Jeg og Åse er stadig på utkikk etter turmål og årets ambisjon er å bli bedre kjent, enn vi allerede er, på Holleia. På regnværsdager havner jeg stort sett på googel for å finne turmål for dager med oppholdsvær. På torsdag tok jeg et par timer fri fra jobben og møtte Åse på Ask igjen.
Torsdagens tur gikk gjennom Flannumsmarka til O-lagets hytte Abelone. Hytta har servering for skigåere i helgene om vinteren, men hytta er også et fint turmål om sommeren sto det i omtalen.
Man må virkelig passe på hvert øyeblikk det er fint turvær denne sommeren her. Langtidsvarslet er ikke til å stole på, så man må vøre litt impulsiv for å få gode opplevelser har jeg funnet ut.
Turen ligger på UT.NO, men den turbeskrivelsen er gammel i forhold til hvordan det er i virkeligheten. Nå er det mye mer som er merket, og en haug med navn vi passerte på veien som ikke er nevnt i beskrivelsen.
Konklusjonen på turen var at det var en fin tur i skauen og terrenget var veldig lettgått, men vått. Det er vel ikke ett sted det ikke er vått på tur nå om dagen. Men vi har vel aldri knotet mer på tur med detaljert beskrivelse som vi gjorde på torsdag.
Det var litt vanskelig å skjønne hvor en var i forhold til turbeskrivelsen. Det var stadig sjekking over hvor vi egentlig hadde kommet oss. Til slutt droppet vi egentlig ut-appen og forholdt oss til Norgeskart.no og de stiene som var der. Det var mange sti og veikryss som så litt ut som på bildet over.
Vi berges oss mye på turerfaring og det å følge magefølelsen. Når vi syntes det ikke helt stemte, så ble det dobbelt sjekking med turbeskrivelsen vi hadde skrevet ut, norgeskart og en gløtt på ut.no. En veldig fin runde, men ikke en tur man tar to ganger.
Området har vært mye brukt til setring, noe navn som Seteråsen og Gammelvollåsen tyder på. Terrenget er småkupert og preget av skrinn grunn og glissen skog, og lyngmoer sørger for bra med tyrrebær, blåbær og sopp.
Vi så mye kantareller som var i startgropa.
Vi passerte et gammelt gruvehull. Holleia er full av metaller og det har vært mye gruvedrift spredt over et stort område.
Alle de gamle plassene var merket, men vi savnet litt beskrivelse om hvert enkelt sted. Stien var blåmerket hele tiden fikk vi erfart, selv om turbeskrivelsen refererte til umerkede stier til tider,
Fra Parkeringen ved skytebanen, går man ca 100 meter tilbake og inn tilvenstre på tømmervei mot nord. Fegjerde paseres, og ta så inn på umerket sti mot nordvest. Kommer så inn på skiløypetraseen, som stien følger forbi Moltemyrmoen. Stien (seterveien) fortsetter så over Lønjakleivåsen. Tømmervei krysses ved Månen, en kolle på venstre side, og gå bratt opp på Seteråsen. Inn på skiløypa som følges fra til Abelone.
Stikryssene var godt merket, men vi klarte nå å miste stien opptil flere ganger. Vi er ikke så opphengte i å følge stier, bare retningen er sånn nogenlunde. Ikke for å røpe for mye, men det ble en del bushing i dag for å holde riktig retning. En stund hadde vi stø kurs mot Tarmen isteden for Månen.
Det var et lettere kupert terreng, selv om det stadig var advart mot bratte bakker. Spesielt i skiløypetrasene.
Tilbaketuren går på sti mot høyre, sett fra Abelone. Ned til tømmervei som følges ca 4 km sørover. Passerer Månen, hvor stien som ble fulgt tidligere på dagen krysser veien, Tømmerveien følges videre langs Fugleleikåsen til skiløypeanviser mot høyre som viser til Haugerudsletta. Følg skiløypa opp til nytt skilt, og derfra slakt nedover til Jerpedokka, og så langs tømmerveien til fegjerdet med grinda.
Her var første gangen vi var skikkelig ute på tur. I helt annen retning enn vi skulle, helt uten den stien vi skulle følge, men fremdeles i riktig lettgått terreng som slett ikke var bløtt.
Tarmen rett fram, flott til både det ene og det andre, men ingen Abelone i den retningen. Da ble det bushing på høyt nivå for å krysse inn på den stien vi egentlig skulle fulgt, men som glapp galant unna. Vi har bushet i langt verre terreng tidligere, enn det vi gjorde på torsdag.
Vi har vært på veldig mange geocacheturer tidligere, da gikk vi mye etter kompasskurs. Så når vi oppdaget at vi var helt på ville veier, tok vi en rask korreksjon for å komme i retning blåmerket sti igjen.
Det ble tett oppfølging på kartet så vi skulle holde riktig retning, Åse brukte sin telefon, for erfaringsmessig når det er en lang tur med endel knot så blir batteriet fort tappet. Da er det veldig greit å ha spart en telefon med fult batteri for tilbaketuren. Jeg hadde ikke med meg powerbanken min, så da har man ikke mer strøm enn man har i første omgang.
Vi anslo i etterkant at turen kunne blitt en time kortere om vi hadde vært kjent og fulgt riktig sti hele veien. Men med trivelig turselskap og drikke i rompetaska, så har ikke en time fra eller til så mye å si. Gode og svette, så var det bare å holde siget oppe, ellers var det noen slengere av mygg som benyttet anledningen.
Men når terrenget er sånn så er det ingen sak å ta turen utenfor stien egentlig.
Selv om jeg synes blåbæra var en anelse sur, så var det noen andre som hadde en annen oppfatning
Før vi var tilbake på stien ble det ganske tett skau og vi havnet i et bekkekryss. Da var det om å gjøre å holde tunga rett i munnen så vi kun krysset en bekk og ikke to for å komme dit vi egentlig skulle være. Bekken var både dyp og forholdsvis brei av alt regnet i det siste.
Det første blå merket på lenge åpenbarte seg og vi var der vi skulle være.
Alle stikryssene var godt merket, så om man visste hvor man skulle var det ingen sak å velge riktig sti.
Alle de gamle stedsnavnene var godt synlige også. Sånt kunne det vært gjort andre steder også. Det er få unge i dag som kjenner til alle de gamle navnene rundt om.
Ett stykke var det litt bratt med mange våte sleipe røtter. Der det var steiner var det også forholdsvis glatt. Jeg kjente det litt dagen etter at jeg hadde nok gått litt anspent.
Varga er ikke den som liker å gå langt bak, så fotopauser er oppskrytt. Det er foran her det skjer.
Det var stadig bekker å forsere, så at hundene skulle tørste trengte vi ikke å bekymre oss om.
Andre steder var bekken rett og slett blitt til svømmebasseng. Ikke helt olympiske mål, men slett ikke langt unna.
Her er bevistet, vi tok en tur over
All tvil avvist
Når man først er på månen så kan man jo undersøke den litt mener Una og Frida.
Det var mengder med kantareller, jo lenger innover vi kom, jo større var de.
Ved Myssmørkkleiva var det litt bratt oppover igjen. Men bakkene var ikke på mange meterne.
Vel oppe så var det flate furumoen innover til neste stedsnavn
Vel oppe på Seteråsen begynte vi å komme inn på skiløypa som var merket med bratt bakke skilt, til tross for at det ikke var særlig bakke.
Ved dagens turmål ble vi ønsket velkommen av ei svart søye og to hvite lam.
Gode og svette så regnet vi med at vi var et yndig mål for myggen. Vi hadde kjent antydninger til den når vi hadde drikkestopp innover. Vi satte oss opp på verandaen i håp om å slippe unna de verste.
Men jeg hadde vært lur, jeg hadde tatt med meg klistremerker som jeg hadde fått av Ingrid.
De virket, så vi fikk sitte forholdsvis i fred i hvila vår. Vi satt nok litt i lengste laget, for det var litt tungt å komme igang igjen. Vi leste turbeskrivelsen tre ganger før vi var sikre på hvor vi skulle.
Hundene holdt oversikten på sauene
Ferdig hvilt, grinda på plass og et lite lån av utedoen, var vi klare for å finne bilen den andre stien ned igjen. Ja man går ikke samme stien på tur om man kan unngå det.
Vi skulle følge blåmerka løype til høyre sett fra Abelone til vi kom til en tømmervei.
Med så mye maling i veikanten så skulle vi vel fortsette innover her da...
Nei vi skulle ikke det veit du. Igjen var det merket med blåmaling etter at turbeskrivelsen på ut.no var publisert. Magefølelsen kriblet i oss begge om at dette bar i feil retning igjen. Opp med telefon og norgeskart.no som viste oss at vi var på ville veien. Denne gangen var det bare å snu trill rundt og fortsette tilbake til Abelone omtrent. Her var vi ikke i nærheten på noen bushe alternativ engagn.
Dette her viste seg altså å være tømmerveien vi skulle følge et lite stykke. Her var det ikke maling, malingssporet gikk i motsatt retning, så det var vel ikke så rart at vi falt av livets straka veg en stund. Kunne blitt en lang tur for folk uten turerfaring som kun går etter merkinger. Et lite tips til de som har noe med det. Oppdater turbeskrivelsen på UT.NO, den stemmer ikke med merkinger i dag.
Brått sto vi på veien vi egentlig kunne fulgt fra Abelone og vi var på rett kjøl igjen. Det hadde nok vært mye dyr som har krysset veien og til og med fulgt den ett stykke. Hundene plukket stadig opp spor og viste at å gå i bånd, det var long gone.
Veien hadde blitt pukket opp i endel partier, så det var litt tungt å gå i nedoverbakker, med ivrige hunder og litt småslitne bein etter mye vått sugende terreng. Bildene på slutten av turen ble så som så, jeg hadde fått snutemerke på linsa uten at jeg hadde lagt merke til det.
Langs seterveien var det også mange stedsnavn, noen steder sto hagemøblene igjen i veikanten.
Det skortet ikke på fantasien til de som hadde navnet disse stedene. Til slutt ble vi ikke særlig overrasket når Geithalsen dukket opp.
Vi fulgte med på kartet nedover, for vi skulle ta av fra veien og følge skitraseen ned til bilen igjen som var parkert ved skytebanen.
Det viste seg å bli en skikkelig våt opplevelse. Skitraseen gikk i våtmarksområde, så vi ble våte til midt på leggen i blautmyra. I etterkant fant vi ut at vi hadde brukt kortere tid på å gå veien rundt, isteden for rett over i "skiløypa"
Store deler var det ikke tørt på kanten heller. Så skal du ta turen burde du vente til det har tørket opp litt i terrenget.
Vel tilbake til første veikrysset vårt, så var det bare å følge samme veien nedover,
Gå gjennom grinda og følge stien til skytebanen. Takk for turen Åse, neste plan er allerede klar, nå er det bare å vente på at Hr Yr skal melde godt turvær. I år kan man ikke være mer kravstor enn at det er oppholdsvær.
*
*