Etter gårsdagens planlegging ble det en vellykket start på denne gåturen. Mesteparten av turen gikk i overskyet vær med tåke på toppene. Og jammen var det godt, for på slutten av turen kom sola og da steika det jammen heftig. Vi fant parkering litt lenger inn enn Røde Korshytta på Veneli, hufset på oss tursekker og drikkeflasker, hektet fotoapparatet rundt halsen og la i vei.
På tur i sentrale strøk er vi vel ikke akkurat, for Vassfaret går vel for å være ganske vildt og uframkommelig. Men det må jammen ha vært i gamledager. Vi krysset nå noen veier og andre stier. Plenty av stiskilt var det også, så det skulle litt til å gå seg bort.
Høstfargene hadde begynt å vise seg, så det ble riktig mange fine bilder iløpet av dagen. Vi startet vel å gå ved halv ni tiden fra Veneli.
Jeg er ikke mye bevandret i Vassfaret, jeg har vel knapt nok vært der. Så det var overraskende vått og mye av stien gikk over myrer. Da var jeg glad for at jeg hadde husket fjellskoa denne gangen og hadde satt tørre joggesko på hytta dagen før.
Dette er ikke en fjelltur, men en tur som går over myrer og i gammal skau hele tiden. Til tider følger den bekker og elva, samt følger vannkanten der det er vann.
Når vi holdt på med nedstigningen fra Veneli åpnet Vassfaret seg for våre føtter. Aurlandsfjorden, Hallingtjern og Nevlingen. Det var bare å ta en drikkepause og nyte, før stien igjen forsvant ned i tett granskau. Jeg ble fort svett, så jeg kastet genseren rimelig raskt og gikk i kortermet genser.
Aurdalsfjorden og Greineløken
Tåka hang over toppene, så det var greit at vi ikke hadde planlagt fjelltur fra morgenen av.
Det overrasket meg litt at vi ikke hadde mer utsikt ut over Vassfaret når vi gikk nedover fra Veneli. Stien gikk forholdsvis lenge i tett skau, men der kunne vi til gjengjeld bare nyte høstfargene, blåbære, kreklingen og tyttebæra som sto tett i tett. Bella raspet med seg når tuene sto inntil stien i passelig høyde.
Egentlig kunne man knipset bilder i ett sett, for det var helt nydelig å gå den dagen.
Stien var ikke like tydelig hele veien, så noen ganger var en litt i tvil om det var sti eller bare et elgtråkk. Over myrer var det langt mellom de blå strekene.
Jeg er litt usikker på hvor mange ganger vi stoppet for å drikke litt, men det ble en del ganger. Det ble også noen tissepauser, så vi fikk da i oss nok drikke til alt vi svettet ut.
Om du har lest endel bøker av Mikkjel Fønhus eller andre sagnomsuste forfattere så er det enkelt å skjønne hvor de hentet inspirasjonen sin fra.
Et lite stykke fulgte vi kulturstien, med mange opplysningstavler om området vi befant oss i. Det var mange stivalg å velge mellom til tider, så det gjaldt å vite hvor vi skulle følge skilting til. Ellers kunne vi brått endt opp ved bilen igjen.
De omhandlet alt fra dyreliv til brøtningen.
Godt det er såpass tørt som det er i naturen, for ellers kunne det nok blitt adskillig brede frådene bekker å forsere.
Endelig flatet terrenget ut ved Nevlingen og holdt seg forholdsvis flatt i mange kilometer. Og vi entret Naturvernområdet.
Båndtvang i området til 25. oktober.
Nesten så en ventet å se ørene på en bjørn ute på myra, men vi skravlet nok litt i overkant mye for å få den opplevelsen.
Der det ikke var myrer bar det preg av å være tørt, fryktelig liten vannstand alle steder egentlig.
Det ene vannet avløste det andre. Det var kjekt å ha Norgeskart.no på telefonen, der finner du ut hvor du er på kartet uten nettdekning.
Fra Nedre Grunntjern og videre til Mølla ved Grunntjernfossen ble det noe oppoverbakke, men ikke fryktelig bratt. Men det var langt fra flatt.
Etter et par timers gange var vi framme ved Mølla og vi syntes det hadde gått utrolig raskt framover med oss.
Med den vannstanden som var der så hadde det ikke blitt mye til mølledrift.
Bygningene hadde holdt seg forholdsvis bra etter restaureringen, men de bar preg av at det hadde vært både klasseturer og speidertropper der.
Smakte godt med ei pause nå, ikke minst mat og litt mer drikke.
Som seg hør og bør så skreiv vi oss inn i gjesteboka mens vi hadde en lengre matpause. Wenche Lill fant til og med igjen noen andre ganger hun hadde vært der. Men hun heller hadde aldri gått fra Veneli og over haugen. Vi fant ut at vi hadde gått på en time kortere tid enn noen andre som hadde gått fra Veneli. Men vi hadde da ikke beina så raskt av gårde da?
Toppen av Grundtjernfossen ved Mølla.
Siden Vassfarkoia har brent ned, så ble det fra Veneli. Men det er snøtt to kilometer om å gjøre.
Det var mer enn en gang vi satte pris på at det ikke var steikende solskinn. Jeg tok på meg genseren igjen når vi hadde spist, for da begynte jeg å bli litt kald. Men det tok ikke lange tiden før jeg tenkte at det egentlig var dumt.
Varme i toppen og svetten renner. Drikkepause i det sola bryter gjennom tåka og det blir fryktelig varmt. Det er bare å kle av seg for de siste kilometerne. Dekning var det så si ikke i det heletatt på turen, så vi var glade for at vi ikke hadde noen store utskeielser. Jeg dumpet bare leggen inn i en stein, så nå har jeg sår. Det så jeg ikke før jeg kom på hytta på ettermiddagen og skulle skifte.
Det var overraskende mange hytter langs stien, noen av dem hadde fått vei bygd til seg som var det var bom på. Da er det liksom ikke så vildt og øde lenger.
Ja for det er vel ikke sangsvaner i ødemarka?
Der det var i bløteste laget svingte stien vekk fra elver og vann. Da gjerne litt opp i høyden hvis det var en haug der.
Ikke lenge til det er bare gule blader tenker jeg.
Ingen fare med at Bella manglet avkjøling eller drikke.
Det ble noen bad i løpet av turen.
Noen ganger skulle jeg ønske jeg var maler...
Når vi hadde pauser spiste Bella antioksidanter.
11 mil fra Hønefoss
Det er ganske stemningsfylt når stien følger vannkanten.
De siste kilometerne var det ikke så enkelt å følge stien, det var mye dårlig merking, samt at stien var ganske steinete eller bløt myr.
Her går altså stien...
Jeg kunne lagt ut mange flere bilder, men har plukket ut de som ga mest høststemning og minner fra turen.
Så var vi kommet til tuens siste perle. Høgfoss, men med så lite vannføring er den ikke sitt beste skue. Om du kikker inn til Inger Synøve så får du se den litt tidligere i sommer.
Når jeg leste innlegget hennes tenkte jeg at til den fossen der skal jeg en gang, så viste det seg at jeg skulle gå forbi den fossen uten at jeg hadde planlagt det engang. Men jeg kjente meg igjen etter bildene som var lagt ut i bloggen.
Men frådene vannmasser det kunne vi se langt etter, det var bare såvidt det sildret i Strøselve denne fredagen.
Det er et stusselig syn egentlig.
Ikke alle bygga langs stien hadde klart seg like bra.
Vassfarstien langs elva var ganske steinete, men det går en sti lenger ned mot vannet som kommer opp på en vei som går ganske parallelt. Men da går du glipp av fossen.
Wenche Lill var ikke fult så ivrig fotograf som det jeg var, så hun ledet ann oppover mot Strøsdammen der vi hadde parkert bilen hennes dagen før.
Fossen var lang, for vi så den stadig mellom tretoppene mens vi gikk.
Siste porten før parkeringa ved Strøsdammen.
Selv om jeg egentlig ikke var veldig sliten, men jeg skal innrømme at det var godt å vite at bilen sto like inærheten og vi kunne løsne våte fjellstøvler, dra av oss svette gensere og senke skuldrene etter å ha gått med sekk i nesten 27 000 skritt i følge klokka mi.
Vi svingte en liten snartur innom Fønhuskoia bare for å ha vært der, den ligger et lite stykke fra Strøsdammen.
Hverken jeg eller Bella ble særlig imponert. Kommer ikke til å ligge over der, for den var alt for stor til å kalles et koselig overnattingsalternativ.
Da var Wenchebu et mye bedre alternativ. Det fristet med middag, men jeg må si det fristet ennå mer med å få vasket seg skikkelig. Vi endte opp i bekken med stripping ned til undertøyet, innsåping med flytende såpe som nesten ble som såpestykke innen vi fikk dukket under i bekken. At det var godt badevann var å overdrive, men vi hadde ikke noe lag med svette lenger. Lusket raskt opp til hytta igjen i bare håndkleet for å finne reine klær.
Tror aldri jeg har badet ute i september tidligere, ikke på fjellet i alle fall. Men når alternativet er vaskevannsfat, så er det helt greit. Når jeg hadde fått på meg reine klær så var det ikke veldig vanskelig å skjønne hva som foregikk på kjøkkenet. Bella var ivrig tilskuer isteden for å sove.
Veldig ivrig i kjøkkentjenesten. Siden kjøkkenet ikke hadde plass til flere enn de to så satte jeg meg med hytteboka og da fant jeg ut at det søren meg var 31 år siden forrige overnatting på denne hytta her. Håper ikke det går 31 år til neste gang...
Når man er på hyttetur med en elgjeger, da blir det elgbiff til middag. Og som vi koset oss og skravla utover i de mørke timer. Vi kom oss ikke i seng før klokka hadde passert midnatt, og sovnet gjorde vi rimelig tvert.
