Blåveistur over Tungehøgda

Jeg tror ikke det er mange som har kjørt forbi her uten å knipse et bilde en eller annen gang. Jeg håper både brua og bua blir godt tatt vare på. For det er liksom hele sjarmen. 

 Denne gangen ble ikke runden like lang som sist tur over Tungehøgda. Men jeg koset meg like mye. Jeg valgte å gå ned til Frisvatnet der det sto skiltet og ikke legge inn en egen sving ut i terrenget. For nå visste jeg jo at det ikke fantes noe flott utkikkspunkt den veien.

Noen bilder til ære for fotografen. Fossekallen stupte inn og ut av vannet, men når vi nærmet oss så forsvant dem.

Det har blitt mye vann i det siste, så det er vel opptrapping til badesesongen starter.

Isen begynner å bli borte, det meste er sløsjh så pilkesesongen er definitivt over for denne gang.

Når skiltet i veikanten sa vi skulle ta stien oppover til høyre, hadde vi ikke gått veldig mange meterne før stien fikk et par hindringer.

Fordelen når man krabber rundt på bakken for å komme fram, så dukket årets første blåveis opp.

Neste hindring var litt værre, for den grana hadde liggi der en stund. Og når det har gått en stund så blir det som et juletre rundt påske tider. Så jeg kjente barnålene risle nedover nakken. Den hadde ikke  rekt å bli svett ennå, da hadde barnålene stoppet i nakken. Det gjorde de ikke nå.

Stien ble ikke akkurat bedre et lite stykke og barnålene fylte seg opp.

Det ble flere og flere blåveiser oppover i lia.

Snaue to kilometer bratt oppover begynte det å flate ut og hundene fant vann til å avkjøle seg.

Jeg koser meg stort på slike dager og har vel funnet ut at jeg har en liten forkjærlighet for oppoverbakker når jeg skal på tur. Det er ikke til å komme fra at det frisker opp med litt utsikt.

Det er så godt merkede stier der oppe at til og med jeg klarte å holde meg til stien hele runden.  Vet at mange av dere ikke tror det, derfor er det viktig med litt dokumentasjon.

Så bar det oppover mellom steiner og et par nye vindfall.

Glimt av Frisvatnet mellom furutrærne, før stien fortsatte langs åskammen.

Der det ikke er merkebånd der er det varder.

Det var så varmt at jeg gikk i kortermet genser hele turen.

En sånn tur gir energi for mange dager framover. Jeg storkoser meg på slike turer og nyter finværet. Men det var knusk tørt der. Det er ikke så hyggelig på tur når det kråser alle steder du tråkker.

Godt det er vann noen steder så hundene får litt drikke og avkjølt seg,

Til venstre kommer du ned til Frisvatnet igjen, fortsetter du rett fram kommer du til Buvannet. Kanskje det blir et alternativ en gang.

Bjørka har begynt å få blader, så innen 17. mai er de nok forholdsvis store.

Her har elgen koset seg skikkelig med barken.

Etter hvert viste det seg at stien ble en brei vei nedover lia ned mot Frisvatnet.

Hølkollen med resten av Strømsoddsbygda bakover

Det er godt med et en liten hvil for å nyte utsikten. Før var Brekkebygda som var min favoritt, men der har nyveien ødelagt freden. Uansett hvor du er så hører du biler. Så nå bikker favorittstempelet over til Strømsoddbygda.

Når det var bratt og klatre opp, så skal man jo ned igjen de samme høydemeterne for å komme til bilen igjen.

Så kom vi ned til veien som går langs Frisvatnet.

Godt med kaldt drikke når en har godt et stykke.

Så er det straka vegen heim.

Bare litt avkjøling i Frisvatnet først.

Noen som har litt flaks når trærne stuper.

Snart sommer da isen forsvinner fra Frisvatnet.

Stemning i strandkanten.

Det ble ingen svinging på huska for min del.

Jentene vabbet rundt i vannkanten og de koset seg i det kalde vannet.

Strandpromenaden langs Frisvatnet er verdt turen sin om du ikke har lust til å opp i høyden.

Dette skiltet har jeg pleid å gå rett forbi, men denne dagen valgte jeg å stikke disse 100 meterne opp i skauen.

Jeg fant ikke noe åpning

Du får ta deg en tur og se om du finner åpningen.

Spørs om det var bare  smågutter...

Høyt der oppe var vi tidligere på dagen

Blåveisen fulgte oss hele dagen.

Om du har tenkt å ta turen så er det ikke noe problem å vite hvor du skal gå.

Tungehøgda

Det er ikke alle turmålene som er like godt merket som de her i Strømsoddbygda med utgangspunkt ved Frisvannet. Men jeg klarte å miste stien avlikevel jeg. Langt opp i skauen så var det endel hogstfelt og da er det ikke så greit å skulle finne fram når en aldri har vært der tidligere. Men man skal ikke klage så sant man finner tilbake til bilen før det er mørkt.

Jeg suset litt fram og tilbake, men noe som lignet på sti fant jeg ikke igjen. Så da svingte jeg rett til venstre for å komme ned til Frisvannet. Det er fort gjort å svinge litt mye til høyre og da blir det brått veldig langt til bilen igjen. 

Jeg parkerte ved søppeldunkene ved bomveien rett ved Frisvannet. Fulgte veien noen hundre meter før det går av en sti til høyre, rett oppover lia til Hølkollen. Hølkollen har jeg vært før, men siden det bare er en kilometer opp omtrent, så tenkte jeg å gå litt lenger innover i helga. Tungahøgda sto det på skiltet og Tungahøgda tenkte jeg var et passelig turmål. 

Det tok ikke lange tiden før det var bare å kaste jakka. Til tross for at det blås litt kald nordavind så er det ikke noe problem å holde varmen oppover her. Lettere høyt tempo i starten, så er en på glid. Det var ikke en snøflekk å se på turen, så det tyder bra på planen om to uker for å komme oss til Lauskardfjell  med Hilde. Vi skulle så kjønt dit i høst, men måtte gi opp da det var litt i overkant mye snø på toppen for Ronja. Jo jeg skal innrømme at jeg var litt småsliten selv også etter å vabbe oss oppover. 

Stakk opp to orrhaner så da regnet jeg med at de hadde noen fruer i nærheten som kanskje lå på reir. 

Hjelper på motivasjonen når en får litt utsikt når en snur seg litt. Angret litt for at jeg ikke hadde tatt med meg noe drikke, for det var ganske varmt der vinden ikke fikk tak og sola steika.

Det kom en elg tuslende og krysset stien rett foran oss. Ser du elgen midt i bildet? Det er så synd jeg hadde med meg det nye kamera, ellers hadde det blitt mange bilder der elgen. Bilder hvor den faktisk hadde syntes. Men det nye kamera er så trekt.

Første belønning er utsikten over Frisvatnet, der er det krakk å hvile seg på. Postkasse med loggbok så en kan dokumentere at en har vært der. Alltid gøy med bøker en kan skrive seg inn i og lese litt i for å se hvem som har vært der tidligere.

Tessy, Hailey og Mounty nyter utsikten til en forandring. Det var litt godt når en satte seg og bare kan nyte utsikten. Egentlig burde en gått opp der oftere, for det er en av de flotteste plassene og bare sitte å titte. 

Synd det viste seg at det ikke var noe eldorado videre innover så en kunne gått denne runden flere ganger. Men man kan jo gå fram og tilbake da, men det er jo ikke så morsomt heller. 

Det er ikke så ofte jeg har vært på tur med så mange hvite topper rundt der jeg er. Men klart når det snør i lavlandet langt inn i mai, da snør det jo mer på fjellet. Ikke sikkert det blir bart innover i fjellheimen før langt inn i juli kanskje...

Fordelen med værsituasjonen er at det ikke er noe problemer med tørste hunder, eller varme hunder. Her er det plenty med avkjølingsmuligheter og tørsteslukkere.

Stien var godt merket hele tiden med både bånd og varder en kan følge etter. Et veiskilt i ny og ne som fortalte hvor de forskjellige stiene ender opp. 

Men så startet problemene. Store hogstflater åpenbarte seg og jeg antok at jeg skulle til høyeste punktet som jeg så herfra. For Tungehøgda er et høydedrag innover mot Bukollen, så det er vel å gå litt på magefølelsen. 

Nytt stiskilt og det var bare å fortsette mot Tungehøgda. Det gikk også ned en sti mot Frisvannet, som jeg tenkte jeg kunne gå når jeg skulle tilbake for å få en runde ut av det. Men etter som jeg gikk innover så fant jeg ut at jeg skulle bushe litt isteden så det ble en runde uten noe fram og tilbake.

Hailey leder ann, men om hun følger sti er ikke helt sikkert. Hun leder bare ann fordi hun tilfeldigvis går foran. Andre hunder har en viss formening for det har stort sett gått andre der før oss. Men etter boka å dømme så hadde det ikke vært noen her etter at det var bart så det ut til. Men elgen hadde vært veldig iherdig her, så jeg mistenkte at hun fulgte elgspor mesteparten av tiden.

Når en så bakover der vi kom fra så var det vel ikke antydning til noen veldig godt opptråkket sti i alle fall. Men vi holdt oss nå på toppen av åskammen i det minste. Det verste når man går slik er om en slipper seg for langt ned i dalsiden så en må krabbe opp igjen for å komme fram. Det er ikke til å komme fra at det plutselig er stup bratt og glatt så en ikke har noen sjanse til å komme seg videre nedover.

Sjekket kartet på mobilen og fant ut at det var lurt om jeg begynte å svinge nedover mot Frisvannet og ikke fortsette rett fram mot Buvannet. Skulle jeg gått den lange runden og veien tilbake så burde jeg i det minste hatt med meg drikke og litt mat kanskje. Så da ble det bushing for å komme seg ned til en sti eller en vei som går langs Frisvannet.

Der er Buvannet og Bukollen. Og da var det litt fristende å dokumenter zoomen på det nye kamera...

Bare se selv! Jepp det er fjelltoppen som var langt unna på forrige bilde.

Hadde det vært folk der så hadde jeg sett dem.

Så var vi i kjent busheterreng, det er slik det stort sett ser ut når en synes en er lur og skal ta en liten snarvei.

Buvannet med ei flomstor elv buldrende nedover. Det var vel nå en skulle vært oppover Fjellelva for å sett på vårflommen. Men det kan være litt snø oppover stien der så det kan være glatt eller tilnærmet vabbing. For snøen er helt sikkert råtten om den er der.

Hundene var nok litt småslitne, så når jeg stoppet for å ta bilder eller sjekke litt kart så satte de seg ned de også. Sikkert varmt for dem med full vinterpels ennå. De har ikke røytet skikkelig, så det er nok ikke noen nytelse. Kan hende de setter igang med røyting nå, ja om det ikke kommer mer snø da?

Det lureste føltes å følge bekken nedover, da kom vi rett ned på en vei. Men klok av skade så bekker ta en rett ned valg og der er det ikke noe rett ned valg for en tobeint eller firbeinte for den saks skyld.

Så kom vi ned på veien som var merket, men her hadde de jammen hogget seg vinterved uten å kviste den, for å si det sånn. Slik kvistekøss er det enkelt å komme gjennom med tre hunder i bånd som sitter sammen. En hund som konsekvent jobber seg over og Tessy som konsekvent krabber under. Ikke er det bare å gå rundt heller.

Men den som gir seg har tapt, etterhvert så var det helt grei vei å følge ned til grusveien som gikk langs vannet.

Endelig nådde vi Langodden og for et idyllisk sted å ha hytte. Her kunne det faktisk fristet å ha hytte. Ei lita tømmerkoie helt i vannkanten til Frisvannet.

Vi gikk ned så hundene skulle få seg litt avkjøling og drikke litt.

Herlig

Så er det bare å følge veien til vi kom til stien som går langs vannet før dammen.

Blåveisen strakk seg standhaftig mot sola

Begynner å få litt dreisen på det nye kamera nå, så det er vel håp. Det er mye lettere å ha med seg på tur enn speilrefleksen i alle fall.

Noen som har lyst til å være med opp på Bukollen 17. mai? 

Frisvannsdammen

Flott tur med de firbeinte for opplading til nok ei arbeidsuke, og denne gangen kun med 4 arbeidsdager. Med slik klatretur så klarner en tankene og frustrasjonen slipper gradvis taket. Nå er det bare å glede seg til sommeren kommer og ikke minst alle fjellturene til høsten. 

Man kommer ikke langt med frustrasjon, men det er rart hvordan den ubevisst trenger seg på til tider. Men det sitter mellom ørene, tankene styrer hvordan en har det, så det er bare å være litt bevisst på tankene en har for å få en flott ny dag. Og jeg har bestemt at denne sommeren her skal bli den beste jeg har hatt noen sinne! SÅ sånn er det med den saken! Snaue tre uker så blir livet vidunderlig på alle punkter har jeg bestemt! 1. juni starter nemlig sommeren.