På jakt etter istapper

 

Nå som det har vært kaldt en stund så var det på tide å sjekke ut en bekk oppe i skauen, der det ofte er flotte is formasjoner på vinteren. Det er ikke lenge etter en kommer fra jobb før det blir mørkt, så det er bare å nyte de dagene man kan. Jeg lempet ut kattene, så de fikk litt frisk luft, mens vi andre var en liten runde i skauen.

Det kalde været har gjort det meste dekket av rimfrost. Et skikkelig vinterlandskap er det alle steder rundt her nå. Håper ikke varmegradene som er meldt kommer helt hit.

Det blir liksom litt vinterstemning med rim, mens det fremdeles er fullt framkommelig alle steder. Jeg har planer med Åse. En siste innsjekk på fjelltoppjakten før snøen kommer.

De er det bare å knipse i vei og nyte at vinteren nærmer seg. Jeg liker årstids forandringene.

Varga stortrives på tur når hun får løpe løs. Hun tar seg lengre runder når vi er på kjente trakter, enn der vi aldri har vært på tur før.

Jeg hadde med meg fotoapparat for å kunne ta bra bilder av istappene i bekken, uten å måtte stå midt i bekken og kanskje bli drit våt.

Hailey danner litt baktropp med meg. Den store farta er ikke der lenger.

Det er litt frostroser i grøftekanten. Der renner det vann under isen ennå.

Hadde jeg hatt med meg en liten julenisse, så hadde det blitt skikkelig julestemning.

Jentene har knapt tid til noe poseringer, men noen bilder ble det da.

Hailey har bedre tid og kunne så lenge på samme stedet. Hun har blitt en gammel dame, som sjelden jubler for å kjøre bil for å ta en lang tur et sted. Men går vi hjemme fra så er det god fart på henne.

Vi kom bort til bekken, men det var ikke de helt store is formasjonene der ennå. Det er litt rart, for det har vært kaldt og det er mye vann egentlig.

 Men noen bilder ble det da, 

Små detaljer som er et helt bilde i seg selv.

Vannet fosser under isen,

Det er mest klumper nå, ikke de små tynne kunstverkene som pleier å være der.

Det ser nesten ut som iskrem

Hailey sitter pent på kanten og venter på at jeg skal bli ferdig med å fotografere.

Godt det er noen tørre steiner både jeg og Hailey kan tråkke på for å passere. Er det mer vann så blir de glatte av vannet som fryser til.

Det er veldig koselig å kunne høre klukkingen av vannet når det passerer mellom steinene.

Så er det full fart for å komme ned på jordet igjen.

Da er oppladingen klar for fjelltoppjakt med Åse dagen etter.

Nyt resten av helga! Det skal jeg!

 

No shit, Einstein!

Ja det trengs vel ikke noen forklaring, det er vel ganske innlysende hva som menes. Det er midt i november og Natt og dag blomsten blomstrer. På jobben står  det to lupiner i full blomst i veikanten. Hr Yr spår kuldegrader, men jeg er ikke så sikker på at vinteren kommer ennå.

Soppen tror heller ikke at vinteren kommer, de vokser som aldri før.

Når du ser på disse tre første bildene, så kunne de. like gjerne være bilder som var blitt tatt i august.

På onsdag hentet jeg ikke Sofie, for barnehagen hadde planleggingsdag. Fordelen med det er at jeg rakk tur med hundene i skauen mens det ennå var lyst.

Det er fremdeles veldig vått i skauen, så jeg valgte å gå veien oppover mot Holleia, for å gå traktorveien ned igjen. Man må jo lage seg en runde ut av dette,

Med solnedgangen i horisonten, ja da veit man at man ikke har uhorvelig lang tid igjen før det blir forholdsvis mørkt i skauen. Jeg må vel snart legge hodelykta i jakkelomma, så jeg finner hjem om jeg er på skautur.

Når vi var ferdige med asfalten så fikk hundene løpe løse. Da rekker de å bli litt mer slitne enn om vi skulle gått lenger i bånd rundt om hengebrua. Da hadde det ikke blitt så mange bilder heller. Det er jo ikke så lenge siden jeg hadde den runden. Da begynte det også å bli mørkt.

Grøftene er fulle av vann.

Det er utrolig mange detaljer om man tar seg tid til å studere de små tingene i naturen.

Turen bar preg av at det hadde regnet hele formiddagen, men når vi var på tur var det i det minste opphold,

Tåka lå lavt, så det var greit at i ikke gikk for utsiktstur på onsdag.

På jobben i går kom jeg over noen som skulle ha øvelse, så da sendte jeg ei melding om jeg kunne komme å ta bilder av dem. Ja det hadde vært perfekt fikk jeg til svar. Så nå har jeg brått en plan fredag kveld. Kle seg godt med gode og varme sko, så er det bare å lade hodelykta og kamera. 

Her gikk det fremdeles greit med joggesko, men etter turen på søndag så veit jeg at siste halvdelen kom til å bli skikkelig vått.

Dråper er aldri langt unna på høsten. Tåke som samler seg gir også dråper.

Kontrastene er store i naturen, man trenger ikke solskinn for å få fram de store forskjellene,

Går man nære nok ser det meste massivt ut.

Sopp i skumring. Det ble egentlig ganske raskt mørkt og jeg var glad jeg hadde gått der såpass mange ganger tidligere, at det ikke var noen tvil om hvor jeg skulle gå.

Et blikk mot himmelen.

Overraskende nok så var det Bella som stupte ned i vannet og de to andre som sto på kanten og tittet.

Når vi kom til jordekanten hjemme var det ikke godt å se hva som lå på bakken, så da var det greit det ikke var for mye kvister og røtter man kunne snuble i.

Søndagstur i tåka

Det ble en tur oppover Holleia på søndag. Man må jo finne på noe før middag. Vi kunne ikke ta for lang tur, for jeg hadde falt for fristelsen for skikkelig julemiddag på torsdag når jeg var på butikken. Jeg ba bort pappa på julemiddag med farsekaker, julepølse og ribbe.

Så det var flere som hadde tatt turen over tåka denne dagen, så jeg var bitte litt misunnelig på dem. Nesten vindstille, varmt og godt, fremdeles snøfritt i fjellet. Ja da skulle man vært der og ikke hjemme for å steike ribbe. Men kos ble det da.

Tassen var litt roligere på søndagen. Han klarte til og med å sove på formiddagen før vi dro ut på tur.

Vi valgte veien oppover Holleia, for å gå den veien ned igjen som jeg trodde vi skulle gått ned igjen på lørdag. Man må ha noen runder når man går tur.

Det var forholdsvis rått i lufta og tåka lå nedover furutoppene.

Der veien går bort for å krysse bekken, må en nesten vite om nå. Her hadde det virkelig grodd igjen noe voldsomt siden sist. Tror kanskje jeg nevnte at det var siste gangen jeg kom til å gå der, sist jeg gikk der også.

De ble ganske i beina våre, så det leiter nok på for mine å ha besøk hele helga også.

Her gikk det en gang en vei, men på buskenes størrelse så ser man at det er noen år siden. Her var det forholdsvis greit å komme fram om man dukket litt.

Før vi kom til et område man måtte strekke litt hals for å se noe og anta retningen man skulle. Patran var ikke med på tur denne dagen, da hun skulle ta igjen litt tid med ei venninne. Ikke så ofte hun pleier vennskap på disse kanter etter at hun begynte å studere. 

Vindfall og ras hadde det også kommet siden sist.

Halve bekken var full av store busker så her hadde halve "lia" raset ut i bekken og tatt med seg det meste nedover i bekkefaret.

Hundene senket nakken og smatt mellom greinene, men for meg og Marius var det ikke fult så enkelt nedover det som en gang hadde vært en brei sti. Det var her gårdene i bygda gikk for å få buskapen til sommerbeite på setera.

Det lysnet litt innimellom, men da var det mer vindfall som lå over. Det er nesten for stor jobb å kviste opp så det er framkommelig her igjen. Det lønner seg heller å gå andre stier.

Tassen var litt rådvill om han skulle krype under, eller hoppe over. 

Det er ganske tett å lande på andre siden om man hopper og litt liten plass til å krype under.

Slutten av stien var bedre, ikke var det så vått her heller, vannet hadde nok rent nedover og ikke samlet seg.

Varga var vel den eneste som sjekket ut noen lufter oppover lia, de andre holdt seg på stien.

Tassen er trygg i ukjent terreng, så han er ikke avhengig av å gå sammen med de andre for å få luftet seg.

Men løper gjerne i beina på de andre om han tror de skal på noe spennende, eller han blir ropt på. Flink til å høre han.

Ikke er han så treg heller. Holder nesten følge med de voksne i oppoverbakken.

Nå er det vel jul neste gang han kommer igjen. Det er jo ikke mange ukene til. Første delen av helga finner du her.