Økonomidamer på utflukt

 En stykk impulsiv feriedag på torsdag ble det, så nå har jeg bare igjen de dagene jeg skal ha i uke 38 og de i jula. Jeg satte vekkeklokka på 5 og karret meg opp. Planen var dagstur til Vestlandet. Avtalen var å plukke opp Wenche Lill på Sokna klokka 6. Jeg må jo si at det er litt tungt å stå opp når det er mørkt ute ennå. Men når man skal noe man er litt spent på, ja så er det bare å gjøre seg klar og hoppe i bilen.

Første stopp ble Hemsedal, både for bilde og en liten stopp på bensinstasjon for litt mat. Det er ikke mye annet som er åpent på de tider av døgnet.

Jeg hadde funnet noe på det store internettet som jeg kunne tenke meg noen mil hjemmefra, ja da er det greit å ha ei venninne som blir med uten alt for langt varsel. Med regnskapsjobber begge to, med en vei vi måtte kjøre som potensielt kunne få snø innen kort tid. Som aktive bestemødre som stiller opp som barnevakt for barnebarn. 

Stopp nummer to ble for å fotografere en reinsdyrflokk som gikk helt i veikanten. Ja også overrakte vi ønskelista for julen til Rudolf, slik at Julenissen får den i god tid før jul.

Med en allerede avtalt overnattingstur i fjellet utfra de samme kriteriene. Ja da var det ikke flust av datoer å velge mellom i kalenderen. Ikke nok med å få ting til å passe med kalenderen, vi måtte jo ta oss en feriedag fra jobb før neste månedsavslutning.  Når man drar i 3-4 timer med bil for å kjøre en strekke på 800 meter med nesten 16% helling, ja da sier vel sunn fornuft at en bør google bitte litt for å se om det er noe annet en kan finne på i samme slengen, på de kanter av kartet.

Det er mye jeg har fått krysset av på lista mi over steder jeg skulle være i sommer og høst, men jammen har det kommet til noen flere steder også. Så til tross for mye dårlig vær så har jeg vært på mange turer synes jeg. Noen har vært impulsturer og andre har vært nøye planlagte. Innsatsen på Youtubekanalen er ferdig nå som det er en ny måned på gang. Nå skal jeg ikke innom i hele september, så får jeg se om den lever sitt eget liv, eller det går rett i kjelleren med statistikken. September er turmåned, da vil jeg ha bra turvær og nyte turer både på fjellet og i skauen. 

Første planlagte stoppen var ei parkering inne i Utledalen, så vi kunne gå inn til Vettisfossen. Oppdrag utført, Våte av svette innover og jammen fikk vi en dusj fra oven når vi var nesten tilbake til bilen. Kort fortalt så var vi glade for at vi hadde med skifte fra ytterst til innerst. Til og med underbuksa kunne vris.

Nyskiftede så satte vi kursen mot dagens egentlige mål, Ofredalstunnelen. Den ble kjørt begge veier, for der stoppet nemlig veien, langt nede i dalen.

Ruta ble på 540 kilometer omtrent, Det ble mange fjelloverganger som vi skulle få med oss gjennom dagen. Vi startet med Hemsedalsfjellet over til Tyin, over til Øvre Årdal, Ofredalen og Lærdal. Der ble det middagsstopp etter at vi hadde vært på overraskelsesbesk hos Anne Sofie. Siden jeg tydeligvis hadde gått glipp av noe da jeg og Patran hadde kjørt Snøveien over Aurdalsfjellet første ferieuka mi, ja så måtte vi jo kjøre over der for å komme hjem. 

Det blås surt over fjellet der, så det fristet ikke å stoppe for å ta naturen i nærmere øyesyn enn en stopp i ny og ned i bilen. Måtte jo ha noen bilder fra fjellovergangen,

Jo det så jo litt ut som månelandskap, men jeg synes nå turen over fjellet i juni var finere enn nå som snøen er borte.

Jeg må nok ta en tur over der når det er mindre vind og ikke yr i lufta så en kan gå en skikkelig runde der,

Noen tåkedotter kom sigende og gjør at ettermiddagen får en trolsk stemning.

Det kom noen større regndrypp innimellom.

Noe av snøen forsvinner nok aldri, for nå er årets nysnø rett rundt hjørnet i fjellet.

Fjellet er absolutt best utenfor turistsesongen.

Det ble en kjapp stopp ved Stegastein da det var en ledig parkering der. Der var det ikke sjans til å få parkert nåe jeg og Patran var på tur der.

Det er en flott utsikt ned i Sognefjorden.

Sola må nok skinne for at en skal få fram det skikkelig grønne vannet. Vel nede i Aurland la vi i vei over dagens siste fjellovergang. Fra Aurland til Hol er det en mengde tunneler, mer eller mindre opplyst. Mer eller mindre svingete.

Når vi var ferdig med tunnelene så begynte klokka å bli så mye at vi kunne håpe på en solnedgang. Men det nærmeste vi kom var et lite gulskjær over landskapet.

Fjellet bærer preg av kraftutbygging

Innover Raggsteindalen var det solskinn, mens over fjellet senket stadig mørket seg. Innover der var jeg på fjelltur i 2022. Strandavatnet var forholdsvis fult av vann nå i forhold til sist jeg var der.

Takk for en veldig hyggelig dag med mye skravling og bilkjøring. Jeg parkerte hjemme i garasjen kvart på tolv om natta, så vi holdt dagen kan du si. Vi skal snart ut på nye sprell med overnatting. Dette var bare en test av formen.

Ranten 1419moh Norefjell

 

Om denne turen var nøyeplanlagt? Nei, det var den ikke, men helga den skulle går var fastsatt lenge. Hr Yr bestemte faktisk at turen måtte foretas lørdag, for søndag syntes han av vi trengte litt regn. Fjelltur i regnvær er ikke noe stas. 

Siden jeg hadde billett til Fosserock på kvelden så ble det en tidlig start på oss. Jeg plukket opp Hilde på Sokna klokka ni. Vi hadde som alltid plan om å gå hele runden med stolper rundt Tempelseter. Vi klarte å fullføre kartet, gå snøtt 17 kilometer, komme hjem, dusje og ennå rakk jeg å møte opp tidsnok til middag i Hønefoss før det ble Fosserock. 

Allerede fra parkeringa ser en dagens turmål, toppen av Ranten på 1419 moh. 

Terrenget bar preg av at det hadde kommet litt nedbør i sommer. Det var mye stein og grusstier blant lyngen.

Både Hilde og Wenche Lill har samme tempo og behov for pauser som det jeg har, så turer med dem blir alltid effektive og mye kos. Vi går sånn ca halvveis på turen vi har tenkt og så blir det ei pause med mat, før vi fullfører. Er det varmt blir det noen drikkestopp, men det går stort sett i javnt driv hele dagen. Noen turer blir det litt justeringer, det er jo ikke alltid ting går som de er tenkt. Vi følger ikke planen i forkant, det er bare en pekepinn.

Vi hadde planlagt å ta toppene først, i og med at vi skulle opp på både Tempelnatten og endel andre topper rundt. Vi hadde jo turen på Turufjell friskt i minne om planlegging og fullføring av høye topper på slutten av turen. Den turen endte jo med at vi tok Kristnatten i egen tur ei helg seinere.

Stolpene sto forholdsvis tett innover i fjellet, men ikke etter hovedstiene som jeg har pleid å gå når jeg har vært der tidligere. Så da er det best å følge med på kartet, så man slipper å gå mye bomturer. Jeg liker ikke særlig å gå tur når man må tilbake til et tidspunkt, men vi skulle ha grei nok tid om vi ikke gjorde noen brølere.

Retningen mot Høgevarde hvor alle går, fordi det er det mest kjente fjellet på Norefjell. Men jammen var det mange som gikk til Ranten også. Mange stolpejegere i fjellet denne helga. Det blir vel kanskje en tur til Gråfjell før snøen kommer i høst. Det er ikke så lange tiden før høstfargene dukker opp.

Noe av lyngen var blitt rød, men det var vel heller årstiden enn at det hadde vært frostnetter i fjellet.

Mange steinformasjoner på Norefjell, men du har også lange strekker du kan gå utenfor stier.

Det var overraskende tørt i fjellet, ingen flomstore bekker eller overvåte myrer egentlig.

Det er mange bekker på Norefjell, så hundene fikk nok drikke og muligheter for avkjøling iløpet av dagen.

Jeg hadde planer om ei overnatting ute i fjellet i sommer, men det spørs på om den planen må utsettes  til neste år. Det er litt dårlig med ledige helger med mulighet for overkommelig temperatur i fjellet, før vinteren.

Tempelseter er et område i fjellheimen som slett ikke har solgt sjela si. Der er det spredt hyttebebyggelse som til og med jeg kunne vært fristet å kjøpt meg ei hytte. Mange småvann og koller som gjør at du er litt for deg selv, til tross for at det er litt sentralt.

Turmålene er mange på Norefjell.

Ingen fare med å bli våt på beina ved kryssing av bekkene heller. Store steiner man kunne gå på.

Det var noen stolper som ikke var plassert helt i runden, men det var sikkert lagt opp til flere smårunder egentlig. En stolpe på Raumyr passet liksom ikke helt inn, men slike odde stolper er gjerne plassert for å vise fram en spesiell ting eller sted.

Ranten er like imponerende fra baksiden, det er der stien snirkler seg opp. Men først måtte vi scanne stolpen på Raumyr.

På Norefjell kan man bare gå av stien og fortsette i den retningen man føler for.

Den siste Raudmyrdansen var i juni 1858. På en stor slette innenfor Høgevarde var før i tiden et møtested for ungdommen fra flere bygder, som er: Flå og Krødsherad, Sigdal og Eggedal. Dette stevne var almindelig ved St. Hans-tiden eller litt senere, og der var det dans og morro. Spillemannen satt på en stor stein midt på sletten og spilte, og rundt omkring blev danset. Der var almindelig overflod av sterke drikkevarer, som bevirket hissighet, hvorav opstod uvenskap og tildels slagsmål. Når der opstod kamp så utviklet den sig således, at der blev to partier. Flåværinger og Krødsheringer holdt sammn, og likedan Sigdøler og Eggedøler, når det var nødvendig å hjelpe noen av sine bygdefolk. Således blev det enkelte gange voldsomme sammenstøt som medførte legemskade og tillike døden for enkelte.

I de første dage av juli måned 1858 holdtes det siste stevne med fjelldans, drikk og slagsmål på Norefjell. Denne er senere blitt kalt ”Dødsdansen på Norefjell”, og da var Kittil H. Langebakke spillemann. De danset springdans og hallingdans, de turet lystig og endel av dem var beruset. Pludselig opstår i nordvest mørke skymasser som ved en voldsom storm føres over Norefjell så der blev ganske mørkt. Regn og hagl østes ned av de sorte skymasser som senket sig ned over fjellvidden. Ungdomsflokken var innhyllet i et mørke så de på nær avstand ikke kunde se hverandre. Dette satte skrekk og forvirring i dem så de begav sig på hjemveien, men det blev en anstrengende kamp for å redde livet. Mange gikk sig vill på fjellet og 3 mann av disse frøs ihjel, det var spillemannen Kittil H. Langebakke, Ole S. Nore og Gunder Rødningen; ti der medfulgte en voldsom snestorm med koldt vær. Denne begivenhet gjorde et dypt inntrykk på befolkningen i disse bygder, så det blev slutt med disse St. Hans-fester.

Jorgen Moe var i den tid prest i Krødsherad, og han holdt en gripende tale i Olberg kirke på førstkommende søndag efter denne sørgelige hendelse. Da han var kommet på prekestolen begynte han således: "Fjellet taler til oss idag, og denne tale er rettet til enhver av oss både gamle og unge. Vi som er eldre må av vår fulle kraft søke å overbevise og lære de unge til å omgås med hverandre i venlighet og fordragelighet hvor de ferdes, ja også om de er samlet på fjellets vidder; ti Guds øie ser dem ogsa der. De bør værre avholdne fra berusende drikke, ti disse opfrisker de ville lyster, som da ofte får fritt avløp, hvorav kan medfølge sørgelige gjerninger. Han bad menigheten om, at enhver av dem måtte motarbeide gjentagelse av disse sammenkomster; ti Herren vår Gud har nu talt så kraftig til oss alle herom, at ingen kan misforstå ham. La denne bli den siste St. Hans-fest på Norefjell, og husk denne sørgelige begivenhet alle sammen. Jeg ønsker og håber at dette blir erindret av de kommende slekter i disse bygder som har deltatt i festene. — Herrens dag kom, som også blev en dommens dag over den syndige trafikk som i lang tid har vært drevet på Norefjell."

Vi løftet blikket litt og fikk øye på to reinsdyrbukker på toppen av haugen før selve Ranten. De fulgte med på folka som passerte, men sto standhaftige på kanten av fjellet. Spiste litt og tuslet litt. Vi håpet de sto der litt lenger, så vi rakk å gå rundt og oppover mot toppen på Ranten før de forsvant.

Det viste seg at akkurat det trengte vi ikke å frykte. De sto der helt til vi hadde passert og vel så det.

Jeg fikk overbrakt ønskelista til jul, og Rudolf lovet å ta den med tilbake til Julenissen. 

Magen begynte å si ifra at det var på tide med en matbit, men er man på fjellet så vil man gjerne ha litt utsikt til hvila. Vi ble enige om å gå på toppen av Ranten før vi slo oss ned på et egnet sted.

Akkurat opp på Ranten er det litt bratt, men det er naturlige hyller i fjellet med skikkelig idyll.

Sakte, men sikkert nærmet vi oss toppen og kunne se oss om etter et sted i solhellingen for å hvile litt.

Et blikk over skuldra må man unne seg når man går i fjellet. Det er litt som Hilde sa, men er liksom alltid i midten når man går på fjellet.

Uansett hvem vei man ser.

På toppen av haugen til høyre midt i bildet står reinsdyrene fortsatt.

Jeg zoomet med kamera og du kan skimte dem som to svarte prikker.

Det så ikke ut som de hadde noen som helst planer om å flytte seg med det første.  Ikke sikkert de ble med på kvota det skulle jaktes på i år.

Utover dagen ble det litt mer skyer, men det var for varmt til å ha på seg genser.

Hilde er målrettet på vei mot nisteplass.

Hailey og Bella på toppen av Ranten og speider ned mot Tempelseter.

Så seig vi ned i lyngen og Hilde disket opp med både brus og baguetter.

Det var godt med både mat og pause. Da ser man ikke på klokka, men på utsikten. Praten går fremdeles om løst og fast og det er bare å nyt lat dag i fjellet.

De blåmerkede stiene går på kryss og tvers over hele fjellet.

Ranten er i skjøten mellom slette Høgevarde og massive Gråfjell.

Varder langs stien hører fjellet med

De er kjekke å ha når tåka kommer i det minste, selv om de ikke trengs i det daglige.

Ett blikk tilbake over skuldra og høyt der oppe spiste vi niste og koset oss. Man mister fort høydemeter når man går i fjellet. 

Bella satte pris på litt avkjøling i varmen.

Egentlig skulle man hatt fri alle dager med fint vær og jobbet alle dager med dårlig vær. Da hadde det blitt jobbet mye i sommer.

Ikke har jeg badet i fjellet i sommer heller, som jeg hadde planer om.

Nede i lavlandet igjen var det bare å sette kursen mot Tempelnatten i det fjerne.

Det ble et lite stykke på veien gjennom hyttefeltet før vi kunne se etter neste sti mot en topp.

Bella blei varm på turen, det var varmere i fjellet nå enn i sommer.

Stien tok av til høyre og vi kunne nyte stigningen oppover Tempelnatten

Det lå flere små vann langs stien oppover

Jo nærmere toppen vi kom, jo mer steiner ble det. Hilde og Hailey holdt god fart mot toppen. Jeg og Bella suser bak og knipser bilder og prøver å følge med på kartet så vi ikke går glipp av noen stolper.

Det var overraskende pent på toppen av Tempelantten på 1020moh. Det var satt ut bord og benker der også, så småbarnsfamilier kunne ta en kort tur fra hytta og nyte utsikten.

Kanskje det er noen unger som har hatt litt tidsfordriv, for stablinga var lettere vid i venga.

Etter litt leiting fant vi den andre blåmerkede stien som stupte nedover lia mot neste stolpe.

Det var greit å finne bilen etter en slik runde i fjellet.

5,5 timer effektiv gange, da jeg stoppet klokka når vi spiste. Godt fornøyd med kilometer tiden også når vi hadde såpass til stigningsmeter. Takk for enn å en flott tur Hilde.