Skitur mot Patrisanersteinen

 Snuppa mi sitter klar i pulken for å gjennomføre, trolig årets siste skitur. Jeg fikk tilbud om å være med, for Varga har bare fått seg en eneste skitur i vinter. Jeg kunne også tenke meg en skitur, jeg liker å gå på ski i et behagelig tempo.

Ingrid starter friskt i vei med Sofie i pulken. Pink storkoser seg når hun får være med på skitur, og hun vil aller helst være helt først.

Vatga var ganske flink på lørdag. Virket som hun husket mye fra første skituren, så når vi gikk sammen eller etter noen var det full fart.

Vatga har bra steglengde og hun storkoste seg på tur.

Det var vel ikke noen underdrivelse at det var skikkelig påskestemning på skauen sist helg.

Slike dager må man bare kose seg

Planen var å finne ei bålpanne, som det er flere stykker som er plassert ut i området. Kenneth hadde nemlig med seg både pølser og lumpe i sekken. Så det var bare å glede seg til vi kom fram.

Utrolig lite snø så høyt oppe. Det var praktisk talt helt bart nesten helt opp på parkeringen.

Varga har skikkelig tjukk vinterpels, så en kan nesten grue seg litt til hun virkelig begynner å røyte. Hun har så vidt begynt, men det er ikke noe egentlig.

Sofie nyter livet oppå skinnfell og solbriller på nesa.

Ingrid holdt godt driv oppover alle bakkene. Den siste bakken er ganske seig. Der kom det til å gå som ei kule på vei hjem.

Jeg håper jeg rekker en skitur til før sesongen er helt over. Om ikke annet en tur på fjellet. Der må det da komme mer snø før påske.

På sletta før skiløypekrysset satte vi egentlig kursen mot Partisanersteinen som lå en kilometer unna omtrent. Men der begynte det å blåse ganske mye mer. Vi hadde praktisk talt gått i helt vindstille terreng i halv annen time.

Vi tok raskt avgjørelsen med å gå litt tilbake til den bålpanna vi hadde gått forbi i skikrysset. Her hadde jeg aldri vært tidligere, så det var artig å komme på et nytt sted, men av likevel i kjente trakter.

Sofie var begeistret over endelig å kunne bruke beina litt selv også.

Veldig praktisk at det er satt ut bord der, så en kan sitte litt bedre enn bare på et sitteunderlag på bakken.

Høyt der oppe er Hestebrenna. Greit å ikke karre oss oppover i vinden.

Kenneth var både kokk og fyrbøtter på turen.

Sofie ble sendt av gårde for å finne tørre kvister så vi fikk fyr på bålet.

Når Sofie har fått ei oppgave, så blir den raskt gjennomført.

Da gjenstår det bare å vente på at pølsene skal bli gjennomvarme og ikke svarte utenpå.

Det er ingen steder maten smaker bedre enn ute

Kan vel ikke akkurat si at Pink slapper av når det er grilling på gang

Etter pølse fortjener man litt sjokolade

Pass deg for dinosaurene som bor i Soknas djupe skoger

Ned igjen ble det ikke så mange bildene, da hadde jeg mest jobb med å holde meg på beina.

Når været er førsteklasses, når man gjør noe man liker i trivelig turselskap, ja kan dagen bli bedre da?

Kanskje man ikke behøver å vente helt til første mai med å ligge ute, kanskje en kan gjøre det allerede i påsken?

Vargas første skitur

 

Etter snøen som kom kjørte de endelig opp skiløypa rundt Igletjern i går. Det var egentlig litt i kaldeste laget for en skitur. Når jeg dro hjemmefra var det -15 grader, men erfaringsmessig så blir en varm når en først kommer igang. 

Vi parkerte ved kirka og Varga protesterte ikke på noen verdens ting. Hun har aldri hatt på seg sele tidligere, hun har aldri vært med på bråket fra skiene og staver som er både over og ved siden av henne tidligere. Hva du har igjen for å legge ned jobben med valpen din og fortsette med mye forskjellig når de vokser til. Da er ingenting problemer av ukjente ting som introduseres.

Det gikk litt tid før hun skjønte at hun måtte gå foran meg og helst holde seg på ene siden av sporet. 

* *

Det ble mye hopp og sprett og surring med båndet de første kilometerne, men det ble stadig litt og litt bedre. 

Når vi kom opp på jordene ved Borgerud så skinte sola og det ble mildere med en gang.

Vi er heldige her som har ei skiløype i nærheten så man slipper å gå i kø på lysløypa på Sokna. Den runden fikk jeg litt opp i halsen når vi måtte ha med oss skier i gymmen. Jeg har ikke gått den runden på ski etter at jeg var ferdig på skolen der. Det holder å gå der på beina.

Veien fra Fonkebakken og innover var brøyta i full bredde og vel så det. Men de skal vel ha ut tømmeret som er hogget.

Jeg fikk litt nedsig da de hadde brøytet veien inn til Paulsevillaen også. Der var det knapt snøføre i det heletatt.

Vi var litt seint ute, for her pleier det å være sol. 

* *

Da vi kom opp på Igletjern tok vi igjen to andre som hadde med seg en flat coated retriever. Vi dannet baktropp, men de ville gjerne ha oss forbi i og med at vi hadde tatt dem igjen. Jeg prøvde å gå forbi. Passeringen gikk greit, men da mistet Varga lysta på å gå foran. Klart det hadde vært mye mer gøy å være der for å leike med den andre hunden. Etter noen hundre meter så spurte jeg om hun ikke kunne fortsette å gå foran oss, for Varga hadde aldri vært på skitur tidligere.

Da ble det stramt bånd igjen. Jeg sto og ventet litt for at de skulle få litt forsprang. Men vi tok de stadig igjen. Den flaten var nok ikke særlig interessert i å trekke, men bare være med på tur.

Det ble noen fotopauser på oss. Sola varmet noe, men man blir fort kald på beina når man står rolig.

Runden rundt Igletjern er passelig lengde og passelig kuppert. Ingen bratte bakker hverken opp eller ned.

Varga fordrev tiden med snøbading.

Med rim i håret og sola i fjeset så var det på tide å fortsette runden.

Om det blir mange skiturer i vinter, må jeg nok investere i noen sokker til henne om vi skal ta oss en tur på fjellet.

Jeg følte vi hadde ventet og suset lenge, men det tok ikke lange tiden før vi hadde tatt dem igjen ennå en gang.

Selen fra en tidligere hund passet veldig bra, Håper hun ikke vokser for mye til, så kan hun bruke den neste vinter også.

* *

Jeg sto lenge på toppen, for jeg veit denne bakken er forholdsvis lang. Trodde jeg ga dem tid til å reise seg opp igjen om de hadde falt. Men innen vi var nede på Flismoen, ja så var vi i hæla på dem igjen. 

Så når vi kom bort på veien hadde de stoppet og hadde bestemt seg for å stå der. Vi passerte dem og fulgte løypa tilbake mot kirka. Det gikk et stykke før Varga ikke forventet at de skulle komme etter oss.

Jeg nyter slike dager ute, man har jo vedovnen når man kommer hjem etter en varm dusj.

Fra Flismoen er det slakk nedover bakke helt til bilen.

Kosen med å gå på ski er ikke å beine fram i et voldsomt tempo, men å stoppe for å dokumentere øyeblikket. 

Så var det nok med kos og dokumentasjon synes Varga.

Runden er mellom 8 og 9 kilometer, så Varga hadde ikke så full fart på slutten. 

Nå var det over en måned siden jeg hadde brukt klokka mi, så den hadde nullstilt seg med både dato og tidsangivelse. Jeg får slå den av eller holde den ladet, for det var litt trøbbel å få den til å søke opp GPS signalet igjen.