Bare for å være ute

Noen venter veldig håpefulle når jeg kommer hjem fra jobb. Da er det deres tur og jeg trenger vel bare inn for å legge i ovnen og kanskje finne meg ei jakke. Det er å nyte skauen før snøen kommer som gjelder nå om dagen. 

Når en jobber inne hele dagen og sitter foran datamaskinen, når en ser ut av vinduet på sola som henger på himmelen og lokker. Da er det godt å komme seg ut en tur før middag. Ja for nå er vi faktisk kommet så seint på året at det ikke er noe særlig med dagslys på tur om man skal spise middag først.

Nå er det liksom ikke lenge før sola ikke skinner hos meg lenger heller. Den krabber nedover jordet hver dag som går. Så nå er det vel egentlig bare å glede seg til starten av februar da den skinner inn av vinduene igjen.

Det er lenge siden jeg har vært på en runde for å ta makrobilder, men det ble ikke direkte makrobilder heller. Men heller en variant av nærbilder av andre ting enn jeg pleier å ta bilder av.

Når man kikker etter småting å ta bilde av så er det fryktelig mang sopp alle steder. Få er spislige, men de er fine å se på der de klorer seg fast.

Sopp så langt du kan se. Når en bare skal lufte seg litt så er det greit å gå der hundene kan løpe som de vil, Da har jeg bedre tid til å knipse bilder og trenger ikke følge noe sti engang.

Soppen har virkelig grodd i høst. Dette er jo sopp som holder seg og formerer seg fra år til år.

Sopp har fascinerende både farger og former.

Leet er åpnet mot utmark så det er bare å legge ivei oppover mot Holleia. Men helt opp dit skulle vi ikke. Da måtte vi hatt med lommelykt.

Når man har fokuset på bakken, så blir selv de små tingene store.

Siden vi gikk skauleis så måtte vi krysse bekken for å kunne gå veien nedigjen til jordet.

Forholdsvis mye vann, men det gikk forholdsvis greit å komme seg over på den andre siden.

Stein på stein

Jeg dumpet inn på et sted som flommet over av kantareller, så nå må jeg se om jeg finner det igjen til høsten.

Gult, nesten så langt øyet kunne se

Det er mye fausklav når mosen slipper til oppå fjellet

 * *

Klargjøring til vinter

Når jeg kom hjem fra jobb på fredag så ble det ordning hjemme. Jeg nappet opp det som var vissent og ikke var til noe mer.

Siden de ikke har presset halmen ennå så tok jeg noe av den inn i drivhuset for å prøve å bevare druene og litt rundt jordbærene.

Det var mye sopp som hadde dukket opp nå som sola skinner noen dager igjen. Da var det bare å knipse litt løs. Godt jeg var rask med noen av dem, for Varga var nesten like iherdig. Og en med fire bein har lett for å tråkke på sopper når jeg ligger på alle fire for å få tatt ett bilde eller to.

Siden disse granhekkene mine ikke ble klippet i fjor, så var de ekstremt høye blitt i år. 

Jeg prøvde meg med saga først, men de var rimelig tjukke blitt så langt ned som jeg hadde tenkt å kutte.

Det endte med at pappa hjalp meg med både traktor med skuffen på lasteapparatet og kuttet med motorsag. Det var genialt og jeg kunne bare fylle opp skuffen med alt avkappet før han kunne kjøre det bort.

Starten av ferien var rimelig aktiv. Jeg hadde booket turer og overnatting på hytte. Litt kjøreoppdrag og mye kos,

Hundene har fått løpe på jordet og oppe i havna for å få ut litt energi. De har nappet blåbær til den store gullmedalje. 

Sola holdt seg stort sett i hele ferien, men knallsol var det bare noen dager. Patran var hjemme uten at jeg så henne. Hun jobbet når jeg var våken og kom hjem når jeg sov. Så dro jeg på hyttetur når hun sov. Kanskje vi er her samtidig neste gang?

Hundene ble ganske seige i pelsen av å løpe i halmen og rulle seg rundt på fjellet. Så iløpet av ferieuka mi så ble de badet og shamponert.

Det er mange motiver å finne når man tuslet etter hundene rundt på jordet eller i skauen. Man kan ta bilder av det som er der hele tiden, eller man kan knipse løs på hundene som både løper og leiker.

I løpet av denne ferieuka har det blitt mange bilder, mange skritt, mange høydemeter, mange hyggelige samtaler og mye annet bra.

Hailey storkoser seg på jordet. Hun storkoste seg på fjellet også. Imponert at ei på 7 år klarte 20 kilometer i kupert terreng, til tider uten sti. Med en avlesing på D på hofter og 2 på albuer. Jeg vil vel ganske sterkt hevde at røntging ikke har veldig mye for seg. Statistikken har stått mer eller mindre rolig så lenge NKK har ført den de siste 30 åra eller så.

Propellen ble litt sliten etter hyttetur et par netter sammen med Virre. Noen mil i fjellet og mange nye steder. 

Et besøk av Merethe rakk vi også iløpet av ferien. Tv høsten har startet opp og det passer litt med tv titting nås om kveldene har blitt mørke og en fyrer i ovnen. Rakk å vaske klær også, men noe særlig flere husmorpoeng rakk jeg vel ikke å få ferieuka.

 Kattene koset seg inne alle sammen når jeg var på tur. Siden Patran strakk innom innimellom så fant jeg ut at det gikk helt greit til jeg kom hjem igjen. Nok av mat, vann og rein do. Det er bare å glede seg for de kommende turbeskrivelsene framover.

Forbi Digremyr til Rundhaug

 

Tåka lå tjukk i bygda da jeg kjørte oppover mot Sokna på lørdag. Kenneth skulle hjelpe meg med bilen og Ingrid ble med på tur oppover Holleia. Vi gikk opp ved Haukedalen og planen var Rundhaug som jeg har vært noen ganger tidligere. Noen år siden sist, så håpet at vi kom over tåkehavet og fikk sol.

Veien som tar av oppover mot Holleia har dårlig med parkeringsmuligheter. Det er barer lov å kjøre inn til eiendommene som ligger langs veien, så er det grind. Enten må du parkere i veikanten på Tranbyveien, eller så må du parkere i Sokna sentrum. 

Når dogget ikke har tørket ennå så er veikanten full av spindelvev. Det er litt fint da. Naturens små underverk.

Vi hadde ikke kommet langt opp i bakken før sola steika fra nesten skyfri himmel. Det fine med slike turer som går i lange oppoverbakker, er at man sjelden møter andre som er på tur. Jeg liker oppoverbakker og jeg da. Svetter litt og pulsen øker.

Noe annet som er fint med oppoverbakker er utsikten som åpenbarer seg om man snur seg. Siden vi hadde planlagt en opp og ned tur i dag, vi skulle bare finne på noe mens Kenneth holdt på med bilen. Jeg har tenkt meg inn til Grønknuten i høst, men om jeg skal gå opp her eller kjøre til Nakkerud å gå derfra, eller ha en bil i hver ende... det har jeg ikke bestemt meg for ennå. 

Ikke noe problem for hundene om det var varmt, det var nok av vann langs veien oppover. Ingrid hadde tatt med seg vannflaske også, så jeg fikk snike litt vann av henne. Jeg trodde ikke det hadde blitt så varmt, for når jeg dro hjemmefra på morgenen så hadde jeg til og med tatt med meg ei jakke. Den la jeg igjen i bilen, for man blir jo gjerne varm når man går oppover.

Det er mye tyttebær i skauen i år, men jeg synes de er litt lite modne ennå.

Til og med Ingrid tok av seg genseren etterhvert.

På Digremyr er det en stor gapahuk. Om den brukes noe særlig utenom elgjakta er jeg litt usikker på.

Men vi skulle ikke stoppe der, vi skulle gå opp til Rundhaug.

Når vi nærmet oss toppen kom det et par skyer og skygget for sola, det var egentlig bare godt.

Det er noen veiskiller oppover der, så det lønner seg å holde et halvt øye med Norgeskart om du ikke er kjent og har tenkt deg til et bestemt sted.

Vel oppe på Rundhaug stoppet veien. Derfra går det bare stier videre. Vi snudde og Ingrid gjorde seg klar til kantarellplukking på veien ned igjen. 

Bærepose er ikke det mest ideelle, men man tar det man har når man egentlig ikke hadde tenkt å plukke sopp. 

Så er det jo litt sånn at man går jo ikke akkurat forbi dem heller, når de står tett i tett i skråningen.

Når man kommer så langt opp på Holleia så kan man se ganske langt.

Pink tolererer Varga mer og mer. Det er vel et tegn på at Varga begynner å bli voksen. Ikke lenge før hun er 9 måneder nå.

 Vi nærmet oss Digremyr igjen og det var fremdeles like varmt.

Gapahuken ligger flott til med utsikt over myra.

Det var mye blåbær bak gapahuken, så mens Ingrid plukket kantareller så spiste hundene blåbær,

Bella veit å forskyne seg mår det er blåbær i nærheten

De er ikke helt borte de to andre når det gjelder blåbærspising heller.

En stund har du hele Soknedalen for dine føtter, både oppover og nedover

Veien har javn stigning, så en merker ikke så mye til høydemeterne egentlig

Soppen er ivrig når den finner gode levevilkår.

Motivene sto i kø langs veikanten, så det var bare å knipse i vei

Veien går gjennom et gårdstun

Det er merkelig at det ikke er flere rognebærbusker som har knekt i år når de har så mye bær.

Veien flater ut og vi er passert 12 kilometer på tur. Vel hjemme ble kantarellene renset og Ingrid fikk full sopptørker.

Kenneth og Ingrid fikk til og med epler på treet de kjøpte i sommer.

Når vi var tilbake fra tur så hadde Sofie våknet. Da ble det en tur i sandkassa med henne før jeg dro hjem igjen. Jeg måtte handle litt på butikken og høste noen husmorpoeng med vaskebøtta. Etter alt regnet i det siste så er det jo ikke å komme fra at hundene drar inn endel grus. Litt røyting har de startet med også. De gjør nok plass til vinterpelsen.

Et par uker nå så er det bare tre måneder til jul. I år er jeg tidlig ute, så si ferdig med alle julegavene allerede. Noen bursdagsgaver er også på plass.