Det er ikke alle veier som er åpne for ferdsel på Island. Det har sikkert noe med alle turistene som kjører der det både passer seg og ikke passer seg. Veldig mange skilt med at ferdsel utenfor veien var forbudt. Vi holdt oss til alle typer veier, både asfalterte og grusveier.
Da vi først hadde passert en stengt vei med rød grus, for så å kjøre forbi et grustak med rød grus. Ja da bare må man vel finne en rød grusvei som det var lov å kjøre på?
Jeg fikk ikke noe inntrykk av at det var veldig vanlig med denne røde massen, for her var det eneste stedet vi så denne brukt og tatt ut av bakken. Den virket ganske leirete på en måte. For når den var våt ble den en seig suppe.
Det meste som er unikt er blikkfang. Etter litt googling fant vi ut at Landmannalaugar er et geotermiske området som ligger i høylandet på Island. Strekningen dit blir kanskje høydepunktet på deres Islandstur. Dere skal gjennom en uforglemmelig reise over store lavaområder og månelignende landskap og på veien krysser dere elver og passerer fjelloverganger.
En annen ting vi fant i innlandet var trær, både gran og furutrær og enkelte bladtrær i forskjellige varianter.
Etterhvert den dagen nærmet vi oss sentrale strøk igjen for å få sett Geysir når vi var der. Vi hadde nemlig ikke funnet noen geysir i det fri langs veien der vi kjørte. Så da måtte vi oppsøke en turistattraksjon. Man kan jo ikke være på Island i nesten ei uke uten å se sprutende vann.
Advarselskiltene var ikke så prangende her. Det var vel kanskje innlysende at det var varmt vann som rant etter siste spruten som hadde kommet?
Ikke alle hullene der var aktive, noen bare putret litt.
Det eneste som skuffet meg på Island var geysirene. Jeg trodde det var mange av dem. At man egentlig ikke trengte å kjøre milevis for å dumpe innom en. Åpenbart så tok jeg feil. Det var mange putrende og dampende hull i bakken, men kun en som sprutet vann til værs som vi så.
Her var også svovellukta ganske gjennomtrengende.
Vi skjønte forholdsvis raskt hvor den geysiren var som sprutet vann. Vi så dampen når vi kom kjørende, så vi håpet at den hadde utbrudd litt oftere enn hver hele time. Etter alt vannet som rant så tydet det på at den kom forholdsvis ofte over sine bredder.
Varmt vann skal man ikke kimse med.
Brått sto søyla til værs og folk hylet, noen ble våte og andre klarte seg forholdsvis greit.
Det var varierende høyde hver gang og det tok noen minutter mellom hvert utbrudd. En skjønte at det nærmet seg da vannet i hullet liksom forsvant litt før det kom tilbake igjen noen ganger.
En lenger opp sto bare å småputret. Men det var såpass liv i den at vannet rant nedover i terrenget.
Det var lave taugjerder som viste hvor nære det var trykt å gå.
Jeg regnet med at i gamledager sprutet det høye søyler fra alle hullene i bakken i dette området.
Det var veldig stor forskjell på fargen på vannet rundt på øya.
Selv med bare en meter i mellom
I etterkant har vi snakket om hvor mye vi egentlig fikk med oss disse dagene på øya. Vi var vel ikke i en eneste turistfelle, så de gikk vi glipp av, men jammen så vi mye som de fleste ikke har sett når de har tatt turen til øya.
Det å ha egen bil er nok et must når man er der. Man kan ikke ta kollektivtransport dit man vil, når man vil.
Vi fant bilen igjen og la i vei mot neste mål for den dagen.
Den neste varme kilden som luktet svovel og putret med vann over 1000 grader celsius.
På kvelden hadde vi bestemt oss for å prøve ut restauranten som lå nede ved fyrtårnet forbi hotellet vårt.
Upåklagelig utsikt til havet fra alle bordene, tomatplanter i vindusposten og buda passer på.
Siden jeg hadde spist grilla lammekoteletter kvelden før, gikk jeg for kylling denne kvelden. De er flinke til å tilberede mat på Island. Absolutt terningkast seks alle steder.
I kjelleren var det en type museum, men som alle museer på Island, så var det bitte lite og veldig snevert.
