Over sine bredder

Siden jeg jobber utenfor byen så er det ikke alt jeg kan få ordnet på veien hjem. Men i dag måtte jeg ha kattesand. De har på coop extra som jeg kjører forbi, men jeg synes ikke den har så bra kvalitet som den du får kjøpt på Plantasjen eller Felleskjøpet.

I dag ble det Felleskjøpet, for da kunne jeg kjøre gjennom byen og stoppe for å ta noen bilder av fossen midt i Hønefoss sentrum. Kamera lå jo i bilen etter i går.  Når det er dårlig vær så er kattene mye inne, så da er det ikke alltid de rekker å gå på do på morgenen. Regner det så går de ikke av verandaen, men smetter inn igjen før jeg drar på jobb. På slike dager skulle man vært katt.

I går var elva større enn i dag når jeg kjørte hjem fra jobb. Så det var nok greit at jeg hadde tatt noen bilder langs veien da. Dette er fossen på Veme, som ikke var på samme nivå som for endel år siden. Men større enn den var tidligere, når jeg tok bilder i helga. 

Ganske mye vann som fosser forbi her i minuttet.

Men det er ennå et par meter før vannet er opptil brua.

Det spruter knapt opp på kanten.

Fossen på Veme er ikke så lang som den hjemme hos meg, men det er noen høydemeter her også.

Man ser ikke hele fossen hos meg fra brua. men den bratteste delen ser man.

Rart trærne står så støtt med slik kraft i vannet.

Tipper Tyrifjorden stiger noen meter også når alt vannet når fram dit.

Så ble gårsdagen historie og vi kan gå over til dagens bilder fra fossen i Hønefoss som jeg tok i dag etter stoppen på Felleskjøpet.

På dagtid er ikke oppgangssaga lyssatt, så når været er grått og regnfullt så blir det ganske grå bilder. Men vannmassene kommer fram, dundrende nedover fossen.

Om du ikke fikk sett bildene jeg tok i mørket når det var rosa lys på den kan du kikke her.

Men gråværs bilder har også sin sjarm synes jeg.

Det var egentlig ganske guffent vær, men jeg tok meg en tur oppover gangveien til kraftverket. Se hvordan vannet blåser avgårde.

Hønefossen er flott når det er vann i den, synd det meste går gjennom turbinene det meste av tiden med vanlig vannstand.

Jeg visste det er en måler på toppen av fossen av hvor mye vann som strømmer gjennom flomluka.

Det bråker litt langs fossen, rart med det at vann kan være så høylytt.

109 kubikkmeter vann i sekundet gjennom luka. Ufattelig mengder med vann som forsvinner nedover.

På sommeren har fossen såkalt turistvann.

Det er ikke stor variasjon i vannstanden her når det er så stor plass for dem å ta unna nedover fossen over demningen.

På andre siden av fossen holder de på å rive bygningsmasse for å kunne bygge nytt høyhus.

Utsikt utover byen

Jeg satte kursen mot bilen igjen. Det ble ingen tur på hundene i ettermiddag, for vindvær og småregn trenger jeg ikke når jeg har avtalt tur i morgen kveld.

Tenk hvor flott det hadde vært om det brått ble skikkelig kaldt og fossen ble full av is.

Bare å nyte øyeblikkene framover. 

Beversafari på Sogna

 

For å få litt annet å tenke på enn Hailey som er vandret over Regnbuebrua, så sendte jeg ei melding og lurte på om Kenneth eller Ingrid ville være med på padle tur for å se etter bever. Det er mange spor etter bever lange strekker langs Sogna.

Kenneth har kano og ville være med på kveldstur nedover elva. Vi satte ut kanoen ved gangbrua over Verkenselva og seig sakte framover.

Jeg skjønner ikke at det er så få som benytter seg av elva, det er mange som har tomt som grenser ut i elva. Ikke så ideelt å bade, men at ikke flere har båt eller kano er rart.

Jeg er veldig glad i vann i alle varianter, bortsett fra regnvær. Det kan jeg styre meg for.

Verkenselva er forholdsvis grund, men det er mest siv og vannliljer, det går det greit å komme over med kano.

Vi kom til der hvor Sogna og Verkenselva møtes, da fortsatte vi videre nedover Sogna. Sist Kenneth hadde sett beveren når de hadde vært ute for å fiske, hadde den svømt nedover elva.

Det ene fotomotivet etter det andre dukket opp, men å fange fisken som vaken var enklere sagt enn gjort. Den var stort sett under vann igjen før jeg rakk å ta noe bilde.

Når vi nærmet oss så vi at her var det litt høydefall i elva, så over det stryket kom vi nok ikke uten å vasse litt. Vi ble liggende å drive litt, da plasket det plutselig rett bak oss.

Da var det bare å sitte helt stille og kikke rundt til alle kanter for å se hvor den stakk hodet opp av vannflata igjen. Kenneth fikk se den helt inne ved land på den andre siden av elva.

Jeg hadde sitti klar med kamera i fanget helt fra vi la ut fra land.

Den svømte litt fram og tilbake, dukket og kom opp igjen. Tittet hele tiden på oss, for å ha kontroll på om vi startet på noen sprell.

Flaks for oss at beveren dukket opp før det ble for mørkt å få noen brukbare bilder av den. Jeg synes den hadde overraskende lysthode. De jeg har sett snurten av tidligere mener jeg har vært mørkebrune. Kanskje pelsfargen er sesongbetont?

Jeg knipset i vei, for med en gang Kenneth begynte med telefonen sin for å få tatt noen bilder, så forsvant den under vann igjen.

Litt usikker på hvor mange ganger den dukket opp igjen, men en 3-4 ganger var det nok.

Det er ganske fascinerende å se på dyr som man ikke ser så ofte. Det har blitt vanligere å se bever langs Sogna de siste 5-6 årene, så det er nok blitt bygd opp en forholdsvis grei stamme. Men beveren er ganske sky, så du ser stort sett bare ringvirkningene man ser når den forsvinner ned i dypet.

Jeg må nok lese meg litt opp på beverlivet for å kanskje kunne få øye på noen unger til våren.

Den forflyttet seg aldeles lydløst, nå når den dukket ble den brått borte, for å dukke opp igjen et annet sted en stund etter, helt uten lyd.

Plutselig svømte den rett mot oss...

... før den krummet ryggen og gled ned i dypet uten å lage noe stort plask.

Siste gangen den dukket opp som vi så den, så var det litt lenger ned i elva. Så den ventet nok bare på at vi skulle forsvinne oppover elva igjen.

Vi ventet en god stund, men så ikke mer til den den kvelden.

Vi snudde kanoen og begynte å padle tilbake igjen. Sola holdt på å gå ned til kvelds, så da er det greit å tenke på returen. Brått er det mørkt.

En liten innskytelse og brått var vi på en liten avstikker oppover Sogna også, istedenfor å padle tilbake på Verkenselva.

I yttersvingen på elva er det tydelige merker etter brøtningen som sluttet i 1964.

Det var mye slit i gamle dager, men jeg tror de koset seg mye også. Ikke var de så kravstore  heller.
  

Når sola forsvant ble det brått en annen temperatur og tåka kom sigende.

Siden kamera mitt bare tok svarte bilder etter at det datt i dørken på seiltur, så har jeg sjekket markedet på kompaktkameraer på nettet. Det kunne vært kjekt å ha kamera med litt zoom som ikke er så tungt å ha med seg på tur. Jeg får se hva det blir til. Jeg bruker speilrefleks kamera enn så lenge.

Når vannet er varmere enn lufta, da kommer den trolske tåka.