Makalausfjellet 1099moh

Etter å ha sett noen bilder både på instagram og på Facebook, så lurte jeg på til Åse om vi skulle ta en liten utflukt oppover Begnadalen til Makalausfjellet. Vi fulgte veien fra Reinli innover mot Stavadalen og Nørdre Fjellstølen. Men det viste seg ikke å stemme lenger. Så etter en bomtur til Jettegrytene og spurt noen turgåere, så endte vi opp med å pendle oss opp på kryss og tvers i et hyttefelt eller to. Det kommer litt ann på hvordan du ser det. En ting var helt sikkert, det hadde skjedd mye i området siden denne turbeskrivelsen var laget.

Med et forholdsvis flatt fjell fra parkeringen så er det begrenset hvor makalaus denne utsikten fra toppen kunne bli. Men vi hadde trua når vi fant riktig parkering. Norgeskart viste stier og veier på kryss og tvers der. Det var satt opp skilt som viste både skiløyper og turstier. Det var kun et fåtall som hadde avstandsbemerkninger. Men langt var det ikke.

Det viste seg at det var plassert ut noen stolper her også, så jeg fikk scannet noen uten å gå med kartet oppe. Nei vi var på tur og ikke på stolpejakt.

Terrenget minnet litt om Norefjell, med sitt lettkuperte terreng og breie stier i flere retninger.

Her var det stor manko på høstfarger, som det er i de fleste fjellene i høst.

Men dager i fjellet er til for å nytes

Vi snakket litt om at vi skulle prøvd å få til en runde der, men terrenget tatt i betraktning så var det stort potensiale for at vi hadde kommet til ei myr som ikke var så enkel å forsere. Vi hadde hatt en knallfin tur tidligere på dagen og åsene rundt begynte å bli ganske grå. Nei vi holdt oss til stien som gikk fram og tilbake.

Stien var helt grei å gå uten de store humpene eller steinene.

Mange små vann og hvit mose, det gir fjellstemning det.

Litt stemningsbilder må det bli

Vi fant toppen og kunne begynne å se oss om etter geocachen som var like ved toppunktet.

Det var ganske lunt der cachen var, så da slo vi oss ned for en kvikk lunsj og en klementin. Bollene hadde vi spist opp i bilen mellom turene, så da smakte det med litt sjokolade. Vi hadde ikke med niste, for vi skulle jo bare en liten tur og ikke to. Planen var å kjøpe middag på vei hjem.

Helt greit å slå seg ned i lyngen for ei pause, før vi gikk tilbake til bilen, samme veien som vi kom omtrent.

Ikke alle var like fornøyd med lunsj uten niste. Men Åse hadde nok av godbiter i rumpetaska, så det var slett ikke synd på de firbeinte på turen.

Litt leik ble det tid til før vi gikk tilbake til bilen.

Kan det bli mere høst enn dette?

Det var mye folk i fjellet, så Una hadde nok å følge med på.

Noen steder kunne man gå som man ville, men det var langt fra alle steder.

Man kunne se helt til Hallingskarvct fra toppen.

Vi plukket med oss en stolpe som sto på en topp i nærheten av stien, så da gikk vi bare over haugen isteden for å gå tilbake der vi kom fra.

Det viste seg å bli et bratt alternativ

Det viste seg at vi kom helskinnet ned alle fem

Det var satt opp en minnestein i bunnen av fjellet like ved parkeringen.

Det var bilder av begge de to omkomne og flyet de hadde havarert med

For de som er interessert så er hele historien der.

Vare noen meter på feil sted, livet er hardt og brutralt

Hittil med stolpejakt, ikke sikkert det blir mer i høst heller.

Når vi hadde kviklunsj pause på fjellet oppdaget jeg at skoen hadde løsnet fra sålen. Dette er de nye skoene som jeg kjøpte i august en gang. De har ikke vært på mer enn 10-15 mil. Vi snakket om at det var litt i korteste laget. På mandagen sendte jeg en mail til Stormberg for å legge ved noen bilder og spørre om det var meningen at de skulle løsne så fort. Den andre skoen var jo like fin. Dagen etter fikk jeg svar at det var bare å bestille nye på nettet og legge inn rabattkoden jeg fikk tilsendt. Så nå er det et nytt par på vei i posten til meg, helt gratis og fraktfritt. Det er kundeservice det.

Flystyrt i Ravinedalen 1945

Nok en fridag med turplaner. Nok en tur i flott turterreng i hvitveisens rike. Nok en tur med en flott turvenn. I dag var det Tove jeg var på tur med i hennes hjemtrakter. Tove har jeg vært på fjelltur sammen med og jeg har vært på planleggingsmøte for Boltitten og omegn turforening, på Bromma. Men denne dagen var faktisk første gangen vi var på tur bare vi to. Inger Synøve måtte jobbe denne lørdagen. 

Hvitveisen blomstret og heggen blomstret. Det var mange varmegrader så jeg gikk i shorts og singlet. Jeg hadde til og med husket vann og poser til hundene. Riktig så forberedt møtte jeg opp på avtalt sted til avtalt tid. 

Jeg kom over dette turstedet i vinter, og når det viste seg at det skulle settes opp stolper der, så var det ganske bankers at jeg skulle dit i vår mens hvitveisen blomstret.

De var der lenge før hovedflyplassen inntok området: De frodige ravinene på Gardermoen skjuler åstedet for en voldsom flystyrt 10. mai 1945. 20 døde. I Akershus finner vi det største sammenhengende ravineområdet i Nord-Europa, som er en del av fylkets utvalgte kulturlandskap. Her er det flere gårdsbruk som driver aktivt husdyrhold, som er med på å ivareta landskapet.

Kort vei fra Oslo Lufthavn Gardermoen finner du en av de vakreste ravinene på Romerike. Når du går den ca, 1.5 kilometer lange stien nedover til selve bunnen av ravinen vil du i slutten av april og begynnelsen av mai se et eldrorado av hvitveis her. Selv på varme dager vil det være svalt og et rikt mylder av lyder i ravinen. Ravinevegen går parallelt med E16 i retning av rullebanen. 

Du kan velge å starte turen ved enden av rullebanen – ved det såkalte Mastejordet (gule tårn med guidelysene til flyplassen). Det kan se stengt ut, for her møter du et høyt gjerde. Men midt i gjerdet er det en sluse. Rett innenfor/utenfor er det oppslagstavler og informasjon om turen – og det er brede fine stier innover og nedover i ravinene. Herfra er det cirka 1,4 kilometer til minneluden, litt kortere til den tilrettelagte rasteplassen ved Sogna. I 2012 ble det laget en minnelund og du kan lese historien om stedet.

Selve området ble i 1985 vernry og turstien åpnet tidlig 90 tallet. Nede i ravinen er kommunegrensen mellom Ullensaker og Nannestad og du vil på turen være innom begge kommunene.

Flydelene forsterker opplevelsen når du kommer inn til det hvitmalte gjerdet i minnelunden. Her døde 20 unge menn. De skulle til Norge som en del av Operasjon Dommedag (Operation Doomsday) for å sikre freden. Flyet, Short Stirling LK147, tok av fra Sheperds Grove i Suffolk, Storbritannia, sammen med en rekke andre fly. Det fire motors bombeflyet med en besetning på seks var omgjort til transportfly og fraktet utstyr og 14 mann tilknyttet The Border Regiment 1st Airborne Battalion.

Da de nærmet seg Oslo ble været stadig verre og det ble sendt et signal til flyene om å avbryte. Beskjeden nådde av ukjente årsaker ikke alle flyene.

Cirka klokka 12.00, på gården Lyshaug i Nannestad, noen hundre meter fra styrtstedet, var 25 år gamle Sigmund Vøien og hans far i gang med gårdsarbeid, da det store bombeflyet plutselig strøk 10 meter over hustakene på gården. Sigmund så verken røyk eller flammer fra der han stod. Plutselig forsvant flyet bak tretoppene og styrtet ned i ravinen.Sigmund og hans far løp over jordet og bort til kanten av ravinen, men konstaterte at det ikke var noe de kunne gjøre.

Det brant kraftig fra vrakrestene og det kom stadige eksplosjoner, trolig på grunn av ammunisjon og drivstoff om bord. Noen av de første som kom til åstedet like etter styrten var tyske soldater, inkludert en sanitetsoffiser. De konstaterte raskt at det ikke var noen overlevende. En tysk soldat rapporterte at han hadde sett flyet komme ut av skydekket. Flyet steg deretter raskt før det stallet og styrtet i bakken.»

De 20 omkomne ble gravlagt på en liten kirkegård ved styrt stedet. Det ble satt opp et enkelt hvitmalt stakittgjerde, hvite trekors med navn og gravene ble skilt med stiganger. 6 måneder etter styrten ble de 20 mennene flyttet til Vestre gravlund i Oslo, hvor de hviler i dag.

 «Hvem visste at det den 9. mai og mens vi sang Seier’n er vår, gikk over hundre britiske fly med soldater fra de berømte Red Devils om bord, med kurs for Gardermoen? De møtte tykk tåke i Norge og måtte gjøre vendereis. Tre fly styrtet i Østlandsområdet. Det var 50 falne, blant dem den britiske sjefen for hele flyavdelingen. De var våre falne»

Minnetavle ved Forsvarets Flysamling, med navnene på de døde, grad og alder

Minneplate ved gravplassen

Tavle sammen med endel av flydelene etter vraket.

Tove er like glad i å dokumentere turer som det jeg er, så da sneik jeg til meg noen bilder hun hadde tatt av meg. Hva hun syntes om runden i Ravinene kan du lese om på hennes blogg.

Det er litt spesielt å komme på steder hvor det ligger vrakrester og en veit at det er flere mennesker som har dødd i en ulykke.

Idyllisk og litt uframkommelig til tider, men når vi gikk hadde det meste tørket opp og vi kom fram med joggesko.

Det er ikke så enkelt å få fram på bilder hvor bratte disse ravinene er. Til tider gikk vi på spissen av eggen, mens andre ganger måtte vi ned i dumpa for å komme opp på andre siden igjen.

Flere steder var det trekt opp tau så man hadde å holde seg i.

Jeg liker litt kupert terreng, men jeg merket det godt i beina når en forserte oppover og nedover der.

Det er ikke bare Norges største flyplass som ligger på Gardermoen, det er et stort landbruksområde også. Så vi traff på noen gjerder, både med og uten strøm i henhold til skilting. Jeg tror ikke det var satt på strøm ennå på noen av dem.

Heggen sto i full blomst flere steder, så lukta hang over oss på deler av turen.

Der ravinen ikke var planert ut av bøndene, så egnet den seg bra til beite. Vi hørte både bjeller og breking, men så ingen firbeinte.

Etter jordekanten forsvant stien ned i skauen igjen og vi måtte forsere ennå ei bru. Det ble mange av de etterhvert som vi kom oss i retning av bilen igjen.

Jeg nyter turer i slike områder, der hele turen går i nydelig landskap.

Til og med gjøkesyra blomstret allerede.

Spor etter svunne tider, en gammel hulvei. De var det flere av i Bøkeskogen også. En hulvei er en gang- og ridevei som i hellende terreng har fått en karakteristisk nedsunket form. Formen har oppstått ved langvarig slitasje av folk og buskap. På fastere og flatere mark kan slitasjen være så liten at veien er vanskelig å registrere. Over myr og våte områder ble det gjerne lagt trestokker (kavler) som en slags bru over, såkalt kavlvei eller -bru.

Om du ikke har vært der så anbefaler jeg denne runden, om du driver med stolpejakt eller ei.

Turgåere kunne passere sto det på skiltet, men vi valgte å følge stien til skogs isteden.

Man trenger ikke gå over gårdsplassen til folk når det er så breie stier å følge isteden.

Godt med noen drikkepauser for både to og firbeinte i skyggen. Det var veldig varmt etterhvert, men for å få fullført kartet, måtte vi en liten runde ved hotellene og flymuseet.

Der satte vi oss rett og slett ned på en benk og tok ei skikkelig pause.

Det var ikke bare vi som var flittige den dagen.

Flyet til Quatar så vi lette litt seinere. Spørs om jeg skal ta en time eller to på ett av disse flyspottestedene en gang. Det er jo forholdsvis hyppige avganger der.

Tusen takk for turen Tove. Gleder meg til neste gang.