Urban geocaching i Oslo med hovedvekt på
AkerBrygge.
Så fort jeg hadde avlevert Patran på skolen kjørte jeg til Ringvoldfrukt for å møte Åse. Vi hadde lenge planlagt en cache tur til Oslo, like lenge hadde vi saumfart cachekartet og lest cachebeskrivelser til øynene ble store og tørre. Når det er så mange å ta av så må en plukke de en vil finne, så får en ta de som ligger langs ruta som bonus.
Åse stilte opp med dagens skyss "Ella" siden vi skulle på urban tur til Tigerstaden. Kjekt å slippe bomavgifter, liten snerten bil ved brå cachebevegelser. Plutselig så dukker det jo opp en cache langs veien som er verdt å få med seg.
Erfaringsmessig så er det kø inn mot Oslo på morgenen så vi hadde lagt inn tre cacher ved Rykkin som har fått forholdsvis mange favorittsløyfer. Da er de trolig verdt et besøk. Disse tre inkluderte både mølle, foss og leting etter Fossegimen.
Da var det vel egentlig bare fantasien som satte begrensningene for hva som kunne regnes som praktisk og ytterst nødvendig å medbringe av hjelpemidler og ekstrautstyr for å få logget. En god del hadde logger som fortalte at tidligere cachere hadde gitt opp uten å få logget.
Ikke hver gang en er på jakt etter en ekte Fossegrim, så med gåstaver, langstøvler og paraply så var vi klare for å dykke inn i fossebrusen nedenfor dammen. To overbevisende jenter som hadde lagt sjela si i å få overtalt Fossegrimen tilgang til logging, kunne jo ikke slå feil.
Vel fornøyde over å ha kommet oss til nullpunktet uten å ha hverken plumpet eller sklidd nevneverdig, fortsatt tørre både på beina og alle klærne, så var det bare å starte leitinga. Åse var den med mest sjarm, så hun fikk æren å finne loggen. Den ble signert og er fortsatt like tørr, tilslutt gjenstod det å komme seg tilbake på land like tørre som vi kom.
Boksen ved den andre fossen og ved mølla var ganske finurlige,så om en ikke har plukket noen cacher, så er det slett ikke sikkert en ser dem. Noen var slik at en måtte se dem fra en bestemt vinkel for å få øye på dem i det heletatt.
Til tross for iherdig caching, så ble det litt tid til fotografering også.
Alle skulle hatt sin egen "portpike"
Det tæret hardt på favorittsløyfene på turen i går. Det var mange som var forseggjorte og litt uvanlige.
I sånne urbane strøk med både veier og cacher på kryss og tvers, så er det viktig å vite hvor en er og ikke minst hvor en skal. Men vi var ganske godt dekket mens vi kjørte bil iallefall. Navigasjon i Ella, to telefoner, en GPS og en dose sunn fornuft så fant vi de aller fleste vi kikket etter.
Gårsdagens største cache med utrolig mange favorittsløyfer.
Den hadde nok en gang vært knallfin, og det skulle egentlig ikke så mye til for at den kunne fått en glanstid igjen.
Jeg ble i alle fall kvitt krykka jeg hadde tatt med fra Dokka, nå har jeg bare igjen en bamse jeg prøvde å bli kvitt i går. Men det viste seg at endel bokser var litt i minste laget til å huse den.
Gårsdagens aller mest imponerende cache var denne julecachen.
Her måtte du svare på et utvalg julespørsmål før luken i bunnen av cachen åpnet seg og boksen med bytteting og loggbok datt ut.
Gjennomført stilig anretning, som absolutt er verdt et besøk om det er jul eller ei.
Vi fant ut at om vi skulle rekke å plukke noen bokser på AkerBrygge som var målet med gårsdagens tur, så måtte vi ta en tur seinere for å plukke Fornebu og Bygdøy.
Noen mer ekte enn andre... kurr kurr
Vet ikke helt om jeg hadde trivdes å bo her.
Vet vel egentlig ikke om jeg hadde giddi å betalt så mye de forlanger pr natt for å overnatte på
dette hotellet heller.
Noe kunst er finere enn annen kunst.
Før vi virkelig tok fatt på gårsdagens hovedmål, så koset vi oss på Olivia på AkerBrygge. Da kom jeg på at jeg kanskje skulle starte treningsklokka før vi fortsatte turen. Dumt jeg ikke startet den ved konserthuset hvor vi parkerte. Jeg skjønte ikke hvorfor den cachen har Norges fleste favorittsløyfer. Akkurat det tror jeg er placeboeffekt. Jeg la ikke igjen noen sløyfe der.
Garmin målte runden etter lunsj til 12 kilometer, slett ikke få kilometer vi gikk totalt i går. Åse hadde app på telefonen som fortalte at vi hadde 18 kilometer totalt 25250 skritt og hadde gått trapper tilsvarende 37 etasjer! Merker at mesteparten ble gått på asfalt.
Kongeskipet Norge ble gitt i gave fra det norske folk til Kong Haakon VII etter en landsomfattende innsamlingsaksjon i 1947. Skipet eies av Hans Majestet Kongen, men blir drevet av Sjøforsvaret. Når Kongen er ombord på K/S Norge, vaier Kongeflagget på toppen av skipets aktermast. Kongeskipet Norge er ett av verdens to gjenværende kongeskip, etter at det britiske kongeskipet Britannia ble tatt ut av drift i 1997. Det andre er det danske kongeskipet Dannebrog.
Fakta om Kongeskipet:
Lengde: 80,2 meter
Bredde: 11,6 meter
Dybde: 4,7 meter
Bruttotonnasje: 1628 tonn
Maksimumsfart: 16 knop
Marsjfart: 14 knop
Rekkevidde: 6500 nautiske mil
Hjemmehavn: Oslo
Kallesignal: LAMA
Klasse: 1A1 Yacht
Maskineri: To Bergen Diesel, 1760 hk hver
Bygget av Camper & Nicholsons Ltd., Gosport, England i 1937.
Jeg oppdager stadig nye skulpturer når jeg er i Oslo
Åse var litt kip da, hun ville ikke posere ved siden av. Hun hadde glemt den røde hatten hjemme!
Byen bar litt preg av at det er Maraton i helga, for riggingen hadde startet for fult.
Vi snakket om hvor mange cacher vi hadde funnet ut at vi bare hadde gått forbi uten å se dem før vi startet å cache. For etterpå så ser en jo cacher på lang avstand til tider.
Caching og fotografering gir vel økt fokus på detaljer.
Både positive og negative detaljer.
Det var mange og tjue grader når vi gikk rundt havnebassenget, så et bad hadde vært nydelig. Men det ble med tanken.
Christian Radichs historie begynner lenge før skuta ble bygget i 1937. I 1878 var Norge verdens tredje største sjøfartsnasjon. Europa med Norge inkludert merket mer og mer virkningene av industrialiseringen utover på 1800-tallet og handel og skipsfart økte. Behovet for opplæring av sjøfolk var stort. På denne tiden var det et stort sosialt engasjement blant Kristianias borgere, og det trengtes – for fattigdommen var stor. Fem gode borgere av byen opprettet en «Commité for Indkjøb av Skib for Gutter bestemt til Sømænd». Det første skipet som ble skaffet var stasjonært og ga et 3 måneders kurs for gutter som ville til sjøs. Det ble en suksess, pressen ble interessert spesielt i det sosiale aspektet, og flere gode hjelpere kom til.
Når en jobber seg nedover kaia, så kommer en ned til
Akershusfestning etterhvert.
Akershus festning har vært sentrum for nasjonens vekst og utvikling gjennom 700 år. Den har i dag status som nasjonalsymbol. Festningen er et populært rekreasjonsområde og en grønn lunge midt i Oslo sentrum.
Totalt 22 skulpturer av den anerkjente britiske kunstneren Laura Ford vises på historisk grunn på Akershus festning i sommer. La deg berøre og engasjere av disse unike skulpturene av mennesker og dyr!
Ikke godt å se på avstand at det bare er en skulptur som står og er lei seg ved porten.
Eller denne...
Bassenget kunne det med fordel vært rensket litt opp i.
Store bygningsmasse.
Men ikke alt var åpent for publikum.
Her hadde jeg aldri vært tidligere.
Gjett hvor mange brosteiner som dekker plassen...
Striden om Per Ungs statue startet da det ble kjent at den var tiltenkt en plass på Aker Brygge i Oslo. Avdukingen med Gunnar Sønsteby skulle skje på frigjøringsdagen 8. mai, men flere kritiske røster ba om at statuen måtte få en annen plassering. Nå har prosjektgruppen bak statuen kommet fram til at den skal plasseres på Akershus festning, skuende utover havna, der han gjennomførte sabotasjeaksjonen mot troppetransportskipet Donau i 1945.
Fortsatt er det kanoner til forsvar av havnen på festningen.
Da bygget stod ferdig i 1920, var Havnelageret med sine 36.000 kvadratmeter gulvflate Europas største betongbygning. Arkitekt Bredo Berntsen fikk etter sin død den prestisjefulle «Betongtavlen» for Havnelageret i Oslo i 1965. Ved utbyggingen av senketunnelen under Bjørvika, oppstod det store setningsskader. Statens vegvesen og det statlige eiendomsselskapet Entra er fortsatt ikke enige om totalregningen.
Så kom vi fram til dagens hovedmål for min del i alle fall. Jeg har prøvd å komme meg på operataket siden den ble bygget, men først i går skulle jeg lykkes.
Da
Den Norske Opera & Ballett i 2008 kunne invitere til sitt eget operahus i Bjørvika, hadde ønsket om et eget hus for opera og ballett i Norge levd i mer enn hundre år. Et viktig skritt på veien ble tatt i 1957 da Den Norske Opera ble stiftet med ...
Norges verdenskjente operasanger Kirsten Flagstad som operasjef.
Mens opera- og ballettkompaniene øvde og spilte forestillinger i Folketeatret på Youngstorget i Oslo, pågikk et møysommelig politisk arbeid som i 2000 endte med vedtak i Stortinget om bygging av nytt operahus. Det skulle ligge i Oslos gamle havneområde Bjørvika, som første bygg i et omfattende byutviklingsprosjekt.
Etter en internasjonal arkitektkonkurranse fikk det norske arkitektkontoret Snøhetta oppdraget. Første spadetak ble tatt i 2003, og i 2004 la H.M. Kong Harald V ned grunnsteinen: Et metallskrin med dagens aviser, mynter og informasjon om bygget ble støpt inn i operahusets fundament.
Snøhetta har brukt tre hovedmaterialer i Operaen: stein, tre og metall. Steinen som hovedsakelig er brukt, er den karakteristiske hvite marmoren fra Carrara i Italia. Treverket i foajeen, publikumsgalleriene og på Hovedscenen er eik, mens metallfasadene på taket er aluminium. I tillegg er det utstrakt bruk av store glassfasader.
Operasjef Per Boie Hansen får en god del blest rundt forestilingen sin War Requiem med taggen som plutselig lyste gult på operafasaden fredag morgen.Det var meningen å bruke huset på en annen måte. Mange opplever operaen som et landemerke og ikke et teater. På denne måten er det innsiden som som kommer på utsiden, sier Hansen.
Innen vi hadde kommet oss hit og løst både multicache og earthcache, samt den ordinære så nærmet det seg kvelden. Vi var et godt stykke unna der vi hadde parkert bilen, men av likevel ble det slett ikke raskeste vei tilbake til bilen nei.
Navnet Tigerstaden stammer fra erke nordmannen Bjørnstjerne Bjørnson. Han skrev diktet «Sidste sang», der han beskrev den farlige og ubarmhjertige storbyen. Dette kan vi le av i dag, siden Oslo visstnok er en av de sikreste hovedstedene i verden. Men for en nordmann kan sikkert Oslo fremstå som stor, ubarmhjertig og farlig. Nå finner du tigerstatuer over halve byen, der den største og skumleste står på Jernbanetorget, foran Oslo Sentralstasjon. I tillegg finner vi tigre på Fridtjof Nansens plass foran Oslo Rådhus. Ordet «Tigerstaden» skal jo symbolisere noe farlig, men etter hvert som årene har gått, har ordet blitt positivt ladet. Nå forbindes det med en dynamisk og internasjonal storby, som folk er stolte av.
Må jo vise fram noen flere av de unike fancy cachene i fant iløpet av runden tilbake til bilen.
Ta en runde selv, så får du nok en overraskelse eller to iløpet av dagen.
Oslo Dommkirke i silhuett. Dagens Oslo domkirke ble innviet i 1697, men inneholder både bygningsrester og gjenstander fra de to tidligere domkirkene. Relieffet som er murt inn i hjørnet av tårnfoten, på høyre side av hovedinngangen, er kirkens eldste klenodium. Denne billedsteinen fra ca. 1100 ble funnet i Gamlebyen under utgravninger der, og antas å stamme fra Hallvardskirken. Den viser et menneske som angripes av en løve og en drage.
Mange turister kommer og spør etter "The Devil of Oslo" eller oslo-djevelen. Under byggingen av kirken ble det brukt stein fra både Hallvardskirken og Hellige Trefoldighets kirke, som begge lå i ruiner, til fyllmasse i murene.
I Oslo har de et eget senter for de som er
UTRO ... eller ikke ,,,
