Hvert år deles overskuddet fra Hank Williams Minnløp ut til noen som vi mener fortjener litt støtte.
Det virker som et stort paradoks at Hank Williams skulle få et minneløp. Hans liv ble jo ikke akkurat preget av sportslige aktivitet. Heller tvert i mot. At minneløpet i tillegg skulle komme her på Ringerike, må vel være anda mer spesielt.
* *
Årsaken har en meget enkel forklaring: Luke The Drifter`s Running Team !!
Det er en herlig kameratgjeng som ble stiftet 11. mars 2000. Opprinnelig var det bare gutter med i teamet, men etter hvert ble også jentene tatt med. Fellesinteressene er løping og musikk.
Den ubestridte leder er El Presidente , og som trofast og alltid underdanige støttespiller, har han sin generalsekretær. Flere i teamet er habile løpere, og El Presidente er en av de beste i teamet.
I lokale løp har han i flere år hatt som image at han stiller opp som El Presidente.
Ryktene skal ha det til at han for mange år siden, vant et løp her på Ringerike, men i seiersintervjuet med Ringerikes Blad, nektet han å oppgi navnet. Journalisten hadde så lite humor at da resultatlisten ble trykt, var ikke vinneren av løpet med !!!!
Om historien er sann, kan jeg ikke "borge" for, men uansett så er det en god historie !
Nå har avisen gitt seg, så nå figurerer El Presidente på resultatlistene.
Flere av teamet liker Hank Williams musikk, og de mente at det var den naturligste ting i verden å arrangere et minneløp for Hank Williams på Ringerike, og i 2002 ble det først løpet arrangert. Da deltok 51 stykker. Etter hvert har interessen økt, og i 2009 var det 189 deltagere. Overskuddet av arrangementet går til forskjellige veldedige organisasjoner og tiltak her på Ringerike.
Løpet er 5 km, og det er en lett trasé som går på de tørre furumoene på Kilemoen rett ovenfor Myrvangs grustak. På flere plasser langs løypa står det CD-spillere, og de spiller selvfølgelig Hank Williams musikk. Arrangementet sponses av Hytteplan.
HANK WILLIAMS
17.09.1923 – 01.01.1953. I juni 1952 er en 28 år gammel mann i Castle Studio i Nashville, Tennessee i USA og spiller inn fire låter, deriblant "I´ll Never Get Out Of This World Alive". Den nå avdøde gitarlegenden Chet Atkins var i studioet på samme tid, og han hadde sett på mannen og tenkt: "Huffda, du bløffer visst ikke!"Atkins kunne huske at fyren var utrolig sliten og avmagret og det var så vidt han klarte å gjennomføre jobben i studio. Det skulle bare bli to ganger til den tynne og spinkle legenden fra Alabama kom til å gå i studio for å spille inn musikk.
Ved nyttår samme år var det slutt, slutten på en briljant platekarriere fra en av USAs mest betydningsfulle artister og slutten på et tragisk og alt for kort liv. Hank Williams ble født 17. september 1923 i Mount Olive, Alabama i USA av Lon og Lillie Williams. De hadde en jente kalt Irene fra året før. Hank var døpt Hiram Williams. Faren var krigsinvalid og det var stort sett moren Lillie som oppdro den spinkle gutten. Faren fikk større og større helseproblemer og i 1930 ble han plassert på et hjem. Lillie og barna flyttet først til Greenville og senere til Montgomery i Alabama og det var her at lille Hiram tidlig skulle få kjennskap til to av de tre viktigste følgesvennene i hans korte liv, musikk og alkohol. Den tredje kom noe senere og var en dame ved navn Audrey Mae Sheppard Guy. Det sies at Hank stiftet kjennskap med alkohol allerede som tiåring, og gjennom tenårene og som voksen skulle alkoholen sette sitt preg på ham. De første gitargrepene lærte han av en svart bluessanger ved navn Rufus Payne, og Hiram tjente penger til Gitarleksjoner som avisgutt og ved å pusse sko på gata i Montgomery. Det hersker delte opplysninger om han møtte Payne i Greenville eller Montgomery. Allerede i 1936 spillte han i en lokal radiostasjon i Montgomery og var blitt meget kjent i lokalmiljøet. Hank stiftet i 1937 sitt etterhvert så legendariske backingband "The Drifting Cowboys".
I 1943 møter han en meget bestemt og vakker 21 år gammel kvinne ved navn Audrey Mae Sheppard Guy, som er gift og har en datter, og Hank blir hodestups forelsket og i 1944, kun dager etter at Audrey er skilt gifter de seg. Hun blir med i bandet og blir på mange måter bandets manager. Dette var starten på to stormfulle og korte ekteskap mellom de to. De gjorde flere duetter sammen på plate, men de kan nok ikke regnes som Hanks største låter. Den bestemte damens ambisjoner var nok langt større enn stemmen hennes. Imidlertid lærte hun å spille bass. I 1946 dro Hank og Audrey til Nashville og de kontaktet Fred Rose som drev Acuff-Rose Publications sammen med Roy Acuff. Audrey førte ordet og fikk dem til å lytte til Hanks sang og de ble interessert. Fred Rose skulle bli Hanks faste produsent og samarbeidspartner. Fred Rose fikk Hank til å skrive egne sanger. Det ble til slutt utgitt ca. 90 på seks år mens han levde, og i ettertid kom det flere ut på markedet. Kontrakten med Acuff-Rose publication ble lykketreffet for Hank Williams.
11. desember 1946 var han i WSM studio i Nashville, Tennessee og gjorde sine første innspillinger. De ble utgitt på plateselskapet Sterling. I 1947 fattet det større selskapet MGM interesse for den unge sangeren, Og Fred Rose ordnet ham kontrakt med dem. Allerede i hans første innspilling hos dem 21. april 1947 kom to av hans største klassikere,"Move It On Over" og "I Saw The Light". "Move It On Over" nådde 4. plass på countrylistene.
I perioden 1947 til 1952 spillte Hank Williams inn flere store klassikere enn de fleste artister bare kan drømme om og det til tross for at musikkbransjen var helt annerledes enn i dag. Han spillte på flere strenger. Han gjorde alt fra tradisjonell country til å benytte elektriske gitarer. Han spillte blues, gjorde religiøse sanger, deriblant flere sammen med Audrey og han hadde sine moralske viser som han gav ut under pseudonymet Luke The Drifter. Spesielt gjorde hans gode tekster det til at han har fått tilnavnet "The Hillbilly Shakespeare". Tekstene varierer fra det dypeste mørke og triste som i "I´m So Lonesome I Could Cry", til glade låter som "Jambalaya On The Bayou".
1948 ble et turbulent år for Hank. Han fikk jobb i Shreveport, Louisiana i radioshowet Louisiana Hayride, men på grunn av streik i platebransjen fikk han ikke spilt inn noe særlig musikk og i april ble han lagt inn på et sanatorium på grunn av dårlig helse, som følge av langvarig drikking. Bandet forlot ham og i mai samme år ble han og Audrey skilt. Imidlertid klarer de ikke å være adskilte særlig lenge og i juni gifter de seg igjen. Nå går det bedre og i desember spiller Hank inn låten "Lovesick Blues" skrevet av Cliff Friend og Irving Mills, og i mai 1949 blir den hans første nummer 1 hit. Samme året blir han kåret til USAs nest mestselgende countryartist.
Mai måned i 1949 skulle bli et av hans store høydepunkter i livet. Han får kontrakt med det berømte Grand Ole Opry i Nashville, Tennessee og 26. mai føder Audrey parets sønn Randall Hank. Senere skulle Randall Hank bli en respektert artist under navnet Hank Williams jr. "Long Gone Lonesome Blues" blir i 1950 hans andre nr. 1 hit. Samme året gir han ut sine første låter under pseudonymet Luke The Drifter. Disse låtene var av en mørkere og mer formanende og moraliserende karakter. Mange av hans største låter som "I´m So Lonesome I Could Cry", "I´ve Been Down That Road Before" og "Honky Tonk Blues" nådde aldri helt til topps på listene.
Hank hadde problemer med ryggen alt fra barneårene, og ryggsmertene var nok en av grunnene til hans etter hvert store alkoholmisbruk, og i 1952 kom han i kontakt med kvakksalveren Toby Marshall som gav han noen medikamenter. Dessverre ble dette bare med på å sette fortgang på det som dessverre snart skulle skje.
Parallelt med at platekarrieren var på topp, begynte det virkelig å gå utforbakke med personen Hank Williams. I januar 1952 har Audrey gått lei av Hanks fyllekuler og han får beskjed om å flytte ut av deres hjem i Shreveport, Louisiana. Han flytter inn hos en venn i Nashville. 1952 blir et katastrofenes år. han drikker stadig mer og hans opptredener blir så dårlige at han snart ikke klarer å skaffe seg spillejobber. I juli blir han og Audrey skilt for annen gang. I mellomtiden har han hatt et forhold til en kvinne ved navn Bobbie Jett, og det resulterte i en datter, døpt Cathy Louise Deupree som ble født like etter Hanks død i 1953.
I august får han sparken fra The Grand Ole Opry på grunn av alkoholproblemene, og like etter blir han arrestert for offentlig fyll. Lyspunkt finnes likevel, for 6. september når kanskje verdens mest berømte countrylåt, "Jambalaya (On The Bayou)" første plass på listene.
Imidlertid 23. september 1952 er han for siste gang i studio. Her gjør han to klassikere "You´re Cheatin´ Heart" og Kaw Liga. Han giftet seg igjen i oktober med en dame ved navn Billie Jean Eslyman Jones. Dessverre har han nå store problemer både fysisk og psykisk p.g.a. livsstil og helse.
Hank Williams opptrådte live siste gang 19. desember 1952, og dagen etter flyttet han hjem til Montgomery.
Han var booket for to spillejobber i nyttårshelgen. 31. desember i Charleston West Virginia og 1. januar 1953 i Canton, Ohio og 30. desember 1952 legger han og sjåføren Charles Carr ut på musikkhistoriens mest berømt og triste biltur i Hanks egen Cadillac.
Turen: Fra Montgomery, Alabama - Til Charleston, West Virginia og deretter Canton, Ohio. Avbrutt først i Knoxville, Tennessee, på grunn av dårlig vær og så i Oak Hill, West Virginia.
Første kveld kom de ikke lenger enn til Birmingham før de måtte finne et hotell. Dagen etter måtte de stoppe i Knoxville pga. været. Da de ikke fikk fly videre ble det bestemt at de skulle droppe konserten i Charleston nyttårsaften, og kjøre direkte til Canton.
Hank ble syk på i Knoxville og hadde fått morfin. Han var livløs da han ble båret ut i bilen av Charles Carr på kvelden nyttårsaften. Etter en times kjøring ble de stoppet i fartskontroll og en politimann kikket på mannen i baksetet og uttalte de berømte ordene "That man looks dead". Carr trodde Hank bare sov og kjørte videre. Nær Oak Hill i West Virginia ante Carr likevel uråd og stoppet og oppdaget til sin forferdelse at Hank var helt blå i ansiktet. Ca. kl. 07.00, 1. januar 1953 ble Hank Williams erklært død på Oak Hill Hospital. Han var da 29 år gammel. Dødsårsaken var hjertestans. Trolig hadde han allerede vært død før klokken rakk å slå nyttår.
Det er blitt påstått at Hank ble funnet i baksetet med en flaske whisky, men dette er blitt tilbakevist. Det ble kun funnet noen få ølflasker i bilen. Ikke hadde han drukket noe særlig de siste dagene heller.
Hank ble stedt til hvile på Oakwood Cemetery i Montgomery og i dag hviler han med sin kjære Miss Audrey ved sin side, med et flott minnesmerke over graven.
I august 1953 ble det avgjort at Audrey var Hanks rettmessige enke. I 1954 døde hans produsent Fred Rose. I 1963 skrev Hank jr. under platekontrakt med MGM. 4. november 1975 døde Audrey. Hank var en bitter og slagen mann etter skilsmissen med Audrey, noe enkelte sanger viser. Blant annet "Your Cheatin´ Heart". I teksten synger han "You´ll walk the floor with me", og da hun døde i 1975 av alkohol og pillemisbruk kan man nesten si at det var Hanks spådom som slo til. I 1999 utgav 27 år gamle Shelton Williams sin første plate, og det med artistnavnet Hank Williams III. Han er sønn av Hank jr. Platen het "Risin´ Outlaw", og stemmen sier helt klart hvem som er bestefaren.
Hank Williams platekarrieren varte i kun seks år og på toppen var han i snaue fire år. Han ble en legende og aldri vil vi få svaret på hvor mye større han kunne blitt. I 1923 hadde nok ingen trodd at fattiggutten fra Alabama skulle bli selve ikonet innen countrymusikken.
Hanks personlighet skal det ikke ha vært så lett å bli klok på siden han var sterkt preget av alkohol allerede fra ungdomsårene, men de som kjente ham sier at til tross for tider med depresjoner og smerte skal han ha vært en fyr med en stor porsjon humor.
Hans betydning for country og rock har vært udiskutabel. Bruce Springsteen, John Fogerty, Johnny Cash, Merle Haggard, Billy Joe Shaver, Tom Russell, Emmylou Harris, Tom Petty, The The, Iris DeMent, Townes Van Zandt, Mike Ness og R.E.M. har alle Hank som forbilde. Gram Parsons var dog så stor fan at han døde 27 år gammel.
Trolig har ingen annen artist blitt tilegnet så mye av æren for en musikksjangers utvikling, og trolig vil ikke mange artisters musikk stå like sterkt som Hanks 50 år etter utgivelse.
