Ferietur til Vestlandet

 

Det ble en liten stopp på Filefjell for at hundene skulle få tisse litt og drikke litt vann. Været var ikke det helt store, med både vind og regn i lufta. Men det var såpass sommer at Blålyngen blomstret i vannkanten.

Jeg hadde en plan om en fjelltur før jeg sjekket inn på hotellet, men der jeg hadde tenkt å gå var det oppgradering av tunnelen slik at parkeringa var borte. Jeg gadd ikke snu og kjøre opp på fjellet igjen for å gå fra andre kanten. Der var det grundig skiltet, men jeg tok ikke det hintet når jeg kjørte forbi. Nei skal jeg gå der skal jeg ha bra vær.

Det er vel ingen som har bedre sovehjerte enn sauer? Det er vel ingen som har bedre sovestil enn sauer heller. Sauene på Vestlandet er ikke noe unntak fra det. Det er imponerende hvordan de legger seg til i veikanten, eller i veien for den saks skyld.

De tar det bare for gitt at verden passerer uten noe problemer. Mat innen rekkevidde og mye vann i naturen. Endel påfyll fra oven fikk jeg også den første dagen min på ferie.

De som ikke hadde lagt seg, de strakte hals for å få kos ut av vinduet.

Da var det bare å stikke ut hånda og kose litt da.

Jeg kjørte isteden ned til Lærdal og tok Snøvegen over til Aurland som jeg og Patran gjorde for akkurat ett år siden. Denne gangen var det mye mer snø der enn sist, Tydelig at vestsiden av fjellene har fått mye mer snø i vinter enn de på østsiden som jeg bor.

Tilfeldig vis så stoppet jeg på en lomme langs veien og der var det jammen et bjørnehi. Jeg så plakaten om hiet på Vedahaugane. Der var det laget sti helt inn i hiet.

Siden sola glimtet til til tider så gjorde vi en liten runde oppover åsryggen. Sjekket fjelltoppjakten kartet, men det var mye snø på alle de toppene. Så det ble ingen innsjekking denne dagen.

Før vi fant bilen igjen så sjekket vi ut bjørnehiet.

Om det opprinnelig var et bjørnehi der vet jeg ikke, det står det ikke noe om.

Dagens bruk og kast samfunn. Hiet hadde naturlig lys inn gjennom en sprekk i taket.

Jeg trodde stien førte et sted til, men den opphørte liksom i løse lufta etter noen hunder meter. 

Vi gikk opp til snøen før vi snudde, til hundenes store glede.

Rett ved stien var det et fuglerede med egg. Mamman hadde nok akkurat flydd bort så vi egentlig ikke skulle finne reiret.

Derfra kom vi, og dit skulle vi igjen, men da valgte vi å kjøre Lærdalstunnelen.

Litt merkelig at sauene holdt seg så høyt til fjells, her var det ikke mye grønt å finne.

Det ble en stopp til litt lenger inn på fjellet. 

Det så nå ut som de koset seg

Jeg hadde nok ferie et par uker for tidlig for Vestlandet i år.

Tåka kom og gikk, men det var stort sett opphold når vi tok en runde der også.

Da vi kom til bilen igjen kjørte vi rett til hotellet. Det var bare mer og mere snø langs veien.

På toppen var det fremdeles høye brøytekanter.

Tror det er første gangen jeg har vært på Vestlandet som man ikke kan se at vannet er grønt.

Men svingene i veien var like krappe og noen av tunnelene var fremdeles uten lys.

Det er vel bare jeg som vil ha solskinn for å nyte båtlivet.

Turbusser, bobiler, syklister og fotgjengere i skjønn forening. At turbussene fra Hemsedal turlag kom fram i disse krappe svingene skjønner ikke jeg. Jeg hadde vel ikke kjørt der med bobil engang. Smalt nok med personbil når man må passere alskens turister.

Vel tilbake i Årdalstangen fant jeg greit fram til Klingenberg der jeg skulle overnatte første natta. Hotellet ligger helt på kaikanten.

Vettisfossen ble brukt for alt den var verdt. Der var vi i fjor, så den droppet jeg i dag. Det var omtrent samme været i år som da.

Kvelden ble avsluttet med indrefille av okse, en dusj og tidlig i seng etter å ha luftet hundene til kvelds. Feriens første dag og plan A ble ikke fulgt. Allerede på kvelden skjønte jeg at feriedag to heller ikke kom til å gå som plan A. Plan A blir  dyttet til august.

Ofredalstunnelen

Årdalsfjorden ligger grønn under oss der vi har klatret oss oppover i fjellsiden. Denne gangen med bil. Det var hit vi egentlig skulle, så måtte vi bare finne på litt fornuftig på veien hit. 

Jeg har stor sans for å oppsøke steder ikke alle har vært, for der alle har vært blir jeg stort sett skuffet.

Når man er på tur med noen man har gått på skole sammen med så veit en hvordan den turen fungerer. Lite med overraskelser og mengder med samtaleemner. Er man på gåtur eller man kjører, ja så går jo skravla ganske javnt. Wenche Lill har vært på tur på alle sånne steder som alle andre har vært på tur, så jeg får jo litt turreferater når vi er på tur. Da trenger ikke jeg å gå Dronningveien, Besseggen, Rampestreken, Trolltunga og Prekestolen. Jeg trives veldig dårlig på tur der det er mye folk, derfor farter jeg vel mest litt utenfor sesong også.

Det er over 2000 tunneler i Norge for vei og bane. En tur på vestlandet og du har kjørt halvparten av dem. Det føles i det minste som det. En av tunellene er Ofredalstunnelen som er en veitunnel i Årdal kommune. Tunnelen går gjennom Seimsåsen mellom Seimsdalen og Åsete i Indre Ofredal. Det var ikke meningen at den skulle bli verdens bratteste tunnel. I arbeidet med tunnelen gikk det meste galt. Opp til Indre Ofredal har tunnelen 15,5 prosent stigning, Statens vegvesen anbefaler ikke brattere veistigning enn 8 prosent. Verdens lengste tunell er også rett i nærheten. Det er Lærdalstunellen. Den har jeg kjørt tidligere i sommer sammen med Patran.

Ei bygd med stor fraflytting, presseoppslag i hele Europa og en skandale uten tydelig syndebukk. Det er noen av ingrediensene i sagaen om Ofredalstunnelen. Den 2200 meter lange Ofredalstunnelen i Sogn som åpna i 1992 . Når du kjører inn på nedsiden er det over én kilometer hvor det er helt flatt. Da ser det ut som om veien stopper rett i fjellveggen, før det plutselig går oppover i en voldsom stigning.

Tilkomstveiene på begge sider av tunnelen var bygget ferdige før arbeiderne begynte å sprenge tunnelen. Da halvparten av tunnelen var bygget ferdig, oppdaget entreprenøren at den kom til å ende 30 høydemeter for lavt i terrenget på andre siden. Han bestemte seg for at beste løsning var å vende nesa oppover halvveis inni tunnelløpet. Resultatet ble 800 meter med verdens bratteste tunnel-stigning.

Teoriene om hva som skjedde da sogningene bygde den bratteste tunnelen er i verden, er like mangfoldige som de er fargerike. Noe enkelt svar med to streker under finnes ikke. Saken er et mysterium. Fra kommunen sin side blir det hevdet at sviktende kartdata er årsaken. Andre sier det var uheldig at veiene på begge sider stod ferdige før tunneldrivingen var i gang. Atter andre snakker om slurv som en viktig forklaring.

* *

Jon Roy Dalheim fra teknisk etat i Årdal kommune deltok i en episode om Ofredalstunnelen i NRK-programmet «Norsk attraksjon» i 2007. Der skylder han på en kombinasjon av tidspress og uheldige omstendigheter for at prosjektet bar galt av sted. Ifølge Dalheim var det bestilt et arbeid med kartdata til tunnelen, men huset til han som skulle levere dataene brant ned med alt råmaterialet. Vinteren var like om hjørnet og det var ikke mulig å hente ut flere opplysninger før til våren.

Når vi kom ut av tunnelen forsatte veien like bratt nedover til havet igjen. Da passerte vi et fraflyttet eller nedlagt sted. Det hadde en stieinlagt mur for å få en flat plass foran seg, omkranset av et høyt flettverksgjerde. Så om det hadde vært fengsel eller barnehjem hadde vært gøy å visst. Så om du vet kan du kommentere på innlegget.

Veien var både smal og bratt. Det eneste som skilte oss fra avgrunnen var store steiner som var brukt som autovern.

Helt innerst i Indre Ofredal ender veien på kaia og der er det både kiosk og overnattingssted.

Vi tuslet litt rundt der, men så ikke en sjel der i og med at stedet var stengt for sesongen.

Sikkert flott her en varm sommerdag også. Årdalsfjorden lå stille så det var lite bølgeskvulp å høre.

Pærene hang store og nesten modne i hagen på overnattingsstedet.

Kanskje det blir ei natt her en gang

Tilbake til tunnelen for å komme tilbake til sivilisasjonen, til dab dekning på bilradioen, til nettdekning og ikke minst mobildekning. Det var helt fraværende, bortsett fra på kaia.

Ja det var like øde som det ser ut som.

Tåka lå som et bredt belte litt nede i fjellsiden på begge sider av tunnelen.

* *

Det var en spesiell følelse, men man fikk ikke den store følelsen av at det var bratt, bortsett fra at man fikk dotter i ørene. Det var ikke før etter at vi hadde avtalt tur dit, at jeg kom på at vi faktisk har en bratt bakke i nærområdet. En bakke jeg har kjørt når det fremdeles var lov å kjøre opp bakken. Riperbakken er en smal og svært bratt bakke som fører opp til Veienmoen fra Stabells gate i Hønefoss. Bakken starter ved Grand Hotel og ender i Høybyveien på Veienmoen. Bakken er blant annet kjent fra Ringerike Grand Prix. Den bratteste delen er cirka 350 meter lang og har en stigningsprosent på cirka 20. Historisk var Riperbakken en del av hovedferdselsåren mellom Drammen og Hønefoss. Hovedveien til Hallingdal gikk opp den nåværende Riperbakken tidligere. Den er trolig oppkalt etter Knut Olsen Riper (1652-1720), som eide sagbruk og gårdsbruk nær Riperbakken.