen mil i bil. Jeg hadde avtalt tur med Åse rett etter jobb, Wenche Lill spurte om vi ikke kunne ta utplassering av bilen da isteden for fredag ettermiddag etter jobb, Så da ble det sånn. For litt effektivitet så tok jeg med Varga på jobb. Hun trenger alenetid. 

Jeg satt på med Åse fra jobben, vi parkerte på stranda og gikk litt tilbake før vi tok grusveien inn til venstre. Da kom vi til å få sola i ansiktet på vei tilbake til bilen. 

Det kom noen regndrøpp på vei opp, men når vi begynte å gå lettet været litt. Det var jo spådd sol i kveldinga.

Jeg ble veldig positivt overrasket over denne runden rundt vannet. Åse hadde gått der noen ganger tidligere, det hadde ikke jeg. Veien går i vannkanten, og det gjorde stien rundt vannet også.

Det er godt med høsten og jammen er det godt med nye tursteder. I sommer har det blitt mange nye tursteder. De blir krysset av etterhvert liksom.

Om du har sett på Farmen så kjenner du kanskje igjen Torpet. Jeg så kun på Farmen første sesongen den ble sendt. Da bestemte jeg meg for at sånt vås kom jeg ikke til å se på en gang til. Jeg fatter ikke at noen låner ut dyrene sine til et slikt konsept med hjernedøde folk.

Det ble mange bilder rundt Vælsvannet. Det er mange Vælsvann. Litt rart egentlig at de ikke har fått forskjellige navn, for de ligger ikke akkurat oppå hverandre.

Vælsvanna eller Vælsvatna er et fellesbegrep som omhandler to mindre innsjøer som ligger på hver sin side av kommunegrensen mellom Ringerike og Jevnaker kommuner. Innsjøene er forbundet gjennom en smal kanal, men kanalen er oppdemmet (Brennfudammen) og vannene har derfor en liten høydeforskjell.

Nordre Vælsvannet (340,6 moh.) ligger for en stor del i Jevnaker kommune, men de vestlige områdene, med blant annet Maureroa, Svartkovavika og Storvika nordover til utløpet av Steinbekken ligger øst i Ytre Ådal, i Ringerike kommune. Nordre Vælsvatnet er forbundet med Søre Vælsvatnet gjennom en smal kanal lengst sør i Nordre Vælsvatnet. Kanalen er oppdemmet av Brennfudammen, noe som skaper en viss høydeforskjell på disse vannene. Grensen mellom de to kommunene Ringerike og Jevnaker går nord-nordvest og sør-sørøst retning bare noen få meter nord for Brennfudammen.

Søndre Vælsvannet (337,7 moh.) ligger i sin helhet i Ringerike kommune, mellom Slåtteberget i Ytre Ådal i Ringerike og Toputthaugene og Bjørnberget i Jevnaker. Den nordøstre delen av Søre Vælsvatnet kalles Lortvatnet eller Lortvannet og er adskilt fra resten av vannet avFintangen slom strekker seg midt ut i sundet og noen småøyer og myrområder. Sør i vannet ligger Røssholmvillaen og et fåtall hytter. I utløpet der dannes også elva Væla, som drenerer sørover til den renner ut i Ådalselva ved Henstjern.

Telefondekningen rundt vannet er så som så, så om du ikke er kjent så kan det lønne seg å ha laster inn notgeskart.no før du er der.

Så møtte vi på første hint om at resten av turen kunne bli litt fuktig.

Flate furumoer er også vine å gå tur på, men jammen ble stien brått borte da... litt titting rundt så var den et par meter unna. Jeg har aldri vært særlig god på å følge stier, merkede eller ei.

Det er spredt med hytter rundt hele vannet.

Halvveis omtrent så ble det blå sprekker mellom skyene og jammen tittet sola fram. Etter hvert ble det så varmt at det var bare å ta av seg genseren og knytte den rundt livet.

Dagens bru var litt småglatt, men fult funksjonell å forsere.

Når det som opprinnelig er nærmest en bekk, ser ut som en flomstor elv. Da er det greit det er ei bru der som man kan benytte seg av.

I enden av vannet er det en flott bålplass. 

Lortvatnet var ekstremt vått i kantene, langt innover land.

Sola begynner å nærme seg horisonten, men jeg rakk mye mer før sola sa takk for seg på torsdag.

Jeg har aldri vært her tidligere, men jeg antar at fult så vått pleier det ikke å være i denne enden av vannet.

Det er liten sjanse til å gå seg bort når man skal gå rundt et vann. Det er bare å holde høyre, så ender man opp der man tok utgangspunkt.

Jeg nyter turer som går i sånne omgivelser. Går man rundt ett vann, så er det stort sett flatt. Ingen bratte bakker hverken opp eller ned.

Hundene storkoste seg når de fikk løpe løse og bade når de følte for det.

Varga ble litt sliten av å snuse på mye, passe på hvor Una og Frida befant seg og holde seg i nærheten til meg og Åse.

Jeg synes hun var riktig så flink. Hun blir øyeblikkelig 9 måneder, så nå begynner hun å bli litt hund og ikke bare pøbel.

Brått fikk vi selskap av en hund med peiler. Da satte vi bånd på våre. Helt greit at ikke alt bare blir kaos. Men nykomlingen oppførte seg veldig fint han.

Veien som gikk langs stranda sto under vann, men vi skulle andre veien, videre mot bilen.

Det er Vipps bom for å kjøre opp på stranda på Vælsvannet, men rundt vanner får du ikke kjørt om du ikke har nøkkel til neste bom.

Idyll er et ganske dekkende ord

Etter turen med Åse dro jeg rett til Nes i Ådal for å møte Wenche Lill som hadde handlet inn til hytteturen vår. Vi skulle plassere en bil i Vassfaret og kjøre provianten til hytta på Teinvassåsen. Jo mindre vi må bære med oss, jo bedre.

Vel hjemme ved titiden om kvelden, så ingen kan komme å si at jeg ikke holder dagen.