Vikersundbakken x2

 

Patran var hjemme forrige helg og jeg spurte om hun ville være med opp Vikersundbakken. Jeg slang litt med leppa og sa at vi skulle ta to ganger. 

Klokka ble startet ved bilen ogdet var bare å stålsette seg for 1078 trappetrinn i første omgang, jogge ned til parkeringa igjen og nye 1078 trappetrinn. Jogge ned til bilen igjen og tiden som hadde blitt brukt var i overkant av en time. 

Allerede fra start ble jeg etter. Etter to runder hadde Patran sittet å ventet i 20 minutter. Synes ikke det var så verst jeg da, at jeg klarte å holde følge såpass bra.

Sikkert de som bruker kortere tid enn oss på to runder, men det er ikke så mange som går to runder uten pause i mellom vil jeg anta.

Første seier er opp til hoppkanten. Trappa fra hoppet og opp er bedre å gå i enn fra bunnen og opp til hoppet. Den er javnere og trinnene er litt annerledes.

Når jeg tok fatt på ovarennet, så var Patran så si ferdig med det. Den øverste svarte flekken er henne. Hun passerte noen på veien opp.

Følelsen på toppen var ikke så god som den pleier, for jeg visste at jeg måtte forte meg ned for å ta en ny runde. Akkurat da kjente jeg at jeg angret bitte litt på den planen. Men så godt det kjentes når de to rundene var gjennomført.

Tenk her setter de utfor på ski, i verdens høyeste skiflygingsbakke. Bakkerekorden er også gjeldende verdensrekord (per 1.1.2024) på 253,5 meter og innehas av Stefan Kraft. Gjeldende rekord for kvinner er også verdensrekord (per 19.3.2024) på 230,5 meter, satt av Silje Opseth, den 17. mars 2024. Ovarennet har 36 grader helling.

Det øverste stykket av veien nedover er ganske bratt, så der gikk jeg for å få igjen pusten litt og roet pulsen. Jeg lå på rundt 167 i puls oppover bakken.

Så bratt og litt løsgrus i veien etter at bilene har spinni seg opp, så ble det gåing. Jeg hadde ikke de beste sålene på joggeskoa, jeg hadde gått for demping isteden for mønster.

En har god utsikt over Vikersund og halve Modum på vei ned igjen. Så ble det løping resten og ikke tid til fotografering.

På andre runden kom jeg i snakk med en mann som tok meg igjen. Han var turist og hadde kun sett hoppbakken på tv. Han holdt ikke mye høyere fart enn meg, så jeg gikk forbi han ved hoppet da han valgte seg ei god pause. Han lurte på om det var vanlig å gå to runder, for han hadde sett meg første runden. Nei, sa jeg, de fleste går bare en runde. De fleste jogger ikke ned igjen heller.

På toppen for andre gang og turisten hakk i hel. Første runden var det pusten som bestemte farten, men på andre runden begynte jeg å merke det litt i låra når jeg startet på ovarennet.

 Det vil si at jeg brukte 10 minutter omtrent fra toppen av trappa før jeg sto ved bilen igjen. Snøtt 2 kilometer seinere.

Hundene hadde ventet i bilen så lenge, så de måtte få seg en runde før vi dro hjem for å lage middag.

Vi gikk veien oppover på andre siden av bakken, så de kunne drikke litt vann i bekken før vi dro hjem. Jeg hadde egentlig tenkt å gå en tur fra sentrum i Vikersund og langs elva nedover, men vi var småsultene og det var litt smågrått i åsene rundt oss.

Det er et stort anlegg de har laget. Historien om verdens største hoppbakke i Vikersund starter for over hundre år siden. Vikersund Skiklub ble stiftet i 1894, og i løpet av de 40 første årene arrangerte foreningen renn i seks forskjellige skibakker. Derfor valgte man i 1935 en komité som skulle finne et egnet sted for å bygge en ny skibakke. I 1936 ble Vikersundbakken åpnet og i Kristian Hovde hoppet først i åpningsrennet, men det var Hilmar Myhra fra Kongsberg som hoppet lengst, med et hopp på 85 meter. Kristian Hovde ble senere bakkesjef for Vikersundbakken og spilte en viktig rolle når det gjaldt å få utvidet bakken ytterligere. Dette skjedde først i 1955, men siden endringene ikke var tilstrekkelige for å få hopp over 100 meter, gjorde Hovde en del justeringer sommeren 1956. Dette lyktes og påfølgende vinter ble Arne Hoel den første hopper over 100-metersgrensen, med et svev på 100,5 meter.

Om du er interessert i mer informasjon om videre utvikling kan du klikke inn på siden til Vikersund.

Stolpejakt i Vikersundbakken

Det er et lite stykke mellom jente rekorden og gutterekorden i Vikersundbakken. Bildet er tatt fra 226 meter som er rekorden satt av Ema Klinec fra Slovenia. Satt 19. mars 2023 i det første offisielle rennet for kvinner i en skiflygingsbakke noen sinne.  

Det er ikke mye igjen av unnarenna før en starter på sletta der verdensrekorden er satt.

Jeg skal ikke si at har du ikke vært der burde du ta deg en tur. Men her ser du hoppkanten på verdens største skiflyvningsbakke, med en bakkerekord på 253,5 meter, satt av Østrikeren Stefan Kraft i 2017. Til sammenligning hadde Bjørn Wirkola hopprekorden på 154 meter i 1967. Det har vært noen ombygginger opp gjennom tidene. 

 

Du må være i lettere bra form skal du kave deg opp 1078 trappetrinn, ja om du ikke jukser og kjører bil opp da... Det er ikke første gangen jeg står på toppen av Vikersundbakken, ikke første gangen det egentlig er alt for varmt heller. Ikke er det første gangen det er stolper det dreier seg om heller. På fredag skulle jeg være barnevakt noen timer og wipps så har jeg og Sofie en liten plan. 

Det var ikke så mange stolpene i Vikersundbakken, men de sto så si på samme plassene som i fjor. Om det ikke er noen seiersfølelse å stå på toppen av bakken, så er en glad når en kommer opp. Det er en seig tur om du ikke er fryktelig gjennomtrent. Jeg er i grei form, men med Sofie på ryggen ble det seigt de siste meterne.

Du blir belønnet med en flott utsikt til alle kanter utover Modum kommune. 

På fredag var jeg skikkelig amatørbestemor altså, ikke hadde jeg fått med solhatt, eller solkrem. Det var ikke knallsol da jeg dro hjemmefra. Ikke hadde jeg fått med drikkeflaske til Sofie heller, men vi satte opp solskjermen på bæremeisen, og hun drakk som en gud fra vannflaska jeg hadde med til meg.

Men jeg hadde husket både bleier og nisteposer til henne, så helt bak mål var jeg ikke. Vi tok oss ei real pause i skyggen på toppen, hun svelget unna all maten og tok noen rikelige slurker med vann. Så var vi klare for nedturen igjen.

Jeg fikk noen kommentarer om jeg hadde gått opp med henne på ryggen. Ja når ungen sitter i bæremeisen og jeg er våt av svette fra topp til tå??? Nei vi har liksom ikke tatt bilen opp kanskje?

Vingen heter restauranten på toppen av bakken. Vi var ikke der i dag, det klarte seg med en krakk i skyggen.

Pink er bare bitte litt nysgjerrig, man hører jo at andre skravler før man ser dem.

Hadde jeg bodd nærmere så hadde jeg kanskje brukt trappene hyppigere enn en gang i året.

Mye spesielle fjell 

Vi måtte nøye oss med et bilde gjennom ramma, for jeg og Sofie fikk ikke lov å ta ziplinen ned til bunnen. Vi måtte pent gå ned igjen, da valgte vi veien, så vi kunne nyte utsikten i samme slengen.

Ser ut som ei som trives å være med bestemor på tur. Like blid alltid, men når vi nærmet oss bilen begynte hun å bli litt trøtt. Jeg håpet hun holdt seg våken fra hoppbakken til sentrum, for jeg måtte en liten tur innom butikken. Jeg hadde jo invitert Ingrid på middag da hun kom fra jobb. Vi rakk butikken og når vi kom hjem så rakk vi å dusje før vi startet på middagen. Godt Ingrid jobbet til 17 den dagen.

Det er litt størrelsesforskjell på disse bakkene.

Fort gjort å glemme noen stolper i utkanten av kartet, men Pink kjente nok lukta av alle de som har gått til denne stolpen før oss.

Like ved hoppbakken ligger Heggen kirke, der var det plassert en stolpe ved minnesmerket.

Jeg var nok litt sliten innen jeg skulle ta de siste stolpene, for jeg gikk gjennom kirkegården isteden for å gå grusveien rundt. Mange pene graver da.

På minnesmerket var alle navnene til de falne i Modum fra 2. verdens krig listet opp.

Julebord i juni

Endelig kunne vi avvikle julebordet. Før jul ble det avlyst, så da må man avvikle litt lenger utpå. Dette litt lenger utpå viste seg å bli i juni. Man må jo ikke slippe det for nære neste jul. Jeg var i arrangementkommiteen, Jeg gjorde mesteparten av planleggingen og hadde kontakten med hotellet, så jeg fikk fjordutsikt og fruktfat på rommet.

Det var lagt opp til noen småaktiviteter før middag for å få opp stemningen litt. Det virket som det slo bra ann.

Jeg var ikke på gruppa som vant, men vi tapte heller ikke. Så jeg var fornøyd med det.

Det er et veldig flott uteområde på Tyrifjord Hotel, litt laber aktivitet på bartendern på kvelden. Oppholdt seg stort sett på bakrommet og måtte ringes på hver gang. Ingen entusiasme eller smil fra øre til øre. 

Når en først er på disse kanter og en vet det er stolper i nærheten, med flott vær og ingen andre planer før på kvelden. Da kjørte jeg bort til Vikersundbakken, Vikersundbakken er en skiflygningsbakke i Vikersund Hoppsenter som ligger i Modum kommune i Norge. Den er Nordens eneste skiflygingsbakke. Med K-punkt på 200 meter (K200) og en bakkestørrelse på 240 meter (HS240) er den også verdens største hoppbakke, sammen med Letalnica ved Planica i Slovenia. Av skiflygningsbakker i verden, er det kun fem stykker Harrachov, Kulm, Oberstdorf, Planica og Vikersund.

Stolpene var spredt rundt på hele området, så jeg gikk et par steder jeg ikke har gått tidligere når jeg var der.

Det viste seg å være mange flere turstier i området enn det jeg var klar over.

Det var både idyllisk og tilrettelagt der.

Utsikt over anlegget. Det sto et par bobiler der og det må da være finere steder å overnatt enn her. 

Ved bakkerekorden sto dagens andre stolpe.

For de som ikke er så glade i å kjøre på ski, så er det en alternativ sommerrute med zipline.

Eller du kan bruke beina begge veier og nyte utsikten som blir bedre og bedre etter hvert som du krabber deg oppover.

Stolheisen med utsikt over Bergsjøen ved enden av Tyrifjorden.

På toppen av 1073 trappetrinn.

Ble nok bitte litt andpusten, så musklene er det ikke noe i veien med, men kondisen står det dårligere til med.

Merkelig fjell rundt hele fjorden.

Følge godt med på kartet så en ikke går forbi noen stolper slik at en må gå tilbake.

Totalt ti stolper og flere tusen skritt.

Det ble gråere og gråere rundt om i åsene, så planen om å ta de stolpene som står litt nærmere sentrum ble skrinlagt. Den runden i skauen er fin for hundene å være med på.

Ta deg en tur til hoppbakken du også da vel... du trenger ikke gå trappene, det går vei opp på baksiden.