Huldra vokter buskapen

Hvem har ikke hørt historiene om vetter og huldrefolk som barn. Nøkken som lå i tjernet med lysende, gule øyne rett over vannoverflaten, fossegrimen som spilte fele i fossen og huldra som vandret gjennom skogen på jakt etter menn å lure inn i berget. Huldrefolket var som de mørke granskogene jeg vokste opp i, skremmende, men allikevel var det noe mystisk og tiltrekkende med dem. De aller fleste har hørt om både nøkken og fossegrimen, men kanskje den mest ikoniske skapningen i nordisk folketro er Huldra, den tilsynelatende overnaturlig vakre kvinnen med kuhale og uthulet rygg.

 Huldra har vært et yndet motiv i både kunst, sagn og moderne media. I motsetning til trollet, som vanligvis er å finne i eventyr, stammer Huldra fra sagn og fortellinger. Disse skiller seg fra eventyr ved at de utgir seg for å være sanne. Huldra var for våre forfedre en realitet, et vesen som faktisk bodde i den utemmede skogen utenfor gårdene deres. For dem var Huldra og hennes mannlige motpart huldrekallen en del av hverdagen, en kraft de måtte ta hensyn til for at det ikke skulle gå dem ille.

Huldrefolket, eller det skjulte folket på godt norsk, er som vetter flest bundet til naturen. Skogen, elven, tjernet og fjellet er vettenes domene, mens innmarken og gården tilhørte menneskene, med noen unntak. Mens tuftekallen bodde i uthus og man finner nøkken i mørke tjern, har huldrefolket sitt hjem i skogen. Allikevel er det slik at de aller fleste sagn om huldrefolket finner sted på seteren. Dette er fordi seteren var en gråsone. Det var et område som tilhørte oss i visse perioder – da dyrene var på beite – men var huldreland resten av året. Men hvordan var egentlig forholdet mellom disse to, mennesker og huldre?

I det førmoderne bondesamfunnet var huldrefolket respektert, men først og fremst var de fryktet. Fortellinger om huldrefolket er ofte ment for å advare mennesker, og da spesielt kvinner, om å holde seg unna dem. I disse historiene er det faktisk slik at huldrene som oftest er av hannkjønn, og de omhandler gjerne huldrekallens møte med en ung kvinne. Et sagn av denne typen er “Huldrebrullypet”, også kjent som “Jenta som ble pyntet til brud”. Sagnet forteller om en ung budeie som blir igjen på seteren etter at de andre har dratt, og en natt kommer huldrefolket farende inn og pynter henne i brudeklær. 

De har tenkt til å gifte henne bort til en av sine egne, en gammel og stygg huldrekall. Dette synes ikke budeien høres noe fristende ut så hun sender hunden sin ut døren, og den løper ned til bygden hvor forloveden hennes sitter. Forloveden forstår at noe er galt, og rir så fort hesten kan bære ham oppover fjell for å undersøke. Når han kommer til seteren ser han huldrefølget som har kledd forloveden hans i fine brudeklær med stor og vakker brudekrone. Han skyter da over hytten med geværet sitt, eller kaster kniven sin over taket. Huldrefølget flykter da, siden de ikke tåler å få stål kastet over seg, og mannen tar forloveden opp på hesten og rir med henne ned til bygden hvor det er trygt. Der gifter de seg, siden hun nå var kledd opp til brud uansett.

Dyr på beite skal ha tilsyn minimum en gang om dagen, så på lørdag ettermiddag spurte jeg pappa hvor kalvene gikk. Han har en materunde med karaftfor til bygdas kuer, kalver og okser hver torsdag morgen. Da blir dyra kjent med han og veit at mjølbøtta sitter løst. Så om en av bygdas bønder trenger hjelp til dyra sine når de skal sankes inn eller om de har kommet seg ut av gjerdet sitt. Ja så kan de ringe pappa og han er som en magnet på disse firbeinte.

Når vi kom til jordet så vi ikke en eneste firbeint sak, men vi gikk over gjerdet og kikket nede i dumpa ved bekken. Der lå de på rekke og rad og døste i ettermiddagssola. Men så oppdaget de pappa da jeg spurte om han så alle sammen. En etter en reiste de seg opp og labbet oppover skråningen for å kanskje få seg en mjøl dæsj til tross for at det ikke var torsdag.

Vi snudde for å gå tilbake til grinda, men de tok oss igjen og ga seg ikke før de fikk både kos og klapp. Meg var de lettere skeptisk til, jeg har jo ikke pleid å ha med noe til dem heller de gangene jeg har vært å kikket på kalvene.

Men pappa forbarmet seg over dem og de fikk klødd seg litt bak ørene før vi dro.

Kalvene har lagt seg ut og blitt skikkelig kufason på dem. Breie flotte skaller på oksekalvene også, så det er staselige dyr.

Når de skjønte at vi ikke hadde med noe mjøl så ble de stående å se på oss. Nappet til seg litt gras og håpet på at vi bare skulle inn i bilen og hente litt til dem.

På søndags ettermiddagen da jeg kikket innom etter Osloturen gikk de store og spiste, mens kalvne lå i skyggen og sov. Så lenge jeg var der aleine så kikket de bare opp og fortsatte med spisingen. Jeg hadde ikke noe med til dem heller, så da synes de det var  helt greit å fortsette med sitt.

Kamera lå igjen i bilen, så alle disse bildene er tatt på lørdags ettermiddagen. Og om du lurte så har jeg tatt mange flere av dem også. Men det får holde med disse i førsteomgang.